Else Halling
Else Halling (født 3. juli 1899 i Øvre Eiker, død 14. februar 1987 i Oslo) var en norsk tekstilkunstner og billedvever.
| Else Halling | |||
|---|---|---|---|
| Født | 3. juli 1899[1][2][3] Øvre Eiker kommune | ||
| Død | 14. feb. 1987[1][2][3] (87 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Tekstilkunstner, kunstlærer | ||
| Utdannet ved | Statens håndverks- og kunstindustriskole | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | St. Olavs Orden Kongens fortjenstmedalje i gull | ||
Hun er best kjent for sine rekonstruksjoner av eldre norsk billedvev, og hvordan hun fornyet den norske billedvevtradisjonen gjennom lærdommen fra studier av eldre originaler, med bruk av blant annet plantefarging og dekkhår fra spælsau.[4]
Hun stod bak en rekke vevnader etter kartonger fra kjente kunstnere, hvorav mange pryder offentlige bygg i Norge i dag, i tillegg til at hun hadde en produksjon etter eget design.
Utdanning rediger
Halling var utdannet fra Statens Håndverks -og Kunstindustriskole og fra Nini Stoltenbergs vevskole. Hun gjennomførte også studiereiser til Sverige, Danmark, Finland, Frankrike og Østerrike.[5]
Kunsterisk virke rediger
I 1922-25 underviste hun i vev i USA, før hun vendte tilbake til Norge og fortsatte å undervise her.[5] Hun drev private vevskoler og underviste i vev i blant annet Drammen, Trondheim og Oslo fra 1925 til 1941. I 1941 ble hun lærer i billedvev ved Statens kvinnelige industriskole, en jobb hun forble i fram til 1963.[4]
Da Statens kvinnelige industriskole ble rekvirert av tyskerne under andre verdenskrig flyttet Halling sitt verksted til Kunstindustrimuseet i Oslo.[6] Det var her hun virkelig satt i gang med studiet av eldre tepper, blant annet Baldisholteppet, som førte til oppdagelsen av det unike uttrykket kombinasjonen av ull fra eldre norske saueraser og plantefarging gir.[6] Også teknisk og metodisk gjorde hun nybrottsarbeid ved å gjeninnføre eldre teknikker i den samtidige vevtradisjonen.
I 1950 ble Norsk Billedvev A/S startet med Else Halling som kunstnerisk og faglig leder, en stilling hun fortsatte i fram til selskapet ble lagt ned i 1967. Under Hallings kreative ledelse stod Norsk Billedvev for en hel del monumentaloppgaver.
Da Oslo rådhus åpnet i 1950, var det med flere vevnader utført av Else Halling som en del av utsmykningen. Norsk Billedvev med Else Halling som leder sto også bak mange andre utsmykninger av offentlige institusjoner, slik som Stortinget, Slottet, Haugesund rådhus, i tillegg til vevnader til blant annet en rekke hotell, banker og kirker.[5]
Utmerkelser rediger
For sitt arbeid fikk hun Kongens fortjenstmedalje i gull og ble i 1967 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden.[7]
Utvalgte verk[8] rediger
- St. Hallvard (design av Else Poulsson), 1950; Oslo Rådhus
- Bataljer på Lilletorvet, Sagbruket og Kjølhalingsplassen (design av Kåre Mikkelsen Jonsborg), 1950–52; Oslo Rådhus
- Historien, Geografien og Fremmed havn (design av K. M. Jonsborg), 1952–55; Haugesund rådhus
- Kongeteppet (design av Alf Rolfsen), 1955; Det Kgl. Slott, Oslo
- Solens gang, 3 tepper (design av Karen Holtsmark), 1959–65; Stortinget, Oslo
- Heroica (design av Håkon Stenstadvold), 1967; Riksdagshuset, Helsingfors
Referanser rediger
- ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Else_Halling[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Norsk kunstnerleksikon, Norsk kunstnerleksikon ID Else_Halling, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b KulturNav, KulturNav-ID 6e375f53-7595-4abb-a9a1-3cbac8ad9286, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Parmann, Øistein 1921-1999 (1. januar 1982). Norsk billedvev: et atelier og en epoke. Oslo: Dreyer : Kunstindustrimuseet i Oslo. ISBN 8209100173.
- ^ a b c «Else Halling – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 1. mars 2017.
- ^ a b Gerd Stousland Hafting (1983). «Else Halling-epoken i norsk billedvev». Norsk Husflid nr 1, 1983.
- ^ Torgersen, Rolf Normann (1987). Ordener. Nye Atheneum. ISBN 8273341488.
- ^ «Else Halling – Norsk kunstnerleksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 1. mars 2017.