Elektrokonvulsiv terapi
Elektrokonvulsiv terapi (engelsk: Electroconvulsive therapy, forkortet ECT), også kalt elektrosjokkbehandling, er en medisinsk behandlingsform som anvendes i behandlingen av psykiske lidelser. Behandlingen består i at man utløser kunstige epileptiske anfall ved å lede elektrisitet gjennom pasientens hjerne. Behandlingen ble innført i 1930-årene, primært for schizofreni, og er senere brukt i behandlingen av en rekke psykiske lidelser. I dag brukes ECT hovedsakelig ved alvorlig depresjon. Behandlingen er også ved begynnelsen av det 21. århundre omstridt i fagmiljøer, da det ifølge noen er mangelfull kunnskap om langtidseffekter og bivirkninger ved behandlingen.[1]
Siden behandlingen består i å utløse et epileptisk lignende krampeanfall, må krampehemmende medikamenter, spesielt benzodiazepiner, avsluttes i god tid før behandlingen. Det gis alltid en kortvarig narkose under behandlingen, vanligvis med curacit, thiopentone og robinul.
Siden et epilepsianfall kan gi vannlatning og avføring under anfallet, må pasientene på toalettet før behandlingen slik at urinblære og endetarm er tomme.
Det er kommet nye apparater som gir relativt høyfrekvente serier med firkantformede strømpulser med lavere energi enn før. Det er normalt å gi omkring 70 pulser hver med varighet 1 millisekund over 2–3 sekunder. Det er langt mer vanlig å gi støtet ensidig, med en elektrode ved den høyre tinningen og en elektrode øverst på hodet.
De nyere elektrosjokkapparatene har tre innganger som kan brukes til enkeltavledninger for EEG, EMG og EKG for overvåkning av pasienten under epilepsianfallet som kommer like etter at elektrosjokkbehandlingen er gitt. Det er vanlig med to EEG-avledinger fra begge sider av hodet med en elektrode over det ene øyet og den andre ved os mastoideus (bak øret) og en EMG-avledning på venstre underarm. Epilepsianfallet blir nøye overvåket av psykiater for å vurdere anfallets kvalitet, og av anestesilege og anestesisykepleier for å sikre hjerterytme og for eventuelt å avbryte anfallet med diazepam (Stesolid, Valium, Vival) om det varer for lenge.
Tidligere, da langt større energimengder ble brukt med andre kurveformer enn i dag, kunne behandlingen ha varige, alvorlige bivirkninger, i form av blant annet hukommelsestap. Da det ble gitt vekselstrøm som en sinusformet spenningskurve, ble det mer hukommelsestap og andre bivirkninger, siden de lange periodene med for lav spenning for effekt ga mer bivirkninger enn ved dagens firkantformede pulser, som når full spenning svært fort.
De vanligste bivirkningene er midlertidig nedsatt korttidshukommelse og hodepine. En enkelt tablett paracetamol er vanligvis nok for behandling av hodepinen.
Før ECT-behandling gis får pasienten en grundig orientering om behandlingen, og skriver under på at ECT-behandling ønskes. Før første behandling gjøres en standardundersøkelse av pasienten, såkalt prejournal.
ECT-behandling har økt sterkt i omfang ved mange norske sykehus de senere årene, til tross for at det har kommet stadig flere typer medikamenter. Det er vanlig å kun gi behandlingen til pasienter som først har forsøkt tablettbehandling uten å ha fått effekt.
Elektrosjokkbehandling krever i dag samtykke av pasient eller pårørende og gis bare i narkose. Det gis færre behandlingsserier enn tidligere, og det settes strøm vanligvis bare på den ikke-dominante, høyre hjernehalvdel. Elektrosjokkbehandling reserveres for personer med alvorlig psykiatrisk sykdom som ikke har nytte av medikamentell behandling.[2]
Historie rediger
Fra slutten av 1800-tallet vokste det frem en forestilling om at psykiske lidelser hadde biologiske årsaker. Terapi mot psykiske lidelser ble derfor først rettet mot kroppens ytre. I løpet av 1900-tallet ble stadig flere nye behandlingsmetoder forsøkt, de fleste uten hell. Elektrosjokk ble lansert i 1938, da det erstattet cardiazolsjokk (innsprøyting med medikamentet cardiazol, som fremkalte kramper) og delvis insulinsjokk (overdoseinjiseringer med hormonet insulin som fikk pasienten til å gå i koma) som behandlingsmetoder. Behandlingen ble først og fremst brukt på pasienter med schizofreni. Elektrosjokk ble først gitt uten narkose eller muskellammende medikamenter, og mange pasienter fikk derfor brudd på ryggraden på grunn av kraftige rykninger.[3]
Synspunkter om fordeler av bruk av ECT rediger
Siden det er umulig å gjennomføre en undersøkelse «dobbelt blindt», siden pasient og undersøker fort merker om støt er gitt, er det umulig å gjøre slike undersøkelser. Derfor er det få undersøkelser som kan tilfredsstille dagens krav til vitenskapelig dobbel-blind prosedyre. Med en nøye utvelgelse av aktuelle pasienter og riktig energimengde i forhold til pasientens respons på støtene, er det solid erfaring for at mange har betydelig bedre effekt av ECT-behandling enn man kan få av tablettbehandling. Det er ikke uvanlig at innlagte pasienter ønsker, og krever, behandlingen når de har observert betydelig bedring hos medpasienter.
Synspunkter med skepsis mot ECT rediger
Det finnes i dag visstnok ingen studier som undersøker bivirkninger lengre enn seks måneder etter behandlingen, og kunnskapen om de positive langtidsvirkningene er også liten. I 2006 ble en ECT-behandlet for første gang tilkjent erstatning fra Norsk pasientskadeerstatning.
Bivirkninger av ECT-behandling blir ikke registrert av helsemyndighetene. Norske psykiatere har ingen meldeplikt, og helsemyndighetene har heller ingen oversikt over det faktiske omfanget av ECT-bruken i Norge, inkludert den som foretas mot pasientens vilje (ved at helsepersonell påberoper seg nødrettsprinsippet).
Referanser rediger
- ^ «Tier om bivirkninger av elektrosjokk». 19.07.2006.
- ^ «Elektrosjokkbehandling». Norsk Helseinformatikk - NHI.no. Arkivert fra originalen 29. april 2014. Besøkt 20. juli 2011.
- ^ Norgeshistorie.no, Per Haave: «Psykiatrisk behandling fra langbad til lobotomi». Hentet 29. des. 2016
Kilder rediger
Eksterne lenker rediger
Vitenskapelig artikkel fra Kunnskapssenteret: Elektrosjokk på gravide - kun siste utvei