Elektronisk musikk

musikksjanger
(Omdirigert fra «Elektronika»)

Elektronisk musikk er en fellesbetegnelse for musikk som er komponert eller bearbeidet ved hjelp av elektronisk utstyr og som «fremføres» gjennom høyttalere. Den elektroniske musikken har røtter tilbake til eksperimenterende kunstmusikk der komponistene ønsket å generere «nye» lyder som akustiske instrumenter ikke kunne lage. Det ble laget en god del elektroniske instrumenter (elektrofoner), men disse ble etter annen verdenskrig erstattet med båndopptakerteknikken. Enkelte komponister tok utgangspunkt i elektronisk genererte lyder og andre tok utgangspunkt i opptak av naturlige lyder og bearbeidet disse i sine komposisjoner (konkret musikk).

Telharmonium, Thaddeus Cahill 1897
Trautonium, 1928


Bakgrunn rediger

Allerede på begynnelsen av 1900-tallet eksperimenterte man med elektronikk og også med elektroniske musikkinstrumentene (elektrofon). Det ble laget noen instrumenter for å demonstrere at man kunne lage musikk med hjelp av elektronikk. De fleste laget kun enkelte toner men eksemplarer som telharmonium laget lyder av orkesterinstrumenter med rimelig presisjon.

 
Alexandra Stepanoff spiller theremin i NBC Radio, 1930

Utviklingen av radiorør førte til elektroniske instrumenter som synthesizere kunne bli mindre, kraftigere og mer praktiske. Dette førte til at instrumenter som Theremin, Ondes Martenot (Martenot-bølger) og trautonium ble kommersielt produsert på begynnelsen av 1930-tallet.[1]

Utviklingen innen tidlig innspillingsteknologi utviklet seg parallell med utviklingen av elektroniske instrumenter. Den første måten å ta opp og reprodusere lyd ble oppfunnet på slutten av 1800-tallet og grammofonen var begynt å bli vanlig på 1930-tallet. Lydopptaks mulighetene og utstyr som mikrofoner, miksebord utviklet seg til musikkstudioer.

Chamberlin ble funnet opp av Harry Chamberlin mellom 1949 og 1956, da den første modellen ble introdusert. Den endelige modellen har tangenter, under hver tangent er det et magnetisk lydbånd som dras i gang når tangenten trykkes ned. Båndene har ca. 8 sekunder lang spilletid, og når man slipper opp igjen tangenten spoles båndet tilbake til start.[2]

Foregangsmenn og komponister rediger

Pierre Schaeffer og konkret musikk rediger

Utdypende artikkel: konkret musikk

Franske Pierre Schaeffer lanserte i 1950-årene Musique concrète med utgangspunkt i opptak av naturlige lyder som bearbeides elektronisk og settes inn i musikalske sammenhenger der lyden får en selvstendig verdi. I mer eller mindre bearbeidet form kan musikken vekke helt andre assosiasjoner enn lyden gjorde i utgangspunktet.

Karlheinz Stockhausen rediger

 
Karlheinz Stockhausen

Akkurat som Pierre Schaeffer regnes som en foregangsperson for musique concrète, så regnes tyske Karlheinz Stockhausen som en av de ledende figurene innenfor elektronische musik. I motsetning til musique concrète så var ikke elektronische musik resultatet av en manns arbeid, men heller et resultat av interesse og samarbeid i både de musikalske og de teknologiske miljøene i Köln. Stockhausen jobbet i Pierre Schaeffers studio en kort periode i 1952.[3] Deretter jobbet han i WDR Kölns studio for elektronisk musikk. Dette studioet sto klart i 1953, og var en del av radiostasjonen Nordwestdeutscher Rundfunk (NWDR). Studioet hadde vært planlagt siden 1950, og radiostasjonen hadde spilt enkelte komposisjoner i 1951, men det tok nesten fire år fra planleggingsstadiet og til studioet sto ferdig.[4] Werner Meyer-Eppler, Robert Beyer og Herbert Eimert var de største pådriverne for dette studioet, og fikk snart nevnte Stockhausen og Gottfried Michael Koenig på lag.

Andre komponister rediger

Foruten Pierre Schaeffer (1910-1995) i og Karlheinz Stockhausen (1928-2007) var det komponister som amerikanske Charles Ives (1874-1954), australske Percy Grainger (1882-1961), franske Edgard Varèse (1883-1965), greske Dimitrios Levidis (1886-1951), tyske Herbert Eimert (1897-1972) og franske Olivier Messiaen (1908-1992).

I Norden var blant annet danske Else Marie Pade (1924-2016) tidlig ute med verker som En dag på Dyrehavsbakken (1955). I Norge var Gunnar Sønstevold (1912-1991) og Arne Nordheim (1931-2010) blant de første. Nordheim fikk sitt gjennombrudd i 1959 med sangsyklusen Aftonland og fulgte opp med Canzona året etter.

Den elektroniske musikken som ble komponert på denne tiden var ofte musikk av eksperimentell art.

Elektronisk musikk i Japan, USA og Australia rediger

Tyskland har alltid vært et av foregangslandene innen elektronisk musikk og utvikling av elektroniske musikkinstrumenter, men også andre land har vært aktive i utviklingen

I 1935 laget man et el-orgel, Yamaha Magna Organ, og det ble stiftet en rekke andre selskaper som laget elektroniske musikkinstrumenter som Sony. Japanske komponister som Toru Takemitsu begynte å utforske mulighetene med elektroniske instrumenter og båndopptakere. Det ble også bygget flere musikkstudio som NHK elektronisk musikkstudio i Tokyo i 1954, som hadde et av verdens ledende elektroniske musikkanlegg.[5]

Også i USA ble det eksperimentert med elektronisk musikk allerede på slutten av 1930-tallet. Blant de som arbeidet med denne musikken var John Cage. Music for Magnetic Tape Project ble startet av medlemmer av New York School (John Cage, Earle Brown, Christian Wolff, David Tudor og Morton Feldman), som varte i tre år til 1954.

 
CSIRAC

I 1952 kjøpte Columbia University sin første profesjonelle båndopptaker for innspilling av konserter. Herbert Russcol ble fascinert av hva han kunne få til ved å spille inn musikkinstrumenter og deretter legge dem lag på lag, og på den måten benytte opptageren som et instrument. Han viste frem disse mulighetene på konserter og fremførte eksempler på overdubbing og etterklang. Dette førte til at andre ble interessert. Vladimir Ussachevsky og Otto Luening holdt samme år den første "Tape Music concert" i USA, den inneholdt fløyte improvisasjoner som var manipulert til eksotisk komposisjon som tok fløyten langt under dens naturlige område.

 
RCA Mark II Sound Synthesizer

Partituret til Den forbudte planet, av Louis og Bebe Barron, ble i 1956 i sin helhet komponert ved hjelp av spesialbygde elektroniske komponenter og båndopptakere (men ingen synthesizere i moderne betydning av ordet).

RCA Mark II Sound Synthesizer som kom i 1957 og var den første programmerbare elektroniske synthesizeren og flaggskipet hos Columbia-Princeton Electronic Music Center.

CSIRAC var Australias første digitale datamaskin, og den femte datamaskinen i verden som lagret informasjon. Den var i 1950 den første i verden som spilte musikk, den spilte melodier som var populære på den tiden.[6]

Synthesizer rediger

Utdypende artikkel: Synthesizer

Synthesizeren er vel det instrumentet som har påvirket sjangeren elektronisk musikk mest.

En synthesizer, i daglig tale synth, er et elektronisk musikkinstrument som via analog eller digital lydsyntese som skaper nesten uendelig mange forskjellige lyder. Synthesizeren brukes ofte til å imitere akustiske instrumenter, men kan også lage helt nye lyder eller lydeffekter.

Den lydgenererende delen av en synthesizer består av en eller flere oscillatorer som lager et mer eller mindre komplekst signal og et nettverk av funksjoner som påvirker signalet. Nettverket kan bestå av blant annet filtre, forsterkere og ringmodulatorer som igjen kan styres av konturgeneratorer, langsomme oscillatorer eller av brukeren.

Synthesizer har vanligvis et klaviatur, men kan også styres via andre typer mekaniske enheter som trommeputer, ratt, joysticker og trykkfølsomme overflater.

Forskjellen mellom synthesizer og keyboard, som elektriske orgler og elektriske pianoer, er at keyboard kun har en rekke ferdiglagde lyder med få justerbare parametere. Mens synthesizere kan stort antall parametere, enten i sann tid eller via lagrede programmer.

1960-årene rediger

 
Minimoog

Theremin hadde vært i bruk siden 1920-tallet og hadde oppnådde en grad av anerkjennelse gjennom bruken i science-fiction filmmusikk på 1950-tallet som for eksempel Bernard Herrmanns klassiske partitur for The Day the Earth Stood Still (Ultimatum til jorden).

I Storbritannia ble BBC Radiophonic Workshop etablert i 1958, de fikk stor suksess med BBC science-fiction serien Doctor Who. Det kjente tema fra Doctor Who ble skrevet av Ron Grainer i 1963 og arrangert av Delia Derbyshire,

 
Trommemaskin, 1963

På 1960-tallet kom det flere synthesizeren som ikke var så store at de fylte hele rommet. I 1964 designet den amerikanske ingeniøren Robert Moog en synthesizeren sammensatt av separate moduler satt i system. Omtrent samtidig skapte den amerikanske ingeniøren Don Buchla en synthesizer som i stedet for et konvensjonelt tastatur brukte et system med berøringsplater. Moogs keyboard var mer salgbart til musikere, og keyboard ble standardmetoden for å spille på synthesizere. Moog og Buchla unngikk i utgangspunktet å bruke ordet synthesizer på instrumentene deres, da det var assosiert med RCA-synthesizeren. Men på 1970-tallet hadde "synthesizer" blitt standardbegrepet for instrumentene.

Den første modellen til Mellotron kom i 1963 og den er en avart av Chamberlin, og er en tidlig forløper til sampleren. Instrumentet er til dels teknisk vanskelig å spille på, og noen av modellene har sine begrensninger. De mest kjente lydene er kor, fiolin (denne lyden ble tatt direkte fra Chamberlinen), fløyte og cello, men i prinsippet kunne alle lyder fremstilles. BBC benyttet seg blant annet av en Mellotron fx maskin på 1960-tallet som inneholdt lydeffekter som tog, fly, dyrelyder, osv.

På slutten av 1960-tallet begynte en rekke musikere å bruke synthesizer og også trommemaskiner var kommet på markedet.

Band som Beatles og Beach Boys brukte theremin og Mellotron. Beatles «Tomorrow Never Knows» fra 1966 regnes som starten på bruken av elektronisk instrumenter i rock og popmusikk.[7][8][9]

1970-årene rediger

Helt på begynnelsen av 1970-tallet var det en rekke keyboardister i progressive band som gikk til innkjøp av synthesizer, de fleste Moog. Edgar Froese (Tangerin Dream), Rick Wakeman (Yes), Manfred Mann (Manfred Mann's Earth Band) og Keith Emerson (Emerson, Lake & Palmer) er noen eksempler på det.[10][11][12][13]

 
Steve Porcaro (Toto) med en modular synthesizer Polyfusion 'Damius', 1982

Innen populærmusikken ga Hot Butter ut sin versjon av låten «Popcorn» i 1972. Den hadde Moog synthesizer særegne sound og elektronisk musikkens fengende rytme og ble en stor hit med førsteplass på listene i mange land, blant annet VG-lista i Norge som den toppet i 9 uker.[14]

Innen progressiv rock benyttet de fleste synthesizer som et viktig redskap for å få frem den progressive sounden, som Emerson, Lake & Palmer, Yes, Pink Floyd og en rekke andre. Mens andre progressive band lot synthesizer sounden være så fremtredende at den formet hele musikken, elektronisk musikk. Innen elektronisk musikk var det de tyske bandene Kraftwerk, Tangerine Dream, Can, Neu! og Faust som utmerket seg. Flere av dem med synthesizer-tunge"krautrock". Musikkstilen ble meget populær og Kraftwerk fikk suksess med album som Autobahn (1974) og Tangerine Dream med Phaedra (1974).[15][16]

En som hadde stor påvirkning på elektronisk musikk på 1970-tallet var Brian Eno (tidligere Roxy Music). Han begynte å gi ut en rekke album som skapte begrepet ambient musikk. Albumene tok for seg ignorerbare men interessante stemninger og hadde navn som Ambient 1: Music for Airports (1978), Ambient 2: The Plateaux of Mirror (1980), Ambient 3: Day of Radiance (1980) og Ambient 4: On Land (1982).[17]

New age-musikk er en musikksjanger som oppsto på slutten av 1960-tallet men som ble populær på 1970-tallet. Som ambient er det en sjanger med rolig, "atmosfærisk", eksperimentell og "annerledes" musikk gjerne ved hjelp av synthesizer. Men i tillegg inneholder den ofte akustiske instrumenter som fløyte, og er ofte inspirert av østlig-, indiansk- eller keltisk mystikk. Klaus Schulze var en av de som hadde betydelig innflytelse på utviklingen av denne sjangeren. [18]

 
Keith Emerson (ELP), 1992

Elektronisk musikk ble også laget av flere japanske musikere, som Isao Tomita (Electric Samurai) Switched on Rock (1972) som inneholdt vestlige popsanger spilt på Moog-synthesizer og Osamu Kitajima progressive rockealbum Benzaiten (1974).[19][20]

På midten av 1970-tallet dukket det opp ennå flere musikere som komponerte elektronisk musikk, greske Vangelis, franske Jean Michel Jarre og Space var noen av disse. Vangelis sitt første album var Fais Que Ton Reve Soit Plus Long Que La Nuit (1972), men det var med hans tredje Heaven and Hell (1975) og hans femte Spiral (1977) publikum fikk sansen for hans musikk. Jarre ga ut to album i 1973 Deserted Palace og Les Granges Brûlées, men først med hans tredje album, Oxygène (1976), var det han fikk suksess med sine særegne komposisjoner og sound. Senere ble han også kjent for sine store konserter, den første i 1979 på Place de la Concorde med 1 million publikummere. Space ga ut sitt første album, et dobbeltalbum, Magic Fly i 1977.

Låtene i den elektroniske musikk sjangeren hadde på samme måte som sjangeren den kom fra, progressiv, vært lange og mer enn de 3 - 4 minuttene som passet til å bli spilt i radio. Men enkelte radiostasjoner begynt å spille musikk innen sjangeren allikevel og enkelte komponister begynte å lage kortere singel-utgaver av låtene og også å komponere kortere låter.

 
Tidlig 70-talls vocoder bygget for Kraftwerk

Man begynte også å bruke vocoder, som det hadde vært eksperimentert med siden 1930-tallet, under innspillinger. En vocoder benyttes ved at man snakker inn i en mikrofon som kombineres med lyden av en akkord på en gitar og vocoderen kan da smelte sammen de to lydene slik at det blir hørende ut som stemmen er i akkorden. Emerson, Lake and Palmer brukte den i 1973 på «Karn Evil 9: 3rd Impression», Brain Salad Surgery, og Alan Parsons Project på «The Raven», Tales of Mystery and Imagination (1975). Også Pink Floyd begynte å bruke vocoder på «Sheep» og «Pigs (Three Different Ones)», Animals (1977).

 
Fairlight CMI sampler og synthesizer fra 1979

På slutten av 1970-tallet ble det utgitt en rekke album som ble toneangivende for sjangeren, som Kraftwerk sine album Trans-Europe Express (1977) og The Man-Machine (1978). Tangerine Dream ga ut 6 album mellom 1975 og 79, blant disse var Rubycon (1975), Stratosfear (1976) og Force Majeure (1979). I denne epoken pleide musikken til progressive musikere, som for eksempel Mike Oldfield, også å inneholde elementer fra elektronisk musikk. Jeff Wayne fikk også suksess med sin elektroniske rocke-musikal versjon av Klodenes kamp, The War of the Worlds, i 1978.[21][22]

På 1970-tallet kom de første samplerene på markedet. En sampler er et elektronisk eller digitalt musikkinstrument som bruker et innspilt lydopptak av for eksempel et piano, fiolin eller trompet som med sampleren kan forandres til forskjellige tonehøyder for å produsere musikalske skalaer og akkorder. Man kan også benytte innspilte utdrag av sanger, for eksempel et fem-sekunders bassgitarriff fra en funk-sang. Det kan også benyttes lyder for eksempel fuglesang eller havbølger.

På slutten av 1970-tallet begynte noen musikere å tilført mer rytme til melodiene. Donna Summers banebrytende låt «I Feel Love» fra 1977 var produsert av Giorgio Moroder og regnes av mange som et av de første eksemplene på elektronisk dancemusikk.

Flere andre artister som japanske Yellow Magic Orchestra, Yellow Magic Orchestra (1978), var også med på å forandre sounden innen den elektronisk musikken.

1980-, 1990-årene og videre rediger

På begynnelsen av 1980-tallet var ikke elektronisk musikk like populær, men det var i ferd med å skapes en hel rekke undersjangere som ble populære og igjen ga en opptur for sjangeren totalt.

I  1982 kom MIDI, en standardisert måte å synkronisere elektroniske instrumenter på, og i 1983 kom den første kommersielt vellykkede digitale synthesizeren, Yamaha DX7. Den hadde en "hard", "glassaktig" og "kjølig" lyder, sammenlignet med de "varme" og "fuzzy" lydene av analog synthesizeren.[23]

Musikere innen rock og elektronisk musikk hadde på 1970-tallet ingen sans for disco og begrepet "Disco sucks" var utbredt innen miljøet og ble en bevegelse mot disco-musikken. Discoens glanstid var over på slutten av 1970-tallet og det var behov for en ny dansemusikk. Dette skulle medvirke til at elektronisk dance-sjangere som house og techno ble populære.

Midt på 1980-tallet dukket det opp artister som hadde utbredt bruk av synthesizer og fengende rytmer, i Storbritannia var Pet Shop Boys og Erasure er eksempler på det. I USA begynte discjockeyer (DJ) og produsenter å lage musikk med kraftige fengende rytmer, dette spredte seg også til andre land. DJ-er lager også nye versjoner (mixer og remixer) av andre artisters låter. Også artister innen popmusikk sjangeren, som MadonnaVogue» i 1990) og Janet JacksonTogether Again» i 1997), ble påvirket av house og techno.[24]

På 1990-tallet blomstret den elektronisk musikk igjen, da først og fremst i undersjangrene men også innen mer etablerte deler av sjangeren.

I Storbritannia dukket det i 1991 opp to grupper The Future Sound of London og Fluke, og mange flere kom til utover på 90-tallet. The Chemical Brothers kom med albumet Exit Planet Dust i 1995, Fatboy Slim med Better Living Through Chemistry i 1996, og Basement Jaxx ga ut singelen «Raw Sh*t» i 1997.

I Frankrike kom en ny gruppe innen house sjangeren, Daft Punk, de ga ut singelen «Da Funk» i 1995 og albumet Homework fulgte i 1997, også Air kommer fra Frankrike, de ga ut sitt første album Moon Safari i 1998. Jean-Michel Jarre hadde gitt ut flere album på 70- og 80-tallet og fortsatte på 90-tallet med album som En attendant Cousteau (1990) og Oxygène 7–13 (1997). Jarre bruker elektroniske instrumenter som Moog, ARP og Roland-synther på en nyskapende måte og under konsertene spilte Jarre også på sitt elektroniske signatur-instrument, laserharpen.

I USA kom det en lang rekke nye DJ-er og artister som Moby, Lambchop og The Crystal Method, og senere artister som Owl City og Washed Out.

I Norge i 1998 ga Deathprod & Biospere ut albumet Nordheim Transformed, som var komposisjoner av Arne Nordheim i ny musikalsk drakt. Biospere hadde i 1997 gitt ut det kritikerroste album, Substrata, og i Norge var det også andre mer mainstream artister som Zuma, som ga ut Juno i 2001, og ikke minst Röyksopp som ga ut sitt første album, Melody A.M., samme år. Röyksopp fikk stor oppmerksomhet og kommersiell suksess også utenlands med blant annet 4 nominasjoner ved MTV Europe Music Awards, hvor de vant 2. De opptrådte live i Barcelona foran millioner av europeiske TV-seere i 2002. De har senere gitt ut flere suksessfulle album som The Understanding (2005), Junior (2009), Senior (2010) osv. Men det var også andre ikke fullt så mainstream musikere som laget kritikerrost musikk, som Deathprod sitt album fra 2004, Morals and Dogma.

Senere kom det ennå flere norske artister innen sjangeren som Philter, Kaada og Mathias Stubø, men det er Kygo og Alan Walker som har fått den største suksessen. Kygo laget mange populære remikser av blant annet Ed Sheerans «I See Fire», Marvin Gayes «Sexual Healing» og Ellie Gouldings «High for This». Han har også gitt ut singler som «Firestone» med Conrad Sewell (2014), «Cut Your Teeth» med Kyla La Grange (2014), «First Time» med Ellie Goulding (2017) og «Higher Love» med Whitney Houston (2019). Kygo er den artisten som raskest har nådd 1 milliard avspillinger på Spotify, i desember 2015. Også Alan Walker har blitt en verdenskjent artist, han ga ut singelen «Faded» (2014) (som ble re-utgitt med vokal av Iselin Løken Solheim i 2015) og etterpå er det kommet en rekke utgivelser som «All Falls Down» med Noah Cyrus & Digital Farm Animals (2017), «Darksider» med Au/Ra & Tomine Harket (2018) og «Sorry» med ISÁK (2021). Han har holdt mange store konserter og i desember 2016 holdt han konserten "Alan Walker is Heading Home" i hjembyen Bergen, konserten ble direktesendt på YouTube.[25][26][27][28]

Også i resten av Norden har man mange kjente artister innen sjangeren, danske Trentemøller, finske Jori Hulkkonen og islandske FM Belfast er eksempler på dette. I Sverige har man Robyn som debuterte med albumet Robyn Is Here (1995) og har gitt ut flere andre suksessalbum som Robyn (2008) og Honey 2018. Hun har også samarbeidet med Röyksopp på album og EP-er som Do It Again og The Inevitable End. Swedish House Mafia er en annen gruppe med mange hits, men det er nok avdøde Avicii som er Sveriges største artist innen sjangeren. Han debuterte med «Seek Bromance» som nådde topp 20-listene i mange land, inkludert Frankrike, Belgia, Storbritannia, Norge og Sverige. Han mottok en rekke utmerkelser blant annet vant han 5 Grammy Award.

Også flere av musikeren fra 1970-tallet fortsatte med å komponere og gi ut musikk. Vangelis har gitt ut flere studioalbum (20 studioalbum, fram til 2022) og komponerte også filmusikk (til 40 filmer, 2022) som Chariots of Fire (Ildvognen), Blade Runner (Blade Runner) og 1492 – Conquest of Paradise (1492 - Erobringen av Paradis). Jarre ga også ut en rekke album (24 studioalbum, 2022) som Electronica 1: The Time Machine (2015) og Electronica 2: The Heart of Noise (2016). Tangeringe Dream fortsetter også å gi ut album, så langt har det blitt totalt 62 studioalbum (og 16 studio-EP-er) frem til 2022.

Nå hadde utviklingen kommet så langt at mange av de nye artistene hadde sittet på gutterommet med dataprogrammer som Cubase eller Logic Studio og et MIDI-keyboard, og læret seg å komponere av klipp på YouTube, for så å legge ut resultatet på YouTube.

Grunnformen for elektronisk musikk rediger

I elektronische musik, som var idéstyrt, ønsket man å planlegge musikkforløpet på forhånd for å ha en struktur å jobbe ut ifra. Dette innebar at man på forhånd visste hva man var ute etter og hadde en større grad av kontroll over musikken.[29] Mens elektronische musik fokuserte på å konstruere musikk ved å ta utgangspunkt i syntetiske lydkilder, lå fokuset i dens motsats, musique concrète, på å manipulere allerede eksisterende lyd (naturlig eller akustisk lyd).

Både innen elektronische musik og musique concrète er den metriske takten vi kjenner fra tradisjonell musikk helt fraværende[29].

Musikksjanger rediger

Elektronisk musikk sjangeren har røtter tilbake til 1930-tallet, den var da eksperimentell musikk av tiden komponister spilt med hjelp av elektroniske instrumenter. I Norge er Arne Nordheim den mest kjente komponisten fra den tidlige perioden av denne sjangeren.

På 1970-tallet var det den progressive rocken som satte sitt preg på sjangeren. Senere var det DJ-ene som tok over med undersjangre som Dance.

Elektronisk musikk er også kjent som elektronika (electronica ), elektronika er ikke en egen sjanger men en forkortelse for elektronisk musikk, og forveksles ofte med downtempo og breakbeat. Ordet electronica ble først brukt av den nordamerikanske pressen for å beskrive de nye artistene som fikk oppmerksomhet på det kommersielle markedet på andre halvdel av 1990-tallet. Blant disse er Fatboy Slim, Chemical Brothers, The Prodigy og Daft Punk. Denne typen musikk ble ofte referert til som techno i første halvdel av 1990-tallet, men techno er en egen undersjanger. Den personen som virkelig spredde trenden av å bruke ordet electronica var Madonna og hennes medarbeider på Ray of light-albumet, William Orbit.

Elektronisk musikk har etter som tiden har gått fått en lang rekke undersjangere, som igjen har undersjangere. Hovedsjangrene som inngår under elektronisk musikk er ambient, house, trance, breakbeat, hiphop, techno, dub, jungle, hardcore og downtempo (alle har sine undersjangrer). Skille mellom disse musikksjangere har ikke klare grenser og musikere beveger seg ofte innen to eller flere av sjangrene. Forløperne til disse musikksjangrene kommer fra så forskjellige sjangere som progressiv rock og disco.

Se også Liste over sjangere i elektronisk dancemusikk.

EDM rediger

Utdypende artikkel: Elektronisk dansemusikk

Elektronisk dancemusikk (EDM) en fellesbetegnelse for elektronisk musikk med kraftig, ofte suggererende rytmer i et stødig og relativt rask tempo (normalt tempo mellom 120 til 150 BPM). Den ble populær på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, etter fremveksten av rave og piratradiør.

Eksempler på artister innen EDM er Daft Punk (med utgivelser som Random Access Memories), Swedish House Mafia (Don’t You Worry Child) og Avicii (Levels).

Flere sjangre av elektronisk musikk hører til fellesbetegnelsen EDM, nedenfor er det noen eksempler.

Dub rediger

Utdypende artikkel: Dub

Dub er en musikkstil som oppsto på Jamaica1960-tallet. Opprinnelsen ligger i at disk jockeyer begynte å legge til effekter til kjente reggaelåter.

Klassisk dub kjennetegnes gjerne av et minimalistisk lydbilde, med mye bruk av ekko-effekter. Bassen utgjør også et sentralt element i dub-musikken.

Eksempler på artister innen dub musikk er UB40 (med utgivelser som Dub Sessions), Trentemøller (The Last Resort) og Lee Perry (Super Ape).

Hiphop rediger

Utdypende artikkel: Hiphop

Hiphop er en kulturell retning fra ungdomsmiljøer i Bronx på 1970-tallet, med fokus på utøvelse av kunstneriske uttrykk ute på gata i det offentlige rom, ofte i en konkurransepreget og selvhevdende form. Hiphop har tre hovedelementer graffiti, breakdance og hiphop musikk, også kalt rap-musikk.

Eksempler på artister innen hiphop musikk er Lauryn Hill (med utgivelser som The Miseducation of Lauryn Hill), Eminem (The Marshall Mathers LP) og

Kanye West (My Beautiful Dark Twisted Fantasy).

House rediger

Utdypende artikkel: House

House oppstod i nattklubb-miljøer i Chicago på midten av 1980-årene. House videreførte discoens rytmer, basslinjer og ånd - gjenskapt på utstyr som trommemaskiner, synthesizere, og samplere. House har mer kraft og pumpende bass enn disco, men enkelte artister kan ha et ben i disco og et ben i house, som for eksempel Donna Summer «I Feel Love».

Eksempler på artister innen house musikk er Todd Terry & Riva Starr (med utgivelser som This Is The Sound), Niels van GoghTulum») og Fatboy Slim (Get Naked).

Techno rediger

Utdypende artikkel: Techno

Techno er av enkelte brukt som betegnelse på elektronisk musikk men techno er en elektronisk dance musikkstil som dukket opp på midten til slutten av 1980-tallet i Detroit, Michigan. Techno har nok hatt en viss innflytelse på utviklingen av øvrige sjangre, særlig gjelder dette house og tidlig trance.

Eksempler på artister innen techno musikk er Gigi D'Agostino (med utgivelser som L'Amour Toujours), Daft Punk (Human After All ) og The Prodigy (The Fat of the Land).

Trance rediger

Utdypende artikkel: Trance

Trancemusikk er preget av et raskt tempo (135–150 BPM), repeterende elementer som bygger opp en nesten hypnotisk spenning og som ofte kulminerer med 1 til 2 "topper " i løpet av melodien.

Eksempler på artister innen trance musikk er Tiësto (med utgivelser som Elements Of Life), Armin van Buuren (Intense) og Paul Van Dyk (Out There And Back).

Ambient rediger

Utdypende artikkel: Ambient

Det er også sjangere som ikke hører til under EDM, et eksempel er Ambient.

Ambient fokuserer på lydenes klangfarge, arrangert eller fremført spesielt for å fremkalle en «atmosfærisk», «visuell» eller rolig og ikke påtrengende kvalitet fremfor musikalsk struktur og rytme. Ambient er som oftest instrumental men kan også inneholde vokal, da oftest ved at stemmen benyttes som et instrument. Natur-lydlandskap kan være en del av lydbildet, og lyden av akustiske instrument som piano, strykeinstrument og fløyte blir ofte gjenskapt med synthesizer.

Eksempler på artister innen ambient musikk er Brian Eno (med utgivelser som Ambient 1: Music for Airports), Tangerine Dream (Phaedra) og Vangelis (Spiral).

Utvikling rediger

Musikken har utviklet seg i mange retninger og teknologiske nyvinninger ble raskt tatt i bruk, fra lydbåndopptakere til synthesizere og med datamaskinenes nesten ubegrensede digitale muligheter. Digital teknologi brukes i dag i større eller mindre grad ved nær sagt all musikkinnspilling og som bakgrunnslyder til film og fjernsyn.

Vestlig populærmusikk der elektroniske effekter er et hovedelement startet allerede i 1960-årene med progressive band som Pink Floyd og Tangerine Dream. Kraftwerk begynte også med elektronisk popmusikk fra tidlig 1970-tall. Og på 70-tallet vokste også hiphop-musikken frem som en populær elektronisk musikkform.

Mange setter feilaktig likhetstegn mellom elektronisk musikk og techno eller teknomusikk. Dette er ikke riktig. Techno er en av undersjangerne innen elektronisk musikk, og en av dem som har minst kommersiell appell. Det som omtales som «techno» vil derfor ofte i realiteten være andre sjangre, for eksempel trance.

Innen elektronisk musikk er man ikke så opptatt av å gi ut hele album som i andre musikksjangere, man gir ut singler og enkelte ganger EP-er. Ofte gir man ut mange forskjellige mixer og remixer av samme låt. For eksempel «Ayla» med musikeren Ayla er gitt ut i over 20 mixer og remixer fra 1996 til 2017.

Artister og festivaler rediger

Norske komponister og artister rediger

Flere norske komponister har benyttet elektronikk i sine komposisjoner, for eksempel Arne Nordheim (som ofte benytter elektronikk i samspill med «live» utøvere), Gunnar Sønstevold, Bjørn Fongaard (som var opptatt av mikrotonalitet), Kåre Kolberg, Sigurd Berge, Rolf Wallin og Natasha Barrett (som blant annet komponerer i mange kanaler med ambisonics-programmering).

På 1970-tallet hadde også norske band synthesizistere og flere dyktige utøvere på instrumentet som Brynjulf Blix, Pete Knutsen og Haakon Graf.

På 1990-tallet og utover har Norge også fått fram flernasjonalt anerkjente artister slik som Röyksopp, Deathprod, Biosphere, Tommy Tee, Nils Noa, John Erik Kaada, Apoptygma Berzerk, Kygo og Alan Walker.

Andre komponister og artister rediger

John Foxx, Edgar Froese (Tangerine Dream), Klaus Schulze, Jean Ven Robert Hal, Suzanne Ciani, Manuel Göttsching, Laurie Spiegel, Steve Roach, Conrad Schnitzler, Daphne Oram, Kraftwerk og Jean Michel Jarre.

Festivaler i Norge rediger

  • Insomniafestival er holdt i Tromsø siden 2002. En av de største festivalene innen sjangeren i Norge.
  • Ekko festivalen er holdt i Bergen siden 2003. Det er en Electronic Music and Art Festival som fokuserer på elektronisk musikk og samtidskunst.
  • Punkt-festivalen er holdt i Kristiansand siden 2006. Festivalen tar sikte på å presentere eksperimentell musikk fra hele verden og gi nyskapende musikere en mulighet til å dele felles erfaringer.
  • Sommerøya Elektronika Festival er holdt i Oslo siden 2010. Har fokus på elektronikasjangeren i dens fulle bredde.

Festivaler i Europa rediger

Et utvalg av festivaler i Europa (kilde engelsk Wikipedia)

  • Printemps de Bourges er holdt i Bourges, Frankrike, siden 1977. En festival som omfatter rundt 60 show, med over 200 artister på 13 scener i løpet av en uke.
  • Berlin Atonal er holdt i Berlin, Tyskland, siden 1982. Den hadde et opphold mellom 1990 og 2013.
  • Raindance er holdt i Storbritannia siden 1989. Et av de mest kjente rave-arrangementene i Storbritannia.
  • Mayday er holdt i Tyskland siden 1991. En av de eldste elektroniske musikkfestivalene i Tyskland.
  • Thunderdome er holdt i Nederland siden 1992. Thunderdome er et kjent konsept innen hardcore techno og gabber-musikk organisert av det nederlandske underholdningsselskapet ID&T. Den hadde et opphold mellom 2012 og 2017.
  • Sziget Festival er holdt i Budapest, Ungarn, siden 1993. En av de største musikk- og kulturfestivalene i Europa. Det arrangeres hver august på en øy i Donau.
  • Mysteryland er holdt i Nederland siden 1993. Arrangeres av det nederlandske underholdningsselskapet ID&T.
  • Time Warp er holdt i Mannheim, Tyskland, siden 1994. Siden 2000 har Mannheim vært det faste tilholdsstedet.
  • Sónar er holdt i Barcelona, Spania, siden 1994. En tre-dagers, tre-netters festival med techno, house, electro, IDM, hiphop og forskjellige eksperimentelle og avantgarde typer musikk.
  • Sonic Acts er holdt i Amsterdam, Nederland, siden 1994. Festival med fokus på samtids- og historisk utvikling i skjæringspunktet mellom kunst, teknologi, musikk og vitenskap.
  • Dance Valley er holdt i Spaarnwoude, Nederland, siden 1995. Dance og transe men også artister innen elektro, eurodance, hardstyle og eksperimentelle stiler.
  • Nature One er holdt i Tyskland, siden 1995. En "friluftsrave".med DJ-er fra Tyskland og resten av verden.
  • Astropolis er holdt i Brest, Frankrike, siden 1995. Stor elektronisk musikkfestival som vanligvis finner sted i juli eller august.
  • Amsterdam Dance Event er holdt i Amsterdam, Nederland siden 1996. Femdagers arrangement organisert av The Amsterdam Dance Event Foundation. Konferanser på dagtid ved lokale universiteter og den elektroniske ADE-festivalen om natten, med over 2000 DJ-er.
  • Boom Festival er holdt i Idanha-a-Nova, Portugal, siden 1997. Holdes annet hvert år og har i tillegg til musikk et bredt utvalg av visuelle kunstutstillinger. Begynte som en psykedelisk trance musikkfestival men i dag spilles også andre sjangre som techno, house og verdensmusikk.
  • SonneMondSterne er holdt i Saalburg-Ebersdorf, Tyskland, siden 1997. Utendørsfestival med elektronisk dancemusikk. På den første festivalen var det 2500 mennesker, i 2011 var det 35.000.
  • Copenhagen Distortion er holdt i København, Danmark, siden 1998. En feiring av "Copenhagen Night Life and New Dance Music".
  • Infest er holdt i University of Bradford Union, Storbritannia, siden 1998. En tre-dagers musikkfestival i august, med alternative elektronisk musikk fra sjangere inkludert industri, EBM, futurepop, synthpop og power noise.
  • Creamfields er holdt i Storbritania siden 1998. Det er Storbritannias eldste og mest prestisjefylte elektronisk og dance musikk festival.
  • Marsatac er holdt i Marseille, Frankrike, siden 1999. Opprinnelig kun fransk hiphop-scenen men har deretter utviklet seg gradvis til internasjonal hiphop, deretter til elektro, rock og siden 2008 også til afrikansk musikk. I 2012 deltok mer enn 35 000 mennesker på festivalen.
  • CTM Festival er holdt i Berlin, Tyskland, siden 1999. Opprinnelig fokuserte på elektronisk musikk, men har siden utviklet seg til å dekke et bredt spekter av sjangere.
  • Norbergfestival er holdt i Norberg, Sverige, siden 1999.
  • Netmage er holdt i Bologna, Italia, siden 2000. Internasjonal festival dedikert til elektronisk kunst med et tverrfaglig program.
  • Dissonanze er holdt i Roma, Italia, siden 2000. Festival med elektronisk musikk og også på multimedia & videokunst.
  • Qlimax er holdt i Arnhem, Nederland, siden 2000. Dance festival.
  • Nuits Sonores er holdt i Lyon, Frankrike, siden 2003. Elektronisk musikkfestival som vanligvis holdes fem dager i mai.
  • Inox Festival er holdt i Toulouse, Frankrike, siden 2003. Mange kjente DJ-er har besøkt festivalen.
  • Bang Face er holdt i Storbritania siden 2003. En elektronisk dancemusikk-arrangement som finner sted på forskjellige steder over hele Storbritannia.
  • Output Festival er holdt i Amsterdam, Nederland, siden 2004. Musikkfestival holdes hvert tredje år og fokuserer på eksperimentell, moderne elektro musikk relatert til elektrisk gitar.
  • Electric Picnic er holdt i Stradbally, Irland, 2004.
  • Glade Festival er holdt i England siden 2004. En dancemusikk festival som opprinnelig begynte som en del av Glastonbury Festivalen.
  • Tomorrowland er holdt i Boom, Belgia, siden 2005. Den største elektroniske musikkfestivalen som blir arrangert i verden, med over 400 000 deltakere i 2014.
  • Berlin Festival er holdt i Berlin, Tyskland, siden 2005. To-dagers utendørs rock- og elektromusikk-arrangement.
  • Aires Libres er holdt i Marseille, Frankrike, siden 2005. Et utendørs arrangement for elektronisk musikk som også har ulike kulturelle aktiviteter for barn og deres familier gjennom visuell kunst og flere kunstneriske verksteder.
  • Les Ardentes er holdt i Liège, Belgia, siden 2006. En elektro-rock musikkfestival som går over flere dager i begynnelsen av juli.
  • Beat-Herder er holdt i Lancashire, England, siden 2006. Festivalen dekker flere musikksjangre inkludert breakbeat, dub, reggae, dubstep, techno, house, drum & bass, og psykedelisk rock.
  • Bloc Festival er holdt i England siden 2006. Den har elektronisk musikk i alle sjangre inkludert elektro, hiphop, techno, housemusikk og reggae.
  • Open Air Field er holdt i Luxembourg siden 2007. Tidligere kalt Feldparty. Festivalen har vanligvis mange kjente DJ-er.
  • Outlook Festival er holdt i Pula, Kroatia, siden 2008. En festival for alle typer bassmusikk, som dubstep, reggae, hip-hop, ragga, drum and bass, garage, house og techno.
  • International Music Summit er holdt i Ibiza, Spania, siden 2008. En tredagers elektronisk dancemusikk festival.
  • Electrobeach Music Festival er holdt i Port-Barcarès, Frankrike, siden 2009. En stor årlig EDM-festival som arrangeres om sommeren på et feriested ved kysten.
  • Echelon er holdt i Bad Aibling, Tyskland, siden 2009. Echelon frilufts- og innendørsfestival er en elektro- og house-festival med opptil 25 000 deltakere, som finner sted i august.
  • Utopia Island er holdt i Moosburg, Tyskland, siden 2010. Elektronisk musikkfestival som finner sted om sommeren ved en innsjø ikke langt fra München, og dekker mange elektroniske stiler som elektro, techno, house og drum and bass, med 12 000 deltakere i 2016.
  • Arsenal Fest er holdt i Kragujevac, Serbia, siden 2011. Festivalen omfatter flere forskjellige musikalske stiler, for det meste forskjellige varianter av EDM, punk, rock, downtempo og metalmusikk.
  • Resistanz er holdt i Sheffield, Storbritannia, siden 2011. Stor industrimusikk festival.
  • Summer Sound er holdt i Helsingfors, Finland, siden 2011. Den største innendørs/utendørs trance musikkfestivalen i Skandinavia.
  • Hideout Festival er holdt i Zrce, Kroatsia, siden 2011. Arrangementet byr på bassengfester, kunstinstallasjoner og ulike lokale arenaer i tillegg til konsertene som avholdes.
  • RFM Somnii er holdt i Figueira da Foz, Portugal, side 2012. En tre-dagers festival som arrangeres årlig i begynnelsen av juli.
  • Weekend Festival er holdt i Helsingfors, Finland, siden 2012. Weekend Festival er vertskap for hovedsakelig elektroniske artister, med noen andre sjangre. Festivalen har vært forhånds utsolgt hvert år. 40 000–60 000 mennesker deltar hvert år.
  • Amsterdam Music Festival er holdt i Amsterdam, Nederland, siden 2014.
  • Barcelona Beach Festival er holdt i Barcelona, Spania, siden 2014. En av de største elektroniske musikk begivenhetene i Spania.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Holmes, Thom; Pender, Terence M. (2012). Electronic and experimental music : technology, music, and culture. New York : Routledge. ISBN 978-0-415-89646-7. 
  2. ^ Collins, Nick; Collins, Nicholas; Rincón, Julio d' Escrivan; d'Escrivan, Julio (13. desember 2007). The Cambridge Companion to Electronic Music (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-86861-7. 
  3. ^ Stockhausen Edition no. 3 (Electronic Music 1952 – 1960) (2009). Nording, Ingvar.
  4. ^ Electronic And Computer Music (2004). Manning, Peter. New York, New York, Oxford University Press, Inc. s:40
  5. ^ «NHK Electronic Music Studio». Discogs (engelsk). Besøkt 19. november 2022. 
  6. ^ Blashill, Pat. «Six Machines That Changed The Music World». Wired (engelsk). ISSN 1059-1028. Besøkt 20. november 2022. 
  7. ^ «Silver Apples: Early Electronica». www.soundonsound.com. Besøkt 20. november 2022. 
  8. ^ «The United States of America and the Start of an Electronic Revolution, PopMatters». PopMatters (engelsk). 2. mai 2018. Besøkt 20. november 2022. 
  9. ^ «Silver Apples' Simeon Coxe: visionary who saw music's electronic future». the Guardian (engelsk). 9. september 2020. Besøkt 20. november 2022. 
  10. ^ «Edgar Froese Songs, Albums, Reviews, Bio & More». AllMusic (engelsk). Besøkt 21. november 2022. 
  11. ^ «Rick Wakeman Songs, Albums, Reviews, Bio & More». AllMusic (engelsk). Besøkt 21. november 2022. 
  12. ^ «Manfred Mann Songs, Albums, Reviews, Bio & More». AllMusic (engelsk). Besøkt 21. november 2022. 
  13. ^ «Keith Emerson Songs, Albums, Reviews, Bio & More». AllMusic (engelsk). Besøkt 21. november 2022. 
  14. ^ Songfacts. «Popcorn by Hot Butter - Songfacts». www.songfacts.com (engelsk). Besøkt 20. november 2022. 
  15. ^ «Kraftwerk - Autobahn Album Reviews, Songs & More | AllMusic» (engelsk). Besøkt 21. november 2022. 
  16. ^ «Tangerine Dream - Phaedra Album Reviews, Songs & More | AllMusic» (engelsk). Besøkt 21. november 2022. 
  17. ^ «Brian Eno Songs, Albums, Reviews, Bio & More». AllMusic (engelsk). Besøkt 21. november 2022. 
  18. ^ «TRENDS : New Age Enters a New Phase : Call it what you want, but the sound of Yanni and his similarly minded pals--not jazz, folk, rock or classical but an evolving mix of them all--is reaching far beyond its old image of ambient mood music». Los Angeles Times (engelsk). 27. februar 1994. Besøkt 20. november 2022. 
  19. ^ «Tomita». Discogs (engelsk). Besøkt 21. november 2022. 
  20. ^ «Osamu Kitajima». Discogs (engelsk). Besøkt 21. november 2022. 
  21. ^ «Why Kraftwerk are still the world's most influential band». the Guardian (engelsk). 27. januar 2013. Besøkt 21. november 2022. 
  22. ^ «Jeff Wayne - Jeff Wayne's Musical Version Of The War Of The Worlds» (engelsk). Besøkt 21. november 2022. 
  23. ^ · (24. januar 2001). «Musikkskolen (2): Hva er MIDI?». ITavisen. Besøkt 24. november 2022. 
  24. ^ «Wayback Machine» (PDF). web.archive.org. 3. mars 2016. Archived from the original on 3. mars 2016. Besøkt 22. november 2022. 
  25. ^ «Röyksopp Songs, Albums, Reviews, Bio & More». AllMusic (engelsk). Besøkt 22. november 2022. 
  26. ^ «Kygo Biography, Songs, & Albums». AllMusic (engelsk). Besøkt 22. november 2022. 
  27. ^ «Kygo passerer en milliard spilte på Spotify». www.vg.no. Besøkt 22. november 2022. 
  28. ^ «Röyksopp Biography, Songs, & Albums». AllMusic (engelsk). Besøkt 22. november 2022. 
  29. ^ a b Bergsland, A. (2009). Leksjon 6 i Musikkteknologi i et historisk lys, NTNU: Elektronisk musikk.pdf s:16

Eksterne lenker rediger