Eivind Vågslid
Eivind Vågslid (født 23. september 1897 i Vinje, død 21. august 1986) var en norsk filolog, stedsnavnforsker og lektor.
Eivind Vågslid | |||
---|---|---|---|
Født | 23. sep. 1897![]() Vinje ![]() | ||
Død | 21. aug. 1986![]() | ||
Beskjeftigelse | Filolog, lærer![]() |
||
Nasjonalitet | Norge![]() |
Liv og virkeRediger
Eivind Vågslid var sønn av Torjus Vågslid (1868–1933) og Åse Øygarden (1872–1961), og den eldste av elleve søsken. I 1928 giftet han seg med Gudrun Dalaker (født 1899) fra Ulvik. De fikk seks barn.
Han vokste opp på fjellgården Vågsli i Vinje i Telemark. I 1916 dro han til Kristiania for å gå på middelskolen, og i 1919 tok han examen artium som privatist. Samme år begynte han å studere ved universitetet. Han ble cand.philol. i 1927, med hovedfag i norsk og bifag i historie, geografi og gresk.[1]
I 1922 hadde han gjennomført en reise til Island for å lære det islandske språket. I 1925 fikk han Sophus Bugges legat, som gjorde at han kunne reise til København for å studere paleografi. Resultatet av disse studiene var avhandlingen «Norske logmannsbrev frå millomalderen», som skaffet ham H.M. Kongens gullmedalje i 1926. Samme år oppholdt han seg ved Universitetet i Uppsala med et stipend fra Clara Lachmanns fond. I de neste årene fikk han flere stipender og legatpenger som satte ham i stand til å fortsette studiene av norske middelalderdiplomer. I 1930 gjorde han nye studiereiser til København og Stockholm.
I disse årene hadde Vågslid forskjellige lærerstillinger ved siden av forskninsarbeidet. I 1930 søkte han på dosenturet etter Gustav Indrebø ved Universitetet i Oslo. Han fikk ikke dette, så han tok i stedet pedagogisk eksamen og ble ansatt som lektor ved Bryne landsgymnas i 1933. Året etter ble han ansatt ved Eidsvoll landsgymnas, hvor han ble værende resten av sin yrkeskarriere. Ved siden av var han i mange år lærer ved brevskolen «Framskulane». Han ble boende i Eidsvoll livet ut, fra 1939 på eget småbruk.
Rediger
Vågslid benyttet sin egen nynorske rettskrivning. På 1930-tallet tok han del i debatten om den nye rettskrivningen, og ga ut et eget tidsskrift, Norsk måltidende (1936–38), hvor han gjorde rede for sitt syn. Han var motstander av fremmedord, og forsøkte alltid å finne et norsk ord som kunne uttrykke samme mening, selv om han måtte lage et nytt.
Fra 1946 til 1956 var han med i styret i Noregs Mållag, og formann for Austmannalaget fra 1946 til 1950.
Vågslid hadde alt fra barneårene vært opptatt av stedsnavn. I 1946 fikk han i oppdrag av Fonna forlag å skrive om person- og stedsnavn i Norsk Allkunnebok. For å løse oppgaven dro han i de neste årene på studiereiser rundt i Sør-Norge for å se stedene som bar navnene han skulle tolke ved selvsyn. Han mente at en slik betraktning ut fra selve terrenget måtte føre til at mange av tolkningene i norsk stedsnavnforskning burde revideres. I 1958 utga han Stadnamntydingar for egen regning. Etter at han hadde gått av som lektor viet han seg helt til navneforskningen. Senere kom derfor Stadnamntydingar 1 (1963), 2 (1971), 3 og 4.
Han protesterte særlig mot tidligere tolkninger som hadde villet finne hedenske gudenavn i gårdsnavnene, og hevdet at navnet Hov ikke hadde noe med det hedenske hovet å gjøre. Han ville heller forklare navnene ut fra egenskaper ved stedet, slik som lendet eller hva stedet var blitt brukt til. Vågslids tolkninger fikk imidlertid lite oppmerksomhet blant samtidens navneforskere. I 1978 søkte han om å få disputere til doktorgraden ved Universitetet i Oslo på Stadnamntydingar 2, men vurderingskomiteen avviste søknaden hans fordi arbeidet ikke oppfylte kravene til en doktorgradsavhandling.[2]
Mot slutten av livet utga han to store bøker om Norderlendske fyrenamn og Norske skrivarar i millomalderen, som bygget på forskningarbeidet han hadde begynt på 1920-tallet.
UtmerkelserRediger
Vågslid fikk i 1985 Kongens fortjenstmedalje i gull for forskningsarbeidet sitt.
ReferanserRediger
- ^ Norges filologer og realister. Stavanger. 1950. s. 918.
- ^ allkunne.no
LitteraturRediger
- Oddvar Nes: «Eivind Vågslids verksemd og verk», i Vågslid, Eivind (1988). Norderlendske fyrenamn. Eidsvoll: Skjæveland. ISBN 8299166802.