Einar Høigård
Einar Musæus Høigård (født 18. oktober 1907 i Stavanger, død 25. november 1943)[2] var en norsk skolemann og historiker, og motstandsmann under andre verdenskrig.
| Einar Høigård | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. okt. 1907[1] Stavanger | ||
| Død | 25. nov. 1943[1] (36 år) fengsel | ||
| Beskjeftigelse | |||
| Barn | Cecilie Høigård | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vestre Aker kirkegård | ||
Bakgrunn og virke Rediger
I oppveksten på Våland utmerket han seg lokalt i friidrett. Etter examen artium ved Kongsgård skole i Stavanger flyttet han til Oslo i 1927 for filologi-studier under blant andre Fredrik Paasche, han fikk embedseksamen i 1934, og virket ved Universitetet i Hamburg i 1935. Deretter ble han tilsatt ved Oslo katedralskole i 1936 som bibliotekar og lektor. Som universitetsstipendiat ved det nylig etablerte Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo (1938–) arbeidet han blant annet med Helga Eng i etableringen av pedagogikk som universitetsfag. Med Kay Waldemar Kielland Piene og andre satt han i Carnegiekomiteen for eksamensformer frem til 1939.
Under andre verdenskrig ble han i kraft av vervet som sekretær i Undervisningsrådet, sentral i den illegale ledelsen av lærerfronten og utformet «de fire kardinalpunkt»
- Krav om medlemskap i eller lojalitetserklæringer til NS avvises.
- Et hvert forsøk på å bringe NS-propaganda i skolen avvises.
- Avvis enhver ordre fra ikke-kompetent hold.
- Avvis enhver medvirkning i NSUF (Nasjonal Samlings Ungdomsfylking).
- Husk alltid: Enhver har rett til og derfor krav på betenkningstid, når han stilles overfor spørsmål som har konsekvenser for hans fremtid.
Han ble arrestert under flukt til Sverige i oktober 1943, og satt i fengsel (Bredtvedt fengsel) til han døde. Han ble torturert på Bredtvedt (observert av patolog). Pedagogisk forskningsinstitutts første dr.philos.-grad ble tildelt ham posthumt (1945), og i Antarktis finner man formasjonen Høigårdbrekka, oppkalt etter ham. I Stavanger finner man Lektor Einar Høigårds Gate, og i 1987 ble Einar Høigårds vei opprettet på Tåsen i Oslo. Einar Musæus Høigård ble i 1934 gift med cand.mag. Elfrida Glomnes (1906–1984), datter av grosserer Mathias Glomnes (1869–1956) og Samuline Skrede (1870–1957). Einar Musæus Høigård var far til fire barn: lege Berit Hovig (født Høigård), lektor Tore Høigård, arkeolog Ellen Høigård Hofseth og kriminolog Cecilie Høigård.
Utgivelser Rediger
- Henrik Wergeland: Samlede Skrifter (Steenske forlag, 1918-40) i samarbeid med Herman Jæger, Didrik Arup Seip og Halvdan Koht
- Henrik Anker Bjerregaard (1934)
- Den norske skoles historie (Cappelen, 1947). Med Herman Ruge
- Pedagogisk psykologi (Norsk Korrespondanseskole, 1941) i samarbeid med Emil Østlyngen
- Oslo katedralskoles historie (1942)
Rediger
Referanser Rediger
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Einar Musæus Høigård, Norsk biografisk leksikon ID Einar_Høigård, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Reidar Frafjord, Han ga sitt liv i lærerkampen, Stavanger Aftenblad (25.11.2003)
Litteratur Rediger
- Einar Høigård: Et minneskrift (1965)
- Reidar Frafjord, De beste blir aldri vår fremtid (2003). Biografi.
- Elisabeth Buk-Berge, Torstein Harbo og Finn Hjardemaal (red.), Pionerer i norsk fagpedagogikk: Helga Eng og Einar Høigård på nært hold (Didakta, 2000)
- Vegard Kvam. Skolefronten. Einar Høigård og norske læreres kamp mot nazismen. Spartacus Forlag. 2013. ISBN 9788230401170 https://web.archive.org/web/20150118215901/http://www.spartacus.no/index.php?ID=Bok&ID2=739