Wikipedia

Egil Storbekken

norsk folkemusiker og komponist (1911-2002)

Egil Storbekken (1911–2002) var en norsk folkemusiker, instrumentmaker og komponist fra Tolga i Nord-Østerdal i Innlandet. Han var en sentral formidler av norsk folkemusikk.[3]

Egil Storbekken
Født24. mai 1911[1]Rediger på Wikidata
Tolga[1]
Død19. mars 2002[1]Rediger på Wikidata (90 år)
Tolga[1]
BeskjeftigelseKomponist, musiker Rediger på Wikidata
PartiNasjonal Samling (1940–1945)[2]
NasjonalitetNorge
Musikalsk karriere
InstrumentTussefløyte, bukkehorn, lur, seljefløyte, munnharpe
IMDbIMDb
Egil Storbekken på Commons

Han utga seks musikkalbum fra 1968 til 1984, flere av dem sammen med sitt eget ensemble Tolga-Tusseladdene (1969–89).

Arbeid rediger

 
Storbekken i østerdalsbunad spiller tussefløyte i Alvdal 1963. Arrangement i forbindelse med lanseringen av filmen Freske fraspark.
Foto: Lasse Klæboe, NÅ / Riksarkivet
 
Egil Storbekken blåser i lur i Alvdal 1963.
Foto: Lasse Klæboe, NÅ / Riksarkivet

Storbekkens komponistgjerning startet i 1930-årene, da han utviklet en interesse for gamle norske folkemusikkinstrumenter, blant annet bukkehorn, lur, munnharpe, seljefløyte og tussefløyte.

Storbekken er særlig kjent for musikken han skrev og fremførte på tussefløyte.[4][5][6] Kjente melodier inkluderer «Fjelltrall» (1959) og «Tusselåt».

Egil Storbekken arrangerte også verker for orkestre og kor. I 1999 fikk han Gammleng-prisen i klassen «veteran».

Hans første NRK-deltagelse var med en serie radiokonserter i 1952.[7] Storbekken spilte den aller første norske skolekonserten for Rikskonsertene, 23. september 1968 i Sandnes.[8][9] I mange år reiste han rundt med Rikskonsertene for å presentere disse instrumentene for skoleelever over hele landet.

Storbekken bodde på Tolga i Østerdalen, der han drev butikken Bygdakunst med salg av instrumenter, noter og husflidsprodukter.[10][11] Han var far til folkemusikeren Eli Storbekken.[12] Sambygdingen Tone Hulbækmo hadde sine første læreår i Storbekkens Tolga-Tusseladdene.

Han var medlem av styret i Landslaget for spelemenn 1967-1969.[13]

Han hadde ingen formell utdannelse bortsett fra et kort opphold på Musikkonservatoriet som voksen.[14]

Andre verdenskrig rediger

Storbekken var med i mannskoret og ungdomslaget på Tolga i kretsen rundt kulturpersonligheten Ivar Sæter, som representerte en nasjonalistisk «bondefascisme» innenfor Nasjonal Samling.[15] Storbekken meldte seg inn i NS i 1940 og hadde flere verv, blant annet som kulturleder for Hedmark og Oppland.[16][17][18][19]

Etter krigen ble han i 1946 dømt til tre og et halvt års straffarbeid. Han sonet to og et halvt år på Sandbakken ved Elverum, og vendte deretter hjem til Tolga.[18][19] Etter krigen skrev han kritisk om sin tid i NS og konkluderte med at han hadde tatt feil.[19][18]

Egil Storbekkens musikkpris rediger

Egil Storbekkens musikkpris ble opprettet i 2006 av Tolga kommune, Norsk Lur- og Bukkehornlag, Tolga-Os Sparebank og organisasjonen NOPA,[20] for å fremme bruken av de eldre folkemusikkinstrumentene i norsk folkemusikk og Egil Storbekkens musikk.

Filmografi (som komponist) rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b c d Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Store norske leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ «Egil Storbekken er død». www.bt.no. 19. mars 2002. Besøkt 10. oktober 2020. «Storbekken døde på Tolga sykehjem etter lengre tids sykdom, melder NRK.» 
  4. ^ Sevåg, Reidar (1973). Det gjallar og det læt : frå skremme- og lokkereiskapar til folkelege blåseinstrument. Det Norske Samlaget. s. 105-108. ISBN 8252101941. 
  5. ^ Nagelhus, Lorents Aage (1994). Norsk musikk. Trondheim. 
  6. ^ NRK (19. mars 2002). «Tussefløytas far er død». NRK. Besøkt 10. oktober 2020. 
  7. ^ Myklebust, Rolf (1982). Femti år med folkemusikk. Samlaget. s. 32-33. ISBN 8252122116. 
  8. ^ Plan for utbygging av skolekonserter i Norge. Rikskonsertene. 1971. s. 1. 
  9. ^ «Åtte skolekonsertturnéer i høst». Aftenposten Morgenutgave. 1. oktober 1968. s. 19. «Egil Storbekken – som i forrige uke gjorde stor lykke da han åpnet skolekonsertvirksomheten i Sandndes...» 
  10. ^ Gynnild, Astrid (1994). Egil Storbekken - Bygdekunstner og komponist. Oslo: Aschehoug. s. 134. ISBN 8203260578. 
  11. ^ Myklebust, Rolf (1908-1990) (1982). Femti år med folkemusikk. Oslo: Samlaget. ISBN 8252122116. 
  12. ^ Gynnild, Astrid (1959-) (1994). Egil Storbekken: bygdekunstner og komponist. Oslo: Aschehoug. s. 176. ISBN 8203260578. 
  13. ^ Mæland, Jostein (1973). Landslaget for spelemenn 1923-1973: 50 år. [S.l.]: Landslaget. 
  14. ^ «Egil Storbekken er død • ballade.no». ballade.no. 20. mars 2002. Besøkt 10. oktober 2020. 
  15. ^ Lunde, Jon Vegard (1998). Hjemmefronten på Hedmarken og i Østerdalen. Lunde pressetjeneste. s. 77-78. ISBN 8299096634. 
  16. ^ NS 8. riksmøte. Oslo: Rikspropagandaledelsen. 1943. s. 64. 
  17. ^ «Omstridt forfatter skal markeres». www.retten.no (norsk). 29. januar 2014. Besøkt 10. oktober 2020. 
  18. ^ a b c Gynnild, Astrid (1994). Egil Storbekken: bygdekunstner og komponist. Oslo: Aschehoug. s. 79-85. ISBN 8203260578. 
  19. ^ a b c Aksdal, Bjørn (25. februar 2020). «Egil Storbekken». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 10. oktober 2020. 
  20. ^ Egil Storbekkens Musikkpris Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine. mic.no

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Egil_Storbekken&oldid=22907412»