Edward Alleyn
Edward Alleyn (født 1. september 1566, død 25. november 1626) var en engelsk skuespiller som var et betydelig navn i elisabethansk teater og grunnlegger av Dulwich College og Alleyn's School.
| Edward Alleyn | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1. sep. 1566 City of London | ||
| Død | 25. nov. 1626[1][2][3][4] (60 år) London | ||
| Beskjeftigelse | Teaterskuespiller, skuespiller | ||
| Ektefelle | Constance Donne[5] | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Tidlig liv rediger
Alleyn ble født i Bishopsgate i London som sønn av en vertshusholder, og ble døpt ved St Botolph-without-Bishopsgate. Han var kjent av sin samtidige som «Ned»; hans etternavn ble ulikt stavet Allen eller Alleyne.
Karriere ved teateret rediger
Det er ikke kjent hvilken dato som Alleyne begynte å spille teater, men i 1583 var hans navn på listen over jarlen av Worcesters skuespillere.[6] Han ble til sist verdsatt av alminnelig enighet som den fremste skuespilleren i sin tid; hans nærmeste rival til posisjonen var Richard Burbage.[7]
Han spilte tittelrollen i tre av Christopher Marlowes store skuespill: Doktor Faustus, Tamburlaine, og som Barabas i Jøden fra Malta. Han skapte rollen, som antagelig var skrevet spesielt for ham. Bevisene for hans scenekarriere er ellers fragmentert. Andre roller som er antatt assosiert med Alleyn er som Orlando i Robert Greenes Orlando Furioso, og kanskje Hieronymo i Den spanske tragedie av Thomas Kyd.[8] En del andre og tapte verker som muligens hadde Alleyn i ledende roller omfatter skuespill av George Peele som The Battle of Alcazar.[9] I et privat brev hånte han seg selv som en «bombastisk konge».[10]
I 1593 mens en byllepest herjet London slo Alleyn seg sammen med en del av Lord Strange's Men, kombinert med skuespillere fra Admiral's Men som han selv var assosiert med, på turne ut i provinsene. Turen strakte seg så langt unna som Bristol, Shrewsbury, Chester, og York.[11]
Han pensjonerte seg på høyden av sin berømmelse rundt 1598, og det er sagt at dronning Elisabeth selv anmodet ham å vende tilbake til scenen, noe han gjorde fram til 1604. Ben Jonson berømmet Alleyns skuespillerkunst.[12] Thomas Nashe uttrykte i Pierce Penniless (1593) sin beundring for skuespilleren, i en kvartet med engelske skuespillere som også omfattet John Bentley, William Knell og klovnen Richard Tarlton;[11] mens Thomas Heywood kalte ham «uetterlignelig», «den beste av alle skuespillere», og «Proteus for former og Roscius for en tunge». Thomas Fuller skrev senere i sin Worthies at Alleyns omdømme av «så spillende til det livet at han omgjorde uansett den rollen til seg selv».
I forretningslivet rediger
Alleyn gikk forretning med Philip Henslowe, sin svigerfar, og ble til sist rik. Han ble deleier av Henslowes forretninger, og til sist eneeier av flere inntektsgivende teatre, bjørnegraver, og horehus. Blant de førstnevnte var Rose Theatre ved Bankside, Paris Garden og Fortune Theatre ved Finsbury Fields. Fortune ble bygget for Alleyn og Henslowe i 1600, året etter at rivalen Globe Theatre ble fullført sør for elva av den samme entreprenøren Peter Street, men førstnevnte var firkantet framfor rund.[13] Fortune ble benyttet av Admiral's Men som Alleyn var leder av.
Han fylte også, i forbindelse med Henslowe, posisjonen som «herre av kongens bjørneleker, okser og hunder». Ved en del anledninger dirigerte han selv sporten, og John Stow fortalte i Chronicles hvordan Alleyn satte ut en lenket løve som slåss mot løse hunder foran Jakob I ved Tower of London.[14]
Alleyns skoler rediger
Alleyns forbindelse med Dulwich, den gang en grend utenfor London, begynte i 1605 da han kjøpte en herregård der fra sir Francis Calton. Landområdet, hvor han ikke eide alt før tidligst 1614, strakte seg fra Sydenham Hill (på den høyden som i dag står fjernsynstårnet til Crystal Palace) til toppen av den parallelle kammen, rundt 5 km nærmere London, kjent for flere porsjoner som Herne Hill, Denmark Hill og Champion Hill. Alleyn skaffet seg denne omfattende eiendommen for mindre enn 35 000 pund. Han påbegynte deretter i 1619 oppgaven å bygge og gi legat til Dulwich College med den opprinnelige hensikten å utdanne 12 fattige elever som fundament for «Guds gave».
Alleyn var ikke medlem av sin egen stiftelse, men han ledet og kontrollerte dets affærer under den myndighet som var reservert ham i kongens brev. Hans dagbok viser at han blandet mye og intimt inn i livet på lærestedet. Han engasjerte elevene tidvis i teateroppsetninger: ved festsammenkomst den 6. januar 1622 nevnte han at «the boyes play'd a playe», «guttene framførte et skuespill».
Ekteskap rediger
Alleyn arvet eiendom i Bishopsgate fra sin far. Han giftet seg den 22. oktober 1592 med Joan Woodward (1592–1623, stedatter av Philip Henslowe. Hun døde den 28. juni 1623. Den 3. desember det samme året giftet han seg på nytt med Constance (1623–1626), datter av John Donne, poeten og domprost ved St. Pauls katedral. Han fikk ingen barn, og etter hans død giftet Constance seg på nytt i 1630 til en Samuel Harvey.[11]
Død og begravelse rediger
Alleyn døde i november 1626 og ble gravlagt i kapellet i den skolen som han hadde grunnlagt. Hans gravstein har satt dødsdatoen til 21., men det er grunn til å tro at det egentlig skjedde den 25. I 1610 var Alleyn medlem av et styre av voktere av Southwark-katedralen, og det er et minnevindu for ham i katedralen. Et portrett av skuespilleren henger i Dulwichs billedgalleri.
Portrettert i populærkulturen rediger
Alleyn opptrer som en figur i filmen Shakespeare in Love fra 1998, spilt av Ben Affleck. Her ble han framstilt som en selvopptatt, men velmenende skuespiller som går med på å regissere og til å fylle rollen som Mercutio i dramaet Romeo og Julie etter å ha blitt fortalt at stykkets tittle er «Mercutio» (en opplagt parodi på en stereotypi av Hollywood-stjerne). Alleyns turne med Admiral's Men, og hans kjente roller i Marlowes dramaer, foruten også at han framstilte Henrik IV av Shakespeare, er nevnt i dialogen i filmen. Han ble også framstilt som en som rådet Shakespeare til endre tittelen til «Romeo og Julie» da var en bedre tilpassing til stykkets fokus.
Referanser rediger
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Edward-Alleyn, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0002725[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 10805814, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6sq9jqn, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ Chambers, E. K. (1923): The Elizabethan Stage, Oxford, Clarendon Press; Bind. 2, s. 224.
- ^ Shakespeare's Actors (1)
- ^ Hattaway, Michael (2005): Elizabethan Popular Theatre: Plays in Performance, s. 91.
- ^ Connolly, Annaliese (2007): «Peele's David and Bethsabe: Reconsidering Biblical Drama of the Long 1590s», i Early Modern Literary Studies Special Issue 16 (Oktober 2007) 9.1-20
- ^ fustian king: Gurr, Andrew (1992): The Shakespearean Stage, 1574-1642, s. 90.
- ^ a b c Dictionary of National Biography; Alleyn, Edward (DNB00).
- ^ Epigrams, No. 89.
- ^ Ford, David Nash: «The History of The Rose Theatre» Arkivert 25. april 2017 hos Wayback Machine., Britannia Internet Magazine
- ^ På engelsk kalles denne blodsporten for «bait» eller «baiting».
Litteratur rediger
- Cerasano, S. P. (1998): Edward Alleyn's 'Retirement' 1597-1600, Medieval and Renaissance Drama in England, 10, ss. 98-112.
- Cerasano, S. P. (2005): Edward Alleyn, the new model actor, and the rise of the celebrity in the 1590s, Medieval and Renaissance Drama in England (2005), ss. 47-58.
- Mateer, David (2009): Edward Alleyn, Richard Perkins and the Rivalry Between the Swan and the Rose Playhouses, The Review of English Studies 2009 60(243): pp. 61-77.
- Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.