Eduardo De Filippo
Eduardo De Filippo (født 24. mai 1900 i Napoli, død 31. oktober 1984 i Roma) var en italiensk dramatiker, filmregissør, skuespiller og poet. Han var meget produktiv og er i dag fortsatt anerkjent i hjemlandet. Hans stil kan beskrives som en slags intellektuell folkelighet med et sterkt innslag av sosialt engasjement.[trenger referanse] De Filippo skrev underholdende og komiske stykker om forhold og hendelser som egentlig ikke var morsomme men ofte dypt tragiske. For sin kunstneriske innsats og bidrag til Italias kultur ble han i 1981 gjort til senator på livstid.
| Eduardo De Filippo | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. mai 1900[1][2][3][4] Napoli | ||
| Død | 31. okt. 1984[1][2][3][4] (84 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Filmregissør, lyriker, manusforfatter, politiker, skribent, dramatiker, teaterskuespiller, skuespiller, regissør | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Thea Prandi (1956–1959) Isabella Quarantotti (1977–1984) Dorothy Pennington (1928–1955)[5] | ||
| Far | Eduardo Scarpetta | ||
| Mor | Luisa De Filippo | ||
| Søsken | Titina De Filippo Peppino De Filippo | ||
| Barn | Luca De Filippo | ||
| Parti | Independent Left | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1984) Kongedømmet Italia (1900–1946) | ||
| Gravlagt | Campo Verano | ||
| Utmerkelser | Storkors av Republikken Italias fortjenstorden (1973)[6] Premio Feltrinelli | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Signatur | |||
 | |||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Eduardo De Filippo ble født i bydelen Chiaia i Napoli som uekte sønn av skuespilleren Eduardo Scarpetta og syersken Luisa De Filippo, som var brordatter av Scarpettas hustru Rosa De Filippo. Under det langvarige forholdet fødte også to helsøsken til Eduardo, Titina og Peppino, som også ble skuespillere og artister. Dessuten hadde De Filippo to halvsøsken, født i nevnte ekteskap, og en adoptert søster og ytterligere noen halvsøsken som resultat av farens forhold til andre kvinner.[trenger referanse] De Filippos 23 år eldre halvbror Vincenzo Scarpetta skulle få stor betydning for hans tidlige teaterkarriere.[trenger referanse]
Teaterscenen rediger
Alt før han kom i tenårene hadde De Filippo begynt å skrive poesi samtidig som han forsøkte å få små roller i omreisende teaterselskaper. På denne tid brukte De Filippo iblant pseudonymene Tricot og Mario Molise. Etter et par vellykkede forestillinger ble han i 1914 ansatt av sin halvbror Vincenzo som alt hadde søsteren Titina på lønningslisten og tre år senere også ansatte Peppino som var yngst av de nå sammen arbeidende søsken.
De Filippo modnet raskt og utviklet ambisjoner om eget forfatterskap utover de små dikt han alt hadde skrevet.[trenger referanse] Sitt første stykke, en enakter, skrev han i 1920, og den ble fulgt av flere farser. Han debuterte som teaterregissør i 1922. Etter noen år startet han i 1927 sammen med søsknene og Michele Galdieri et nytt teaterselskap, Compagnia Galdieri-De Filippo. Det var samtidig et eksperiment, forsøk på et kooperativt teaterselskap, uten forhåndsfinansiering og uten en profesjonell teaterprodusent.[trenger referanse]
Etter noen år, i 1931, hadde søsknene tjent nok penger til å kunne starte et helt eget teaterselskap som fikk navnet Teatro Umoristico I De Filippo. På juledagen samme år var det premiere for De Filippos mest kjente (takket være tv-versjoner 1962 og 1977) stykke Natale in casa Cupiello på Teatro Kursaal i Napoli. Omtrent samtidig begynte De Filippo å arbeide med film, innledningsvis som skuespiller. Han hadde planer om å «erobre Italia» ved å utvikle forestillingene så de ble mindre provinsielle.[trenger referanse] Til da hadde søsknene nesten utelukkende arbeidet i Napoli og talt napolitansk på scenen, alt i farens ånd så å si.[trenger referanse] De Filippo etablerte som et delvis improvisert ledd i sin plan kontakt med nobelpristageren i litteratur (1934) Luigi Pirandello og fikk tillatelse til å lage en napolitansk versjon av Pirandellos komedie Il berretto a sonagli som opprinnelig var skrevet på siciliansk. Den napolitanske versjonen hadde premiere i 1936. Mens arbeidet med iscenesettelsen pågikk skrev De Filippo sammen med Pirandello en ny komedie, L'abito nuovo, skrevet på både napolitansk og italiensk. Da den fikk sin premiere 1. april 1937, hadde medforfatteren Pirandello gått bort (desember 1936).
Den langsomme distansering fra farens dialektale komedietradisjon og De Filippos planer om å øke andelen bearbeidelser av andres stykker i repertoaret uten å helt miste den napolitanske referanseramme slet på forholdet mellom ham og broren Peppino.[trenger referanse] Sistnevnte var for et mer radikalt brudd med farens tradisjon. Samarbeidet fortsatte likevel til 1944 da det endelige brudd mellom brødrene var et faktum. Peppino forlot teaterselskapet som byttet navn til Il Teatro di Eduardo. Fire år etter fikk selskapet en egen scene da Eduardo kjøpte Napoli-teateret Teatro San Ferdinando.
Det var etter bruddet med broren som De Filippo skrev de fleste av de stykker som senere ble langfilmer: Napoli milionaria!, Questi fantasmi!, Filumena Marturano og Il sindaco del rione Sanità. I 1950-årene satset De Filippo mer på langfilm enn teater. Han skrev rett nok syv stykker det tiåret, men medvirket samme tid i 24 filmer som regissør og/eller skuespiller. I 1950-årene hadde De Filippo også sine første opptredener på fjernsyn. Da han på 1960-tallet forlot langfilmen for atter å sette opp teasterstykker ble det nesten bare i form av TV-teater.
Filmen rediger
De Filippo debuterte som filmskuespiller i 1932 i Mario Bonnards film Tre uomini in frak og som regissør i 1939 med komedien In campagna è caduta una stella hvis manus han skrev med broren Peppino som var filmens produsent. De Filippo skulle regissere et titalls filmer, hvorav kan nevnes Napoli milionaria (1950), som ble vist på filmfestivalen i Cannes i 1951 og gjorde De Filippo kjent utenfor Italia.
Sin største internasjonale suksess innen filmen gjorde De Filippo da Vittorio De Sica filmatiserte hans komedie Filumena Marturano etter å ha sett De Filippos tv-versjon av stykket.[trenger referanse] De Filippo hadde selv gjort en langfilmversjon av stykket alt i 1951. De Sicas versjon, som fikk tittelen Ekteskap på italiensk, ble nominert til en Oscar for beste utenlandske film i 1966. I sine egne filmer kombinerte De Filippo den italienske neorealismens billedspråk med den napolitanske komedietradisjon.[trenger referanse] Resultatet ble ofte en film som var mørkere og mer pessimistisk enn hans teater.[trenger referanse]
De Filippo utnyttet filmmediet til samfunnskritikk i høyere grad enn teateret.[trenger referanse] Napoli milionaria er et eksempel på dette. Flere av personene i filmen kommer i større uføre enn i teaterstykket og regissøren la til nye samfunnskritiske episoder. De Filippos ambisjon med filmene var, sa han, å vise hele sannheten om Napoli, også dens misére.[trenger referanse]
Privatlivet rediger
De Filippo giftet seg i 1928 med amerikanske Dorothy Pennington fra Philadelphia som var protestant. Hennes familie motsatte seg ekteskapet som ble oppløst ved som i 1955 etter lang separasjon. Han inngikk deretter 1956 borgerlig ekteskap med skuespillerinnen Thea Prandi som han allerede før bryllupet hadde to barn med, sønnen Luca (født 1948) og datteren Luisella (født 1949). Paret separerte i 1959 og tok ut skilsmisse i 1960. Samme år døde deres datter Luisella, trolig av en hjerneblødning. De Filippo giftet seg for tredje gang i 1977 med forfatterinnen og oversetteren (engelsk-italiensk) Isabella Quarantotti.
Teaterstykker (utvalg) rediger
- Natale in casa Cupiello 1931
- Napoli milionaria! 1945
- Questi fantasmi! 1946
- Filumena Marturano 1947
- Le bugie con le gambe lunghe 1948
- Il sindaco del rione Sanità 1960
- Gli esami non finiscono mai 1973
- Le grande magia 1977
Filmer (utvalg) rediger
Som regissør rediger
- 1939 In campagna è caduta una stella
- 1943 Ti conosco, mascherina!
- 1950 Napoli milionaria
- 1951 Filumena Marturano
- 1952 De 7 dødssynder - segment Avarizia e Ira
- 1952 Ragazze da marito
- 1952 Marito e moglie
- 1953 Napoletani a Milano
- 1954 Questi fantasmi
- 1958 Fortunella
- 1959 Sogno di una notte di mezza sbornia
- 1956 Mannen, kvinnen og pengene
Som skuespiller rediger
- 1933 Tre uomini in frak
- 1935 Il cappello a tre punte
- 1937 Sono stato io!
- 1942 Non ti pago!
- 1945 Livet begynner på ny
- 1948 Assunta Spina
- 1949 Stormklokkene
- 1954 Hver dag er en festdag
- 1958 Romantikk i Middelhavet
- 1961 Spøkelser i Roma
- 1963 Il giorno più corto
- 1965 Ekteskap på italiensk
- 1967 Spøk til side
Referanser rediger
- ^ a b Social Networks and Archival Context, «Eduardo De Filippo», SNAC Ark-ID w6qc04b8[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 147035, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 1787, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.fondazionedefilippo.it[Hentet fra Wikidata]
- ^ Italias presidentembete, «Dettaglio decorato», verkets språk italiensk, besøkt 9. januar 2014[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- Cocorullo, Pio, Eduardo (Newton Compton, Rom 1996) ISBN 8881834634
- Fischer, Donatella, Il teatro di Eduardo De Filippo. La crisi della famiglia patriarcale, London 2007 ISBN 9781905981342
- Moscati, Italo, Eduardo De Filippo. Scavalcamontagne, cattivo, genio inconsapevole, (Ediesse, Rom 2014), ISBN 9788823019027
- Viviani, Vittorio, Storia del teatro napoletano, Guida, Neapel 1992 (1969). ISBN 8878351563
- «Eduardo De Filippo i Dizionario Biografico (Treccani)» (italiensk)., lest 16. desember 2016.
Eksterne lenker rediger
- (en) Eduardo De Filippo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Eduardo De Filippo på Internet Movie Database
- (sv) Eduardo De Filippo i Svensk Filmdatabas
- (fr) Eduardo De Filippo på Allociné
- (en) Eduardo De Filippo på AllMovie
- (en) Eduardo De Filippo hos Turner Classic Movies
- (en) Eduardo De Filippo hos The Movie Database
- (en) Eduardo De Filippo hos Internet Broadway Database