Eadbald (død 20. januar 640) var konge av Kent i dagens England fra 616 til sin død.

Eadbald av Kent
Født6. århundreRediger på Wikidata
Død20. jan. 640Rediger på Wikidata
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
EktefelleEmma of Austrasia (618–)[1][2]
unnamed queen of Kent (616*–)[2]
FarÆthelbert av Kent
MorBertha av Kent
SøskenÆthelburh of Kent
BarnEormenred of Kent
Eorcenberht av Kent
Eanswith
GravlagtSt. Augustine's Abbey

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Eadbald var sønn av Æthelbert av Kent og hans hustru Bertha. Faren hadde latt seg døpe av Augustin av Canterbury. Moren var datter av merovingerkongen Charibert I og Ingoberga. Eadbalds søster het Æthelburg.[3]

 
Englands land og riker rundt Eadbalds fødsel.

Begge foreldre var overbeviste kristne og de ble etter at de døde venerert som hellige.

Konge rediger

Eadbald, som arvet tronen fra sin far, vendte etter dennes død i 616 tilbake til den gamle troen. Det er i alle fall Den angelsaksiske krønikes versjon. Men ifølge munken Beda Venerabilis var Eadbald forblitt hedensk.[4]

Den angelsaksiske krønike forteller at den daværende erkebiskopen av Canterbury, Laurentius, ville vende tilbake til Roma, men hadde en visjon der apostelen Peter irettesatte og pisket ham. Piskingen satte fysiske merker, som han viste til Eadbald; dermed ble kongen omvendt. Noen historikere mener at krøniken tar feil, og at det var den fjerde erkebiskopen, Justus, som omvendte Eadbald.

Eadbald arrangerte et ekteskap mellom sin søster Aethelberg og Edwin av Northumbria. Etter Edwins død i 632 tok han henne og sønnen Paulinus tilbake.

Han giftet seg selv med den frankiske prinsessen Emma, datter av Teodebert II av Austrasia. Bryllupet stod muligens i 624. De fikk en sønn, Eorcenberht, og minst en annen sønn.

Eadbald døde i 640 og sønnen Earconberht etterfulgte ham, formodentlig sammen med enn annen av sønnene.[5] Eadbald hadde bestemt at hans levninger skulle bisettes i Peter und Paul i Canterbury.

Det er funnet gullmynter fra Eadbalds regjeringstid, slått i London.

Litteratur rediger

  • D. P. Kirby: The Earliest English Kings, Routledge, 2000, ISBN 978-0-415-24211-0.
  • Nicholas J. Higham: The convert kings: power and religious affiliation in early Anglo-Saxon England, Manchester University Press, 1997, ISBN 978-0-7190-4828-9.
  • Nicholas Brooks: Anglo-Saxon Myths: State and Church, 400-1066, Hambledon & London, 1998, ISBN 978-1-85285-154-5.

Referanser rediger

  1. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 98[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b The Peerage person ID p15026.htm#i150256, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ D. P. Kirby: The Earliest English Kings, Routledge, 2000, ISBN 978-0-415-24211-0, S. 25–26.
  4. ^ Beda: HE 2,5
  5. ^ D. P. Kirby: The Earliest English Kings, Routledge, 2000, ISBN 978-0-415-24211-0, S. 37.
Forgjenger:
 Æthelbert 
Konge av Kent
(616640)
Etterfølger:
 Eorcenberht