Drammens Jernstøberi

Drammens Jernstøberi eller Drammens Jernstøberi & Mek. Værksted som var det fulle navnet, lå på Tangen i Drammen.

Jernstøperiet holdt på i over 130 år og var en av Norges største bedrifter i sitt slag. Den var en mangfoldig teknologibedrift med et meget bredt produktspektret.


HistorienRediger

Starten med de første ovneneRediger

Det hele startet med Berent Christian Blichfeldt (1821-1863), som kom fra Drammen, han hadde en tid arbeidet som materialforvalter ved jernverket Eidsfos Verk i Hof. Han startet jernstøperiet i 1846 som hadde to kuppelovner som benyttet engelsk råjern, basert på koks og en dampmaskin som drev blåseviftene til ovnene.

Fabrikken lå nede ved Drammensfjorden og her var det også et mekanisk verksted.

Alt fra vedovner til statuerRediger

I 1857 ble Poul E. Schmidt (1827-1889) ansatt som bestyrer, en stilling han hadde til 1889. Støpejern var mye benyttet på den tiden. Jernstøperiet vokste og det ble laget mange forskjellige produkter som vedovner, vedkomfyrer, bryggepanner, gryter og kakejern. Produksjonen av ovner varte i 130 år.

Det ble også laget statuer og byster av bronse. Av disse kan nevnes statuen av Wergeland (Brynjulf Bergslien) i Studenterlunden i Oslo, Anton Martin Schweigaard (Julius Middelthun) på Universitetsplassen i Oslo, Johannes Brun (Brynjulf Bergslien) på Bankplassen i Oslo, løvene (Lars Utnes) på Nasjonalteatrets inngangsfasade i Oslo. Av byster kan man nevne Johan Jørgen Schwartz (Gustav Vigeland) på Strømsø torg i Drammen, Paul Erik Schmidt (Brynjulf Bergslien) på Tangen kirkegård i Drammen, Fritjof Nansen (Anders Svor) og Bjørnstjerne Bjørnson (Mathias Skeibrok). Det ble støpt over 100 statuer og byster frem til 1914.

Brannen og dampfartøyerRediger

En stor brann i 1870 ødela hele støperiet. Det ble bygget et nytt fabrikkanlegg og det ble startet med skipsreparasjoner og senere bygging av nye dampfartøyer. De bygget 23 mindre (50-200 fot) dampfartøyer som «Stadshauptmand Schwartz» som gikk på Eikeren og «Gyldenløve I» som var en godsbåt i trafikk mellom Drammen og Christiania. De eksporterte også dampskip, blant annet til Finland og Russland.

Produktutvalget ble stadig større, alle slags redskaper, maskindeler, jern og metal varer ble produsert.

I 1872 ble Jernstøperiet omdannet til aksjeselskap.

Vannkraft og annen industriRediger

Fabrikken begynte også å levere til vannkraft industrien, Hans Gerard Stub (1855-1946) som var direktør fra 1892 sørget for at Jernstøperiet var i spissen for turbinteknologien, spesielt Francisturbiner. I tillegg til turbiner produserte de også turbinregulatorer, dampkjeler og dampmaskiner. Senere også regulerbare luker av forskjellige slag.

Det ble også produsert maskiner og utstyr til tresliperier, cellulosefabrikker, papirfabrikker og sildeoljefabrikker.

Ingeniør Stub moderniserte Jernstøperiet før han tok med seg turbin-teknologien til sin neste arbeidsplass Kværner i 1900. Hos Kværner bygget han opp Norges fremste turbinverksted, som også internasjonalt var en av de fremste til helt til ut på 1980-årene.

Myrens Verksted og kranproduksjonRediger

Økonomien var ikke bra så i 1908 Myrens Verksted (J&A Jensen og Dahl) gikk inn som medeier og samarbeidspartner, og skipsbyggingen ble overført til Fredrikstad Mek. Værksted.

I 1913 ble det installert et elektrisk stålstøperi slik at de kunne støpe ulike stållegeringer. Manganstål til slitedeler i knuseverk etc. hadde tidligere blitt innført fra utlandet.

Man avsluttet produksjonen av dampkjeler og satset på lastekraner, spesielt havnekraner. I mange år ble kranproduksjonen en stor del av virksomheten, de var meget allsidige og leverte blant annet traverskraner til industri og vannkraftverk, beddingkraner til skipsverft, svingportalkraner til havner, losseapparater til skip og vinsjanlegg til rørgater og gruvedrift. Løftekapasiteten var på slutten opp til 275 tonn.

KjøleanleggRediger

Også kjøleanlegg ble det satset på og Myrens kjøleavdeling ble flyttet til Drammen, den tyske ingeniøren Gustav Pfeffer (1878-1951) som var en nøkkelperson innen kjøleteknikk ble også med til Jernstøperi. De var i mange år landets eneste produsent av kjøleanlegg.

Senere ble Jernstøperi storleverandør av kjølemaskiner til skip, hvalkokeriet Kosmos III var et eksempel på det. Også slakterier, bryggerier og annen næringsindustri hadde behov for kjøling og frysing. Idrettsarenaer som Jordal Amfi (1951) og Valle Hovin (1966) fra Jernstøperiet.

Den store erfaringen med kjøleskip førte til at kjøle-maskinene kom inn på det nye markedet med LPG-tankskip på 1960-tallet, dette var tankskip med nedkjølte petroleumsgasser som etan og propan.

VeihøvlerRediger

Drammenseren Jørgen Ringstad (1878-1948), som var sjef for Marinens Mine- og Torpedoverksted i Horten, overtok Myrens Verksted sin store aksjepost og den daglige ledelsen av Jernverket, han var direktør i 33 år.

Veimaskinavdelingen ble opprettet i 1914, i første omgang med steinknusere.

Dravn veihøvler ble lansert i 1927 og var en selvdreven veihøvel (Norsk Vegmuseum har en tegning av veihøvelen i logoen). Veihøvlene fikk lukket førerhytter på 1930-tallet og produksjonen holdt på til ut på 1950-tallet.

Navnet Dravn ble også benyttet på andre produkter som vedovner og kjølekompressorer.

NedleggelseRediger

Rett før 1. verdenskrig var det 300 ansatte, i løpet av 1920-årene vokste det til 450, mot slutten av 1930-årene var det 550 ansatte, i 1940-tallet 670 ansatte (herav 100 funksjonærer), 1960-årene mer enn 700 ansatte, så dette var i alle år en stor arbeidsplass i Drammen.

I tillegg til støperiet var også det mekaniske maskinverkstedet omfattende med plate og sveiseverksted, en maskinpark med store bor og freseverk, NC-styrte maskiner og monteringsverksted.

Det gikk nedover med økonomien på 1970-tallet, så støperiet ble stanset i 1979 og i 1981 var det kun 120 ansatte igjen. Bedriften ble solgt til entreprenør Ole K. Karlsen (OKK-gruppen). Han startet Drammen Stål AS i 1982, men det ble nedlagt allerede i 1986.[1][2][3]

ReferanserRediger