Utfor (sykkel)

Utfor, utforsykling, eller downhill er en gren innenfor sykkelsporten, en gravitasjonsassistert tempobasert terrengsykkeløvelse, der syklister tar seg frem og ned bakker med sykkel.

Historie rediger

Det første tempobaserte utforrittet fant sted i Fairfax, California på den 22. oktober 1976 på en grusvei som nå er kjent som Repack Road. Veien fikk navnet på grunn av behovet for å ta fra hverandre baknavet etter hver nedkjøring for å fette opp navbremsen^{[trenger referanse]}.

Syklene var modifiserte cruisere med interne trommelbaserte baktrittsbrems som bremser når man trår bakover. Når man trår bakover vil en konisk metall-kloss trykke mot den motsvarende metallskallet av navet. For å forhindre at disse låses mot hverandre var navet fylt med smørefett. Når man bremser kraftig over en viss tid vil bremsen overopphetes, hvilket smelter fettet og gjør at det renner bort. Dermed må man etterfylle. I dette rittet kjørte ti ryttere ned det 400 meter høye fjellet på rundt 5 minutter. Vinneren av rittet, Alan Bonds, var også den eneste som kom til mål.

De første syklene var kjent som «clunkers» eller «avisbudsykler»: cruisere med baktrittsbrems og ballongdekk som først ble tatt inn til USA av Ignatz Schwinn. I 1979 grunnla to av initiativtagerne av Repack utforrittet, Charlie Kelley og Gary Fisher det første selskapet som definerte hva sporten skulle kalles: selskapet «MountainBikes» (terrengsykler). Ettersom terrengsykling som sport vokste gjennom 80-tallet, fortsatte utforsyklister å bruke enten sykler med stive rammer eller rammer med begrenset vandring (rundt 5 centimeter vandring). Dedikerte utforsykler ble ikke laget før på 1990-tallet. Noen av innovasjonene på dette feltet var dobbelkronegafler og skivebremser. Det ble også utviklet dedikerte rammedesign og demperoppheng.

På midten av 90-tallet så vi at flere ryttere byttet fra andre disipliner til utfor. Det var særlig mange BMX-ryttere som fokuserte på utfor, eksempler er amerikanerne Brian Lopes og John Tomac, sistnevnte som også hadde bakgrunn som profesjonell landeveisrytter og rundbanerytter. Franske Nicolas Vouilloz, flere ganger verdensmester i utforsykling, var tidligere en habil motocrosskjører i 250 kubikksklassen, og franske Anne-Caroline Chausson, også verdensmester, var tidligere BMX-rytter.

Det første verdensmesterskap i utforsykling ble holdt i Durango i Colorado i 1990. De første verdensmestrene var amerikanerne Greg Herbold og Cindy Devine.

Utstyr rediger

Utforsykkel rediger

Intense M6 utforsykkel.

For utforsykling benyttes fulldempede sykler med utstyr som er laget for å tåle ekstreme påkjenninger. Nye utforsykler koster i Norge fra 10 000 kroner og opp mot 120 000 kroner.

Sykkelen har typisk en forsterket aluminium- eller karbonfiberramme med omtrent 20 centimeter dempervandring på for- og bakhjul. Rammen har gjerne en slakere geometri, dvs at styrevinkelen og setevinkelen på sykkelen er slakere enn på terrengsykler for rundbane eller stisykling. Dette medfører at sykkelen oppleves som mer stabil i høy hastighet. Det benyttes skivebremser med rotor som har større diameter enn på rundbane- og stisykler. Styret har gjerne noe forhøyning (engelsk: rise) og er bredere enn vanlig, og styrestemmen er kortere. Dekkene er gjerne kraftigere, bredere og tyngre enn stisyklingdekk. Hjulene er ofte montert til rammen med bolter fremfor svakere og mindre rigide hurtigkoblinger.

Utøver-beskyttelse rediger

I internasjonale og nasjonale løp er det påkreved med bruk av beskyttelse. Typisk utstyr er en heldekkende hjelm (med ansikt/kjevebeskytter), nakkebeskytter, en rustning med ryggplate, skulderplater, brystplater, nyrebelte, albue og underarmsbeskyttelse, knebeskyttere med hardplast, leggskinn og kraftigere sko enn for bruk vanlig terrengsykling.

Utforløyper rediger

Den amerikanske utforsyklisten Luke Strobel i luftig svev i en verdenscupkonkurranse i Canberra i Australia i 2009.

Utforsykling i en typisk europeisk løype i tett terreng.

Urban downhill i Sarajevo.

Utforsykling bedrives typisk i skogsterreng med bakker, grusveier og stier, men i de senere år har det også vokst frem egne øvelser med løyper i by-terreng med asfaltunderlag, trapper, og gjennom tette smug – såkalt «urban downhill».

Typiske utforløyper ligner på teknisk krevende rundbaneløyper, men befinner seg i motsetning i bratte nedoverbakker uten oppoverbakke, noe som medfører hurtig nedstigning gjennom løypen.

Noen løyper har vesentlig andel luftige svev over hopp og andre hindringer, og løypene kan være så bratte at selv å gå dem til fots kan være en utfordring om ikke umulig. Det har blitt stadig vanligere med såkalte drops, der syklisten katapulteres ut i luften, men i slike tilfeller vil det gjerne finnes muligheter for å ta en lettere, men lengre omvei.

Med gjennomsnittshastigheter på 30-50 km/t og topphastighet på opp mot 85 km/t er utforsykling en av de farligste sykkelsportene. Det vanlige er løyper som krever mellom 3-6 minutter, men det finnes konkurranser og bakker som bare tar ett minutt, og andre som tar opptil flere timer (da gjerne som fellesstart). Som regel er utforsyklister avhengige av skiheis eller annen transport til toppen av bakken.

Det kreves meget god kondisjon og styrke for å prestere på høyt nivå innen utfor. I tillegg kreves evne til konsentrasjon og fokus, meget gode sykkeltekniske egenskaper (sykkelbehandling i teknisk krevende terreng), og mot. Gode prestasjoner er korrellert med erfaring, og utøvere med bakgrunn innen andre tohjuls hastighetssporter som motocross eller tekniske og intense øvelser som BMX har en fordel på utforsykkelen.

Konkurranseidretten rediger

Utforkonkurranser er typisk organisert som temporitt, der utøverne sykler mot klokken. De starter med tidsintervaller på mellom et halvt og to minutter (seedet fra den sakteste til den raskeste), i løyper som tar mellom to og seks minutter å fullføre. Utøverne blir tatt tiden på med tilsvarende utstyr som ved utfor på ski. Vinneren av konkurransen er den som bruker kortest tid for fra start til mål innen den oppsatte løypen. Konkurranser avgjøres ofte med små marginer, ned mot eller mindre enn ett sekund.

Styrende organer rediger

Det internasjonale sykkelforbundet er det styrende organ for utfor terrengsykling. Utøvere kvalifiserer seg til å delta i verdenscup-konkurranser ved å opptjene UCI-poeng, som tildeles ved at man kommer blant de ti beste i visse konkurranser, typisk nasjonale.

I Norge er det Norges Cykleforbund (NCF) som er styrende organ for all sykkelsport inklusive utfor. NCF har invitert utøvere til dialog om hvordan idretten kan støttes bedre av de styrende organer enn den har blitt over de siste 20 årene.^[1]

Norgesmesterskap rediger

Norgesmesterskap i utforsykling har blitt arrangeret hvert år siden 1992. Den første norgesmester i utforsykling var Rune Høydahl. Morten Jemtegaard har blitt kåret til norgesmester fem ganger på rad (1994–1998) og Espen Johnsen har blitt kåret til norgesmester syv ganger (2001, 2003, 2005-2008, 2010).

Steder i Norge med gode muligheter for utforsykling rediger

Illustrasjonsfoto: Utforsyklist i Åre Bike Park

I Norge er det mange alpinanlegg som holder åpent om sommeren spesielt for utforsyklister. Gondolene eller stolheisene er som regel utstyrt med spesielle fester slik at man kan ta med syklene, enkelte steder leies det ut utforsykler og beskyttelsesutstyr, og flere steder er det preparert spesielle løyper for utforsyklister, både lette og vanskelige løyper. Nedenfor er et utvalg steder det drives utforsykling:

Se også rediger

Øvelser

Ritt og konkurranser

Norske utøvere

Kategori:Norske utforsyklister

Referanser rediger

^ «Telex: Utfor-veien videre?». Arkivert fra originalen 15. oktober 2011. Besøkt 6. november 2009.

Eksterne lenker rediger

[1] «Telex: Utfor-veien videre?». Arkivert fra originalen 15. oktober 2011. Besøkt 6. november 2009.

[1]