Douglas (film)

norsk film fra 1970
Douglas
Generell informasjon
SjangerDrama
UtgivelsesårNorge 3. september 1970
Prod.landNorge Norge
Lengde90 min.
SpråkNorsk
Aldersgrense18 år (Norge)
Bak kamera
RegissørPål Bang-Hansen
ManusforfatterHaavard Haavardsholm
MusikkEgil Monn-Iversen
SjeffotografKnut Gløersen
Foran kamera
MedvirkendeRolv Wesenlund
Prod.selskapEMI Produksjon
Eksterne lenker

Douglas er en norsk film fra 1970 regissert av Pål Bang-Hansen. Den er en satire om livet til den overivrige etterretningsagenten Douglas, og var Rolv Wesenlunds første seriøse rolle.

HandlingRediger

Filmen handler om den hemmelige agenten Douglas. Med nøktern effektivitet vier han sitt liv til jobben. Douglas tror han arbeider for en god sak. Så god er den, at han anser seg fritatt fra samfunnets alminnelige spilleregler. Douglas er sleip, småborgerlig og usympatisk, og tror at hans status som ansatt i etterretningspolitiet forsvarer overgrep mot andre mennesker.

BakgrunnRediger

Filmen er en skarp kritikk av politiets etterretningstjeneste, og er løst basert på forfatteren Haavard Haavardsholms roman "De skjulte tjenester" (1968). Haavardsholm hadde vært journalist i Arbeiderbladet, og den kontroversielle boken handlet om at ansatte i etteretningstjenesten misbrukte rollen sin og bidro til å skape et overvåkingsamfunn. Boken innledes med et sitatet fra høyesterettsadvokat J. C. Mellbye: «Dersom vi mener på alvor at vi skal forsvare oss, er vi nødt til å akseptere de skjulte tjenester».

Bang-Hansen ønsket imidlertid å rette kritikk mot flere enn etterretningstjenesten og byråkratiet. På en offentlig diskusjon om filmen i 1970, forklarte han at Douglas også skulle speile mentaliteten hos folk flest, slik den kommer til uttrykk i eksempelvis leserinnlegg i avisene, preget av fordommer mot «intellektuelle, kunstnere, degos og jøder, moralisme og mentalitet». Hovedpersonen Douglas’ skråsikre og småborgerlige vesen representerer disse holdningene, men få av datidens anmeldere fanget opp poenget – til Bang-Hansens frustrasjon.

Om filmenRediger

Bang-Hansen hadde sine tvil om å bruke Wesenlund i hovedrollen, da komponist og produsent Egil Monn-Iversen foreslo komikeren, men var ikke avvisende, ettersom han tidligere hadde benyttet seg av Wesenlund i den underlige kortfilmen How I became an art collector without really trying (1966), der vedkommende vandrer forvirret rundt i gatene med en kunstinstallasjon av Per Kleiva på slep, som han ikke aner hva han skal bruke til.

Parallelt med produksjonen skrev Bang Hansen "Dager med Douglas" – en dagbok der han formulerte tanker om arbeidet med filmen. Boken gir et unikt innblikk i hvordan det var å lage film i Norge på begynnelsen av 1970-tallet; Bang-Hansen skriver ærlig og reflekterende, og kommer med betraktninger om alt fra produksjonens tekniske utfordringer og situasjoner på settet (det fremkommer blant annet at Wesenlund var flinkere til å komme med vitser enn til å ta i mot beskjeder under opptak), til hva Douglas betyr for ham personlig. Bang-Hansen var kjent for å ha sterke meninger om det meste, og flyter ofte ut i digresjoner om litt av hvert.[1]

I dagboken reflekterer regissøren over hvorfor bruken av Kodak 4X, som gir bildet en skitten, grovkornet karakter, var optimalt for akkurat denne fortellingen:

"I fortekstene til Week-End skriver Godard at filmen hans kunne vært funnet på søppelhaugen. Jeg tenker meg Douglas gravet frem fra dypet av en kjeller eller et hvelv. En film noen laget en gang for å skildre livet til en vanlig agent i sikkerhetspolitiet, en film som kanskje ble beslaglagt for nå å bli brakt fram i dagens lys. Støvete og jævlig, skitten og fæl ligger den der skjult under en tung stein. Filmen tåler neppe for mye av dagens lys."

Bang-Hansen var åpen for spontane innfall. I begynnelsen av filmen, befinner vi oss på gamle Fornebu flyplass, der Kong Olav V plutselig dukker opp. Kameraet panorerer fra kongen til en mistenkelig Douglas, som gjemmer seg bak en avis. Her tok Bang-Hansen en risiko, for det forelå ingen avtale kongehuset; kongen ble rett og slett inkludert i en fiksjonsfilm, uten å selv være klar over det. Bang-Hansen fastslår samme kveld i dagboken at både kongen og kronprinsparet herved er en del av rollelisten.[1]

MottakelseRediger

Anmeldelsene av filmen var for det meste positive.

Gunvor Gjessing i Aftenposten skrev: «Pål Bang-Hansens film, som er fritt laget efter Haavard Haavardsholms roman "De skjulte tjenester", avromantiserer den hemmelige agent og gjør han direkte sympatisk. Douglas er et selvtilfreds, fordomsfullt menneske som tror han gjør en god jobb, og det nifse ved han er at han representerer en holdning som er sterkt utbredt: Det "normale" menneskes mistro mot alle som er litt annerledes. Hos Douglas er denne mentaliteten riktignok drevet ut i det ekstreme - med fatale følger, siden han får opptre ukontrollert. (...) Det spørs bare om filmen er provoserende nok. At den ikke handler om de skjulte tjenester i ett bestemt land, er i og for seg ingen innvending, men siden den heller ikke klargjør forbindelsen mellom Douglas og hans oppdragsgivere, lider den av en viss mangel på konkret forankring.»

Bjørn Granum skrev i Arbeiderbladet: «10, 2 meter norsk synd har Statens Filmkontroll sakset, og det er ikke rart at regissøren er forbitret. Men det er jo 2487, 8 meter igjen, og det er i grunnen synd at sex-innslagene har avledet oppmerksomheten fra resten av filmen, trass i den åpenbare berettigelse disse scenene har, og trass i den viktige prinsipielle side av saken. For det står nemlig fast at Pål Bang-Hansen har skapt en film han har all grunn til å være bekjent av - en film som bitvis når de helt store høyder og som hele veien er engasjerende og intelligent laget. (...) Rolv Wesenlund leverer et fantastisk spill som den småborgerlige, men farlige Douglas. Ikke en nyanse går tapt i skuespillerens tolkning, og den som til nå har ansett Wesenlund utelukkende for å være en begavet klovn må begynne å tro om igjen.»

SensurRediger

Douglas er kjent for å være den første norske spillefilmen som ble sensurert av sensuravdelingen i Statens filmkontroll. Hele 10 meter med film, tilsvarende omlag 22 sekunder, ble fjernet – hovedsakelig sexscener (såkalte obskøniteter). Bang-Hansen var klar over at det kunne skje, og ønsket spesifikt å la filmen gjennmomgå sensur – som en forlengelse av filmens tematiske diskusjon: «Filmen er gjort sterk for den konsekvente holdnings skyld. Statens filmkontroll er en del av «de skjulte tjenester». Enkeltmennesker er plukket ut for å bestemme hva vi andre skal ha lov å se, hvor grensen for ærbarhet og forståelse går. Vanligvis får ingen alminnelige kinogjengere vite hva som blir klippet eller hvor.»

Som en konsekvens av dette skapte filmen debatt, og regissøren ble invitert for å forsvare sine hensikter, i en debatt på Hordalaget i Oslo den 9. mars 1970. Med en typisk provokativ tone redegjorde Bang-Hansen for at Douglas var ment å være både «grisete og plump» – at han bevisst hadde gått inn for ikke å lage en «kunstnerisk» film. Bang-Hansen hevdet at det norske publikummet slett ikke ønsket seg seriøse filmer, og at de derfor burde få som fortjent; Douglas ble laget på trass, og skulle bli «Norges første grisefilm».[1]

Etter at filmen hadde blitt vist på kino i Norge, viste Sveriges Radio filmen usensurert på svensk TV.[2]

MedvirkendeRediger

Sentrale rollerRediger

Mindre rollerRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Andreas Nilssen Möss (16. februar 2015). «Et blikk på Douglas og filmskaperen Pål Bang-Hansen | Montages». Montages.no (norsk). Besøkt 21. juli 2020. 
  2. ^ Usensurert "Douglas" for svenske TV-seere i VG (1. september 1970)

Eksterne lenkerRediger