Donald Woods

Donald James Woods (født 15. desember 1933, død 19. august 2001) var en sørafrikansk journalist og anti-apartheid-aktivist. Han ble slått til kommandør av Den britiske imperieordenen.

Donald Woods
Født		15. des. 1933 Hobeni
Død		19. aug. 2001 (67 år) London
Beskjeftigelse		Journalist, skribent
Utdannet ved		Universitetet i Cape Town St Patrick’s Christian Brothers’ College, Kimberley
Nasjonalitet		Sør-Afrika
Utmerkelser		Kommandør av Order of the British Empire World Association of Newspapers' Golden Pen of Freedom Award (1978) Conscience-in-Media Award (1978)

Som redaktør av Daily Dispatch i perioden 1965 til 1977 ble han kjent med Steve Biko som var leder for grasrotbevegelsen The Black Consciousness Movement (BCM). Bevegelsen kjempet mot apartheidstyret, og ble forbudt av myndighetene like etter at Biko døde som følge av alvorlige hodeskader etter mishandling i politiets varetekt. Regjeringen nektet for å ha påført Biko disse skadene, selv om polititjenestemenn innrømmet å ha slått Biko tilstrekkelig til å gi ham nerve- og hjerneskader. Woods flyktet til London, hvor han fortsatte å arbeide mot apartheid. I 1978 ble han den første privatperson som talte til FNs sikkerhetsråd.

Liv og virke

Tidlig historie

Woods ble født i Hobeni, Transkei, nå en del av Eastern Cape i Sør-Afrika, hvor familien hadde bodd i fem generasjoner. Hans forfedre kom til Sør-Afrika som en del av en britisk og irsk gruppe kjent som Nybyggerne i 1820. Foreldrene drev en handelsstasjon i Transkei, et stammereservat som senere skulle bli organisert som bantustan. Som gutt hadde Woods omfattende kontakt med det innfødte Bomvana-folket. Han snakket flytende Xhosa og Afrikaans, så vel som morsmålet engelsk.

Woods og hans bror Harland ble sendt til Christian Brothers College i Kimberley i Northern Cape for å gjennomføre sin utdannelse. Skolen var faglig streng og ble ansett for å være nøytral i politiske spørsmål. Mens Woods gikk på skole kom Nasjonalistpartiet til makten i 1948 og begynte å etablere apartheid-struktur. Da han startet sine jus-studier ved Universitetet i Cape Town i 1952 støttet Woods regjeringens politikk som skilte rasene, men var skeptisk til behandlingen av partiet Afrikander National Party. Under sine juridiske studier begynte han å sette spørsmålstegn ved de separatistiske synspunkter han vokste opp med, og ble politisk aktiv i den føderale partiet, som avviste apartheid og trakk sin støtte til liberale engelsk-språklige hvite.

Woods tilbrakte to år i juristpraksis med mål om å bli advokat, men han ble lei av jus og ble trukket mot journalistikken. Akkurat da han var i ferd med å ta fatt på sin karriere som journalist ble den da 23 år gamle Woods kontaktet av Federal Party for å stille som kandidat i parlamentsvalget. Valgkampen ble imidlertid mislykket, og han gikk tilbake til sin jobb som reporter for avisen Daily Dispatch i East London. I to år på slutten av 50-tallet videreutviklet han også sine evner som journalist ved å skrive for diverse aviser i England og Wales. Det var mens han arbeidet i Wales at han utviklet en kjærlighet og respekt for walisiske mennesker som han opprettholdt hele sitt liv. Mens han arbeidet for Western Mail i Cardiff utviklet Woods vennskap med sin kollega Glyn Williams, som senere sluttet seg til ham på Daily Dispatch, og etter hvert også ble redaktør selv. Før han vendte tilbake til Sør-Afrika var han korrespondent for Londons nå nedlagte avis Daily Herald , og reiste over hele det østlige og sørlige USA der han til slutt ankom Little Rock i Arkansas hvor han arkiverte historier som sammenlignet raseskillet i USA med Sør-Afrikas apartheid.

Woods vendte tilbake til arbeidet i Daily Dispatch og giftet seg med Wendy Bruce, som han hadde kjent siden de var tenåringer i hjembyen. De hadde seks barn: Jane, Dillon, Duncan, Gavin, Lindsay og Mary. Deres fjerde sønn, Lindsay, født i 1970, fikk hjernehinnebetennelse og døde like før sin første fødselsdag. Familien hadde slått seg ned i East London hvor de levde et bekymringsløst liv, og i 1965, i en alder av 31, ble Woods utnevnt til redaktør i Daily Dispatch som var mot apartheid i sin redaksjonelle linje. Som redaktør utvidet Woods lesergruppen av Daily Dispatch til å inkludere både afrikaanstalende og svarte lesere i området rundt Transkei og Ciskei. Woods tilsidesatte apartheid-reglene ved å etablere kontorplasser for svarte, hvite, og fargede reportere i samme lokaler. Dessuten foretrakk han å ansette journalister som hadde erfaring fra utlandet. Woods hadde flere konflikter med det sørafrikanske sikkerhetspolitiet om redaksjonelle saker og ved flere anledninger irriterte statsminister Balthazar Johannes Vorster seg over den utildekte samfunnskritikken i Daily Dispatch. Woods kom stadig med reflekterte betraktninger rundt, og noen ganger direkte utfordringer mot den stadig mer restriktive politikken regjeringen vedtok for å kontrollere den sørafrikanske pressen.

Forholdet til Steve Biko

Med Woods som redaktør forble Daily Dispatch svært kritisk til den sørafrikanske regjeringen, men var også kritisk til den nye Black Consciousness Movement under ledelse av Steve Biko. En ung svart kvinne, dr. Mamphela Ramphele, beskyldte Woods for å skrive villedende historier om bevegelsen og utfordrende ham til å møte Biko.

De to utviklet raskt et vennskap, noe som ledet til at sikkerhetspolitiet begynte å overvåke Woods' bevegelser. Likevel fortsatte Woods å gi politisk støtte til Biko, både gjennom å skrive lederartikler i sin avis og kontroversielle ansettelser av svarte journalister i Daily Dispatch.

16. juni 1976 brøt opprøret i Soweto ut der unge studenter fra Soweto deltok i en protestmarsj mot å bli undervist i afrikaans og mot utdanningssystemet for bantu generelt. De marsjerte fra skolen Morris Isaacson for å holde et valgmøte utenfor utdanningsmyndighetenes bygninger i Johannesburg. Skoleelevene ble møtt av politiet og beordret om å spre seg. Da elevene nektet åpnet politiet ild og drepte minst 20 av dem. I voldshandlingene ble to hvite mennesker også drept, deriblant dr. Melville Edelstein, en sosiolog som hadde gjort mye arbeid med svart ungdom. Han ble steinet til døde og forlatt med et skilt rundt halsen påskrevet «Beware Afrikaaners». Barn kastet stein på politiet, og ildpåsettelser og hærverk på butikker og offentlige bygninger oppstod. Regjeringen svarte med bannlysing av hele Black Consciousness Movement sammen med mange andre politiske organisasjoner, samt ordrer om bannlysing av ulike personer. Donald Woods var en av disse og ble satt under husarrest.

Steve Biko hadde vært involvert i hemmelige kontakter med to forbudte frigjøringsbevegelser, African National Congress (ANC) og Pan Africanist Congress (PAC). Da han vendte tilbake til sitt hjem en kveld fra en tur til Cape Town, ble Biko arrestert, fengslet og dødelig såret av mishandling. Han ble fraktet naken og hjelpesløs 1200 km i baksetet på en politibil til Pretoria, og døde kort tid etter ankomst på sykestuen ved politistasjonen der. Justisminister James Kruger hevdet at Biko døde som følge av sultestreik. På afrikaans omtalte han Bikos død: «Dit laat min koud» («Det gjør meg kald»).

Woods gikk til likhuset sammen med Bikos kone Ntsiki, og fotograferte Bikos mishandlede kropp. Bildene ble senere publisert i Woods' bok, og avslørte den sørafrikanske regjeringens dekkhistorie for årsaken til Biko død.

Livet i eksil

Det ble klart for Woods at hans familie ble utsatt for organisert trakassering fra myndighetene (da skjorter innsatt i syre alvorlig skadet hans seks år gamle datter), og han bestemte seg for hans familie måtte forlate Sør-Afrika for å unnslippe trusselen fra den sørafrikanske regjeringen. Woods utformet sammen med vennene Donald Card og Fader Kani en plan for å få ham smuglet ut av huset sitt. Forkledd som en katolsk prest, Fader David C. Curren, haiket Woods 480 km på nyttårsaften 1978, før han prøvde å krysse elven Telle. Men på grunn av flere dager med intens nedbør hadde elven blitt oversvømmet, og han ble tvunget til å krysse en grensepost ved hjelp av et falskt pass. Han greide dette uten å bli oppdaget av sørafrikanske embetsmenn i Lesotho, og etter en kodet melding på telefon fikk han gitt beskjed til sin familie om at han var i sikkerhet i Lesotho og at de kunne komme etter. Da kona og barna var kommet til Lesotho, kjørte Bruce Haigh, en australsk diplomat ved ambassaden, Woods til Maseru. Med hjelp av den britiske høykommissæren i Maseru og fra regjeringen i Lesotho, fløy de under FN-pass sammen med en diplomat fra Lesotho over sørafrikansk territorium, via Botswana til London der de fikk politisk asyl.

Etter ankomst til London ble Woods en aktiv talsmann mot apartheid. Etter råd fra Oliver Tambo, president i ANC, ble Woods en lidenskapelig forkjemper for nasjoners handelsboikott mot Sør-Afrika. Han turnerte USA med sin kampanje for sanksjoner mot apartheid. Turen inkluderte et tre timers møte, arrangert av president Jimmy Carter, for å oppdatere tjenestemenn i det amerikanske utenriksdepartementet. Woods fikk også tale på et møte i FNs sikkerhetsråd i 1978.

Regissør Richard Attenborough besluttet å lage en film med tittelen Cry Freedom (Et rop om frihet) om Donald Woods og Steve Biko, basert på bøker som Woods hadde skrevet. Donald og Wendy Woods ble tungt involvert i prosjektet, og arbeidet tett med skuespillerne og mannskapet. Filmen ble utgitt i 1987. Woods ble portrettert av den amerikanske skuespilleren Kevin Kline som knyttet vennskap med Woods og hans kone og familie under innspillingen. Vennskapet fortsatte inntil Woods' bortgang i 2001.

11. februar 1990 ble Nelson Mandela løslatt fra fengsel etter å ha sonet 27 år på Robben Island. Ved påsken kom Mandela til London for å overvære en konsert på Wembley Stadium for å takke anti-apartheid-bevegelsen og det britiske folket for alle sine år med kampanjer mot apartheid. Woods ga Mandela et slips i svart, grønt og gull (fargene for African National Congress) for å feire begivenheten. Første påskedag ringte Mandela for takke Woods' familie for slipset og sa at han ville bruke den på konserten dagen etter, noe han gjorde. Woods sto under hele telefonsamtalen.

Tilbakekomst til Sør-Afrika

Woods returnerte til Sør-Afrika i 1994 for å støtte pengeinnsamling til valgkampen for ANC. Hans sønn Dillon var en av organisatorene bak kampanjen for pengeinnsamling i Storbritannia. 27. april 1994 gikk Woods for å stemme ved rådhuset i Johannesburg. En jublende menneskemengde tok ham til front av køen, og ga ham hedersplassen slik at han kunne være en av de første til å stemme i det nye Sør-Afrika. Etter valget jobbet Donald for instituttet Advancement of Journalism i Johannesburg.

9. september 1997, den tjuende årsdagen for dødsfallet til Steve Biko var Woods tilstede i East London da en statue av Biko ble avduket av Nelson Mandela og broen over Buffalo River ble omdøpt til «Biko Bridge». Woods ga også sin støtte til arrangementet Action for Southern Africa i Islington, hedring av Biko i London, og bidro til å dokumentere taler av Ntsiki Biko, Mamphela Ramphele (dengnang visekansler av Universitetet i Cape Town) og Mandela.

I det siste året av sitt liv ga Donald navn til et opprop for å skaffe midler til å reise en statue av Nelson Mandela i Trafalgar Square utenfor den sørafrikanske høykommisjonen hvor anti-apartheid-aksjonister hadde demonstrert i perioden under apartheid-regimet. Han ble også slått til kommandør av Den britiske imperieordenen.

Woods døde av kreft 19. august 2001 i London. Hans hustru Wendy døde i 2013.

Etterspill

En 3 meter høy bronsestatue av Mandela ble til slutt reist ved Parliament Square, etter protester fra Westminster City Council mot å reise den på Trafalgar Square av plasshensyn. Den ble avduket av Storbritannias statsminister, Gordon Brown 29. august 2007 i nærvær av Woods' enke, Wendy, og den tidligere britiske regissøren og mangeårige venn av Woods, Richard Attenborough.

Utmerkelser

• 1978: Conscience-in-Media Award, fra American Society of Journalists and Authors
• 2000: Kommandør av Den britiske imperieordenen.

Steder oppkalt etter Donald Woods

Donald Woods Gardens – En gate i Tolworth surrey

Bibliografi

• Asking for Trouble
• South African Dispatches
• Biko. Opprinnelig utgitt av Paddington Press, London og New York, 1978; senere utgave utgitt av Henry Holt & Co., New York, 1987.
• Filming with Attenborough
• Rainbow Nation Revisited: South Africa's Decade of Democracy

Eksterne lenker

• (en) Donald Woods på Internet Movie Database
• (en) Donald Woods hos The Movie Database
• (en) Donald Woods, tale den 4. april 1988 ved George Washington University på C-SPAN