Bergen domkirke
Bergen domkirke er en langkirke i stein fra ca 1150 i Bergen kommune i Vestland fylke, i den første tiden kalt «Olavskirken i Vågsbunnen» for å skille den fra «Olavskirken på Bakkene» (trolig på Sverresborg).[1] De var viet til Olav den hellige. Kirkebygget har sideskip og skrudhus, og er 60,5 m langt og 20,5 m bredt. Tårnets bredde er 13 m, mens koret er 13,5 m bredt.
| Bergen domkirke | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Område | Bergen kommune | ||
| Bispedømme | Bjørgvin bispedømme | ||
| Byggeår | 1150 | ||
| Endringer | restaurert i 1880 | ||
| Kirkegård | Bevart kirkegård | ||
| Arkitektur | |||
| Periode | gotisk arkitektur | ||
| Arkitekt | Christie & Blix (1880) | ||
| Teknikk | Mur | ||
| Byggemateriale | byggesten | ||
| Tårn | ved inngangen | ||
| Skip | bevart hovedskip, nytt sideskip 1880 | ||
| Kirkerommet | |||
| Prekestol | I tre | ||
| Døpefont | kleberstein | ||
| Plasser | 615 | ||
| Diverse | Glassmalerier | ||
| Beliggenhet | |||
 Bergen domkirke 60°23′38″N 5°19′50″Ø | |||
| Bergen domkirke på Commons | |||
Historikk rediger
Der finnes rester av to eldre kirker. Første gang domkirken nevnes, er i Sverres saga i omtalen av lendmannen Jon Kutizas overfall på Bergen[2] natt til 2. mars 1181. Da Kutiza kom roende inn Vågen med sin bondehær, trodde birkebeinerne at det var kong Magnus som kom, og det brøt ut panikk. Utenfor Olavskirken skal Sverre ha latt blåse i sin lur Andvake og reist merket sitt. Da kom mange birkebeinere ut av kirken og sluttet seg til ham. Trolig har kirken da vært en steinbygning som de antok var egnet som forsvarsverk. Dermed er det sannsynlig at det var rester av denne kirken Peter Blix fant under sin utgravning ved restaureringen i 1882.[3]
I Håkon Håkonssons regjeringstid ble fransiskanerklosteret i Bergen bygget litt sør for kirken, og den ble en del av dette. Kirken brant i 1248 og 1270.
Av Magnus Lagabøtes testamente fra februar 1277 fremgår det at han skjenket fransiskanerne 700 mark i gangbar mynt til gjenoppbygging av klosteret, den største gaven noe norsk kloster skal ha mottatt. Han valgte også å gravlegges i klosteret, og forbød at noen skulle forhindre dette. I 1280 ble Magnus Lagabøtes ønske oppfylt da han ble gravlagt hos fransiskanerne. 1. mai 1301 ble den gjenoppbygde Olavskirken innviet igjen. «Anno MCCC og ett år, Philippi Jacobi dag det var, ble viet gråmunkekloster i Bergen by av biskop Narve»,[4] står det i Bergens rimkrønike fra 1560.[5]
Kirken brant igjen i 1463/64 og var en ruin, da den i 1537 ble domkirke. Den tidligere domkirken var Kristkirken på Holmen i Bergen som ble revet i 1531.
Reformasjonstid rediger
Biskop Absalon Pedersson Beyer skriver i sin Oration om Mester Geble at en gammel munk i Bergen hadde spådd at domkirken skulle flyttes til gråbrødrenes kloster. Borgermester Jon Thomassens kone Marine skal ha sagt til Gjeble Pederssøn at han før sin død skulle komme til gråbrødreklosteret fra Munkeliv, det som var biskopens sete etter at gården hans på Holmen ble ødelagt av Eske Bille i 1531. Etter at Tord Roed hadde brent ned Munkeliv våren 1537 for å hindre erkebiskop Olav Engelbrektssons utsending Christoffer Trondsen i å barrikadere seg der, vurderte Gjeble å få bispegården gjenoppbygd, men fant ut at risikoen for en gjentagelse var for stor, så i stedet fikk han flyttet det gjenværende tømmeret til gråbrødrenes kloster. Der fikk han reist en bolig på murene som stod igjen ut mot gaten.[6]
Da var Tord Roed blitt slottsherre. Gjeble fikk et brev fra kongen om gråbrødrekirken nå skulle kalles domkirke, slik at landsbykirkene ble forpliktet til å betale til denne nye domkirken slik de hadde gjort «til den gamle som stod paa Kannikebjerget». Gjeble skal likevel ha betalt med egne midler slik at Olav snekker og de to sønnene hans, samt Nils Hansen fra Nakskov, arbeidet med å utbedre kirken hele vinteren igjennom. I 1548 lot Gjeble muren mot latinskolen rive og gjenreise av murmester Odu Skotte, som også hugget ut et St. Hans-relieff i muren. Dette var fortsatt synlig i 1571. Den nye lensherren på Bergenhus, riksråd Christoffer Huitfeldt, hjalp Gjeble å få igjennom at gildene i Bergens stift skulle oppheves ifølge recess av 1. november 1544, og to niendedeler av deres eiendom overføres til domkirken.[7]
Biskop Gjeble sørget for å få gjenreist domkirkens tårn i 1553. Arbeidet ble utført av Olav Livssønn etter mønster av St Olavs kirkes tårn i Amsterdam. Trolig har Gjeble sett tårnet selv da han som ung studerte i Nederland. Arkitekt Peter Blix skrev dit for å få vite mer om denne Olavskirken i Amsterdam. I mellomtiden var den omdøpt til Oudezijds Kapel («Gamletidens kapell»),[8][9] og lite var kjent om dens eldste historie. Men den har også i dag en liten løkkuppel som ses på Bergen domkirke på bergensprospektet fra rundt 1565. Gjeble sørget også for et ur til 100 daler i domkirketårnet. Smeden Cornelis fikk betalt for å stille klokken og foreta nødvendige reparasjoner. Absalon Beyer opplyser videre at Gjeble fikk hentet små firkantede steiner fra Skottland til domkirkens gulv, og steiner fra Jonskirken.[10] Spesielt opptatt var Gjeble av koret, som han fikk Olav Livssønn og broren til å panelere. Gjeble betalte selv for «vognskudd» (panel av eiketre, engelsk wainscot), i tillegg til de tre «vognskudd» Christoffer Huitfeldt bidro med.[11]
Gjeble Pederssøn lot hente et «positiv» (orgel) fra Bremen, og ansatte organisten Nils Mogenssøn fra Shetland. Hver fredag delte Gjeble ut almisser, og nederst ved vestre kirkedør fikk han bygd et skap til oppbevaring av brød og annet til fattige. Sakristiet delte han i to, den ene delen til «liberi» (bibliotek), den andre til undervisning og synoder. Han kjøpte inn bøker og utbedret kirkebygget til sin død i 1557. At han skaffet kirken både orgel og ur var svært nytenkende, men i dag er alt interiør fra hans tid forsvunnet.[12]
Gjebles kirketårn var over midtskipet og ble erstattet av et tårn i vestenden på 1640-tallet, da kirken fikk sin nåværende form.
Christian 4. og domkirken rediger
Rundt 1599 skrev Bergens lagmann, borgermestre og rådmenn til Christian 4. at domkirken ikke lenger strakk til for «den Almue, som dagligen sig formerer og tiltager». De planla derfor å utvide kirken med et sideskip på sørsiden. Dette ville svekke sørveggen, noe man trolig håpet å utjevne ved å reise et nytt og større tårn på de solide middelaldermurene over vestpartiet. Søknaden inneholdt også en bønn til kongen om å få oppføre «tvende (= to) gamle Kloster Mure; en af Graa Brødre Kloster som var Bispe Gaarden og stod næst ved Kirken, og en ved Nunnesæter som er Lungegaarden». 28. oktober 1559 innvilget Christian 4. en forlengelse av Bergen domkirke, «med en stor Stentaarn at forbedre».[13]
Lite må ha skjedd, for ett år senere, 26. november 1600, skrev kong Christian at utbedring av Bergen domkirke skulle påbegynnes neste sommer, ved hjelp av 3-4 byggeledere som kongen påla å levere korrekt regnskap og stå ansvarlige for arbeidet. Men først 19. mars 1602 ble det på Bergen rådstue utnevnt 4 borgere til kirkeverger, der den ene skulle tekke kirkens tak med spon, den andre ha oppsyn med kirkeklokker og gravsteder, den tredje oppebar cathedraticum,[14] og den fjerde skulle sørge for å utvide kirkegården «etter anviste mål». 19. mai 1602 skrev imidlertid kongen at han hadde fått høre «hvorledes Domkirken udi vor Kjøbsted Bergen skal være meget forfalden af den Aarsag, at hendis Indkomst skal være fast ringe, sa hun deraf ikke kan komme til Bygning». Han påla derfor «nådigst» at hver kirke på landet i Bergens stift - om den var «ved Forraad og Formue» - skulle yte 4 daler til domkirkens utvidelse. Dette har ikke vist seg tilstrekkelig, for 29. juni 1606 bifalt Christian 4. ordningen med en donasjon på 2.000 daler til arbeidet på domkirken fra Herman Børgerssønn, som til gjengjeld betinget seg 200 daler i trygd resten av livet, og fritak fra verdslige verv mot å betale byskatt. 14. mars 1609 kom det pålegg fra kongen om å ta ned kirketaket og legge på et blytak i stedet. Den som stod for den kasserte taktekkingen, ville kongen ha trukket til ansvar. 13. januar 1610 ble det vedtatt at kirketaket skulle utstyres med en «brannfri gavl» ved å tekke taket med et lag «huggen bord» og «panner» oppå dette. Men det står uttrykkelig «stentak»; noe «blytak» var det ikke snakk om da.[15]
Det ble også utført omfattende restaureringsarbeider etter bybrannen i 1702, og kirken ble ikke tatt i bruk igjen før 1743.
Restaurering rediger
Som i Nidarosdomen begynte restaureringen av Bergen domkirke med sakristiet, og arbeidet pågikk da fra mai 1870 til mai 1871, utført etter arkitekten Christies plan og ledet av Peter Blix. Gulvet i gangen mellom sakristi og kor ble dekket med sandsteinsfliser, og i vestveggen ble det hugget nisje til en ovn.[16]
En større ombygning i 1880-83 ble også foretatt av Christie og Blix. Sideskipet ble revet og bygget opp fra nytt, men fire gotiske søyler. En ville at kirken skulle få tilbake middelalderdrakten og fjernet derfor rokokkointeriøret. Kirken fikk da også et nytt alter i kleberstein.
Igjen ledet Peter Blix arbeidet. Terrenget rundt domkirken ble senket 5 fot i vest og 8 fot i øst. All jord under kor og skip ble fjernet ned til laget av sandjord. Gravene i dette laget ble fjernet uten noen form for undersøkelse. Knoklene ble samlet og nedgravd. Alt gammelt inventar ble fjernet og, bortsett fra noen deler av altertavlen og dåpsengelen, visstnok brent opp. Besøk på byggeplassen var forbudt, en vaktmann sørget for at ingen fikk adgang, arkitekt Blix ønsket ingen innblanding, og ingen fikk rede på hva som foregikk.[17]
Kirken har et minne fra slaget på Bergens våg mellom engelske og nederlandske skip i 1665: En kanonkule er støpt fast i veggen. Tradisjonen ville ha det til at kulen satt fast i veggen, men en jernkule kan ikke treffe klebersten og bli stående i muren.[18]
-
interiør -
Domkirken i Bergen mot sideskipet -
Kanonkulen
Ansatte rediger
Domprost er fra mars 2019 forsker, forfatter og tidligere sjefsprest i Sjøforsvaret, Gudmund Waaler.[19]
Blant kirkens organister og kantorer finnes Ingolf Schjøtt, Lars Heggen, Karsten Solheim og Trygve Præsttun. Magnar Mangersnes var domkantor til 2008, samt dirigent for Bergen Domkantori, som han grunnla i 1971, og også for Bergen oratoriekor. I årene 1994–2008 hadde dirigent Asbjørn Flåm et guttekor i kirken, med navn Olavskoret. I 2009 ble Kjetil Almenning ny domkantor. Han stiftet i 2009 Bergen domkor.
Referanser rediger
- ^ «Olavskirken på Bakkene», Bergen byleksikon
- ^ Omtalt som «Olafskirken», P.A. Munch: Det norske folks historie
- ^ Anders Bugge: Bergens domkirke (s. 5), 1931
- ^ Store norske leksikon (2005-07): «Narve - biskop» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 21. september 2023 fra [1]
- ^ Anders Bugge: Bergens domkirke (s. 10)
- ^ Anders Bugge: Bergens domkirke (s. 26)
- ^ Anders Bugge: Bergens domkirke (s. 27)
- ^ Sint Olofskapel («St. Olavs kapell»), Amsterdam
- ^ Sint Olofskapel, Amsterdam
- ^ «Jonskirken», Bergen byleksikon
- ^ Anders Bugge: Bergens domkirke (s. 28)
- ^ Anders Bugge: Bergens domkirke (s. 29-30)
- ^ Anders Bugge: Bergens domkirke (s. 35), 1931
- ^ Store norske leksikon (2005 07): «cathedraticum» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 25. september 2023 fra [2]
- ^ Anders Bugge: Bergens domkirke (s. 36), 1931
- ^ Anders Bugge: Bergens domkirke (s. 72), 1931
- ^ Anders Bugge: Bergens domkirke (s. 73), 1931
- ^ Even Norheim Johansen: «Knuser myten om kanonkula i domkyrkjeveggen», NRK Hordaland, 22. juni 2017
- ^ «Ny domprost». Bergen domkirke menighet. Besøkt 26. mai 2019.
Litteratur rediger
- Lidén, Hans-Emil og Magerøy, Ellen Marie, Norges Kirker, Bergen Bind II, Oslo 1983, ISBN 82-05-14299-8 (bd.2)
Eksterne lenker rediger
- (en) Bergen domkirke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) «Bergen domkirke». Kirkesøk. Den norske kirke.
- (no) «Bergen domkirke». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
- (no) Bergen domkirke i Bergen byarkiv
- (no) Bergen domkirke menighet i Bergen byarkiv
- (no) Domkirkens og Korskirkens landsogn i Bergen byarkiv
- (no) Bergen domprosti i Bergen byarkiv
- (nb) Galleri fra Kunsthistorie.com
- (nb) Kulturnett Hordaland
- (nb) Bergenskartet
