Dingogjerdet
Dingogjerdet (engelsk: Dingo Fence eller Dog Fence) er et skadedyrgjerde i Australia som opprinnelig ble bygget på 1880-tallet og senere er blitt forhøyet og forsterket. Hensikten med gjerdet er å holde dingoer borte fra de relativt fruktbare sørøstlige delene av kontinentet, hvor de stort sett var blitt utryddet, og for å beskytte saueflokkene i det sørlige Queensland. Det er et av verdens lengste byggverk, og er med en lengde på 5 614 km[1] verdens lengste gjerde. Gjerdet har bidratt til at tapene av sauer til rovdyr har blitt sterkt redusert. Men hull i gjerdet, oppdaget på 1990-tallet, gjorde at unge dingoer kom seg gjennom,[2] slik at dingoer fremdeles kan forefinnes i de sørlige delstatene. De reduserte sauetapene er også til en viss grad blitt motvirket av økt konkurranse om beiteområdene fra kaniner og kenguruer, som også har økt i antall etter at dingoene forsvant.
Geografi rediger
Gjerdet er 5 614 km[1] langt. Det begynner ved Jimbour i Darling Downs nær byen Dalby i Queensland, og går derfra vestover gjennom de endeløse og tørre områdene i Australias indre, til det ender opp vest for Eyrehalvøya, på klippene hvor Australbukta møter Nullarbor-sletta[3] på 31°47′13,35″S 131°51′29″Ø.
Den 2 500 km lange delen av gjerdet som ligger i Queensland kalles også Great Barrier Fence og Wild Dog Barrier Fence 11. Det drives av myndighetene og i alt 23 ansatte er sysselsatt med vedlikehold, administrasjon og vakthold av gjerdet. Vaktholdet foregår ved lag på to personer som hver patruljerer en 300 km lang seksjon av gjerdet en gang i uka. Det er depoter ved Quilpie og Roma.[4]
Den neste delen av gjerdet er Queensland Border Fence, som strekker seg 394 km vestover langs grensa mot New South Wales og inn i Strzeleckiørkenen til Cameron Corner, hvor de tre delstatene Queensland, New South Wales og Sør-Australia møtes. Herfra fortsetter gjerdet som South Australian Border Fence, som går 257 km sørover langs grensa mellom Sør-Australia og New South Wales.[5] Til slutt kommer den 2 225 km[1] lange delen i Sør-Australia, som kalles Dog Fence.
Konstruksjon rediger
Gjerdet er 180 cm høyt og er laget av stålnetting. Det går også 30 cm under bakken. Langs gjerdet er det ryddet i en bredde på 5 meter på hver side. Gjerdestolpene er av stål og er plassert med 9 meters avstand. Saue- og kvegstasjonene som er beskyttet av gjerdet er usedvanlig store, selv om de varierer i størrelse. Noen stasjoner er på størrelse med små europeiske land. Før gjerdet ble bygget mistet en enkelt stasjon over 11 000 sauer på ett år på grunn av dingoangrep. Så nylig som i 1991 mistet en stasjon 3 000 sauer på et år. Sauefarmerne kjempet tilbake ved hjelp av gift, skyting, og til slutt byggingen av verdens lengste gjerde. Luftslipp av forgiftet åte foregår ennå i dag.
Deler av Dingogjerdet er opplyst om natta av lysrør som er vekselvis røde og hvite. De drives av batterier som lades av solceller om dagen.[6] En rekke porter gjør at kjøretøy kan passere gjennom gjerdet.[7]
Historie rediger
De første skadedyrgjerdene i Australia ble laget for å beskytte små åkerlapper mot pungdyr. På 1860- og 1870-tallet begynte innførte kaniner å spre seg raskt over det sørlige Australia. For å stoppe utbredelsen av kaninene ble det i 1884 bygget et «kaninsikkert» gjerde, som ble starten på dagens dingogjerde. Gjerdet mislyktes i å holde kaninene ute, men viste seg godt egnet til å holde ute villsvin, kenguruer, emuer og brumbier. Etterhvert som det ble opprettet flere og flere sauefarmer, økte også interessen for sperringer som var sikre mot dingoer tilstrekkelig til at myndighetene gikk inn med midler til å gjøre gjerdet høyere og lengre. I 1930 ble anslagsvis 32 000 km hundenetting brukt bare i Queensland for å forhøye kaningjerdene så de også sperret for dingoer.
Ideen om et «Dingo Barrier Fence Scheme» som et statlig prosjekt med årlige midler til vedlikehold og reparasjon ble ikke gjennomført før i 1948. Det har i senere år vært argumentert for å gå bort fra å bruke sperringer som holder alle dyrene ute, til å skille mellom rene dingoer og krysninger med ville og forvillede hunder. Bruk av forgiftet åte har også vært sett på som et mye billigere alternativ enn fortsatt vedlikehold av gjerdet. Det er inngått et kompromiss i form av fortsatt bruk av gift og en innkorting av gjerdet fra dets tidligere lengde på over 8 000 km.
Miljømessig innvirkning rediger
Det er generelt sett betydelig færre kenguruer og emuer på nordvestsida (utsida) av gjerdet, hvor dingoene befinner seg, noe som tyder på at tilstedeværelsen av dingoer er en viktig begrensende faktor for størrelsen på bestandene av disse dyrene.[8] Det har også blitt hevdet at den større bestanden av kenguruer innenfor gjerdet har sin årsak i mangel på rovdyrpress fra dingoer, og at konkurranse om maten mellom kenguruer og sauer har ført til lavere sauebestander enn hva som ville vært mulig uten gjerdet.
Dingoen er antatt å ha blitt innført til Australia for rundt 5 000 år siden, og hvorvidt den skal ha status som innfødt eller innført dyreart har vært gjenstand for betydelige kontroverser. Ifølge Dr. Mike Letnic fra Universitetet i Sydney, spiller dingoen, som Australias fremste rovdyr, en viktig rolle i å vedlikeholde balansen i naturen og at å gjeninnføre dingoen til områder hvor den er blitt utryddet vil kunne øke det biologiske mangfoldet over store deler av Australia (Avolia 2009). I områder hvor dingoen er blitt utryddet fant Dr.Letnic økte forekomster av innført rødrev og planteetere, mens små innfødte pattedyr og gressarter var gått tapt. Dingoen er i dag juridisk klassifisert som et skadedyr og det er en skuddpremie på 20 australske dollar per stykk. Skuddpremien for dingoer som blir skutt på innsiden (sørsiden) av gjerdet kan være på over 500 australske dollar.
I Sør-Australia har deler av gjerdet stadig oftere blitt brutt ned av australske villkameler. For å motvirke dette er det for tiden under utarbeidelse planer både for å gjøre Dingogjerdet høyere og for å gjøre det elektrisk.
Referanser rediger
- ^ a b c R.J. Downward, J.E. Bromell (mars 1990). «The development of a policy for the management of dingo populations in South Australia». Proceedings of the Fourteenth Vertebrate Pest Conference 1990. University of Nebraska - Lincoln. Besøkt 9. mars 2011.
- ^ «Dingo numbers out of control: pastoralists». ABC News (Australia). Australian Broadcasting Corporation. 24. oktober 2009. Besøkt 9. mars 2011.
- ^ Y.L.M. Helps, J. Moller, I. Kowanko, J.E. Harrison, K. O’Donnell & C. de Crespigny (oktober 2008). «Road Safety Grant Report 2008-01 - Aboriginal People Travelling Well: Issues of safety, transport and health» (PDF). Australian Government - Department of Regional Development and Local Government. s. 35. Arkivert fra originalen (pdf) 6. juli 2011. Besøkt 9. mars 2011.
- ^ «History of barrier fences in Queensland» (pdf). Queensland Department of Natural Resources and Mines. 29. september 2005. Besøkt 9. mars 2011.
- ^ «Wild Dog Destruction Act 1921 - Sect 3 (updated)». New South Wales Consolidated Acts. Australasian Legal Information Institute. 6. juli 2009. Arkivert fra originalen 6. oktober 2011. Besøkt 9. mars 2011.
- ^ «WHAT'S NEW - Interesting Uses of JKL Products». News - JKL Components Corporation. Arkivert fra originalen 27. oktober 2005. Besøkt 9. mars 2011.
- ^ Bilder av Warri Warri-porten
- ^ A. R. Pople, G. C. Grigg, S. C. Cairns, L. A. Beard and P. Alexander (2000). «Trends in the numbers of red kangaroos and emus on either side of the South Australian dingo fence: evidence for predator regulation?». Wildlife Research 27(3) 269 - 276. CSIRO Publishing. doi:10.1071/WR99030. Besøkt 9. mars 2011.