Diatessaron

Diatessaron (fra gresk gjennom de fire) var fra begynnelsen en gresk musikkbetegnelse, men ble også brukt som betegnelse på en evangelieharmoni, en sammenfallende tekst som inkorporerte de fire evangeliene fra Det nye testamente, som Tatianus sammenstilte rundt år 175 e.Kr.

Tatianus ville ha med alle de fire vitnemålene, men ikke i form av fire evangelier. Han utarbeidet en harmonisering av de fire, et firstemt evangelium. Diatessaron var det mest fremstående av et antall harmoniseringer om de fire evangelier, det vil si materialet etter at de fire evangelier ble omskrevet til å én sammenhengende fortelling, og således løste motsigende utsagn og fjernet dupliserende tekstparter.

Kun 56 vers i de kanoniske evangelier hadde ikke noe motstykke i Diatessaron, hovedmengden av den teksten som ble fjernet danner øyensynlig to gjensidig uforsonlige opplysninger om Jesus Kristus’ slektsforhold (i Matteusevangeliet og i Lukasevangeliet), sammen med utdraget om den prostituerte (Johannes 7,53 – 8,11). Det ble ikke lagt til tekst av betydning, men for å tilpasse den kanoniske teksten la Tatianus til egne fortellende sekvenser som avvek radikalt fra rekkefølgen og episodene i alle evangeliene. Det endelige arbeidet har omtrent 72% av lengden til de fire evangeliene lagt sammen.

Et poeng med Diatessaron var å få hele evangeliet få plass i en bokrull. Kronologien følger Johannes. I den østsyriske bibel ble foruten Tatianus' harmoni også tolv Paulusbrev og Hebreerbrevet, som ble regnet som paulinsk, tatt med og et tredje Korinterbrev, og denne kanon var fast i den syriske kirken de neste 300 år. I første halvdel av 400-tallet ble evangelieharmonien erstattet med en nybearbeidet oversettelse av Det nye testamente.

Før dette hadde det skjedd en endring i bokfremstillingen ved at man var gått over til en kodeks, boken slik vi kjenner den i dag med blader av pergament. Det var nå blitt mulig å samle Det nye testamente i ett verk, og enhetsbestrebelser innen storkirken gjorde at de fire evangelier ble innarbeidet overalt. Dette var også viktig i lærespørsmålet, og i en tid med strid, som kampen mot arianisme, var det viktig å samles om en felleskirkelig kanon som grunnlag for den rette tro.

Diatessarons videre skjebne

I storkirken fikk harmonien etter hvert sterk motstand, spesielt fra historikeren og bibelutgiveren Eusebius, som levde i Cæsarea inntil år 340. Eusebius hadde på keiser Konstantins (fra år 313) ordre fått skrevet femti bibler med begge testamentene, til bruk i kirkene.

Hieronimus, som oversatte hele Bibelen til latin omkring år 400 (Vulgata), var også motstander av evangelieharmonien. Hieronimus var den ledende personlighet i kanonspørsmålet da Det nye testamentes endelige innhold ble fastsatt på pave Damasus’ synode i Roma i år 382, i nærvær av utsendinger fra kirken i øst og vest. Det ble bekreftet i synodene i Hippo i år 393 og Kartago i år 397.

Etter dette søkte man å fjerne harmonien fra den syriske kirke, og erstatte den med de fire evangeliene, noe som lyktes, idet man lette opp og brente de bøker man kom over. Likevel ble ikke Tatianus' Diatessaron glemt. Biskop Victor i Capua fikk på ukjent vis hånd om et håndskrift på latin i år 546. Den hadde vært oppbevart i Fulda og fikk betegnelsen Codex Fuldensis. Harmonien var omarbeidet til latin, idet man har brukt Hieronimus’ latin fra Vulgata. Håndskriftet inneholdt i tillegg de 23 øvrige skrifter fra Det nye testamentet. Dette viser at harmonien har vært i bruk også i andre deler av kirken enn den syriske. Biskop Victor tok inn Tatians harmoni i stedet for de fire evangeliene i en ny utgave av Det nye testamentet som han sendte ut, og som ellers inneholdt de 23 kjente skriftene. Victors kodeks begynte med Lukas 1, 1-4, mens Tatianus begynte med Joh. 1, 1-5: In principio erat Verbum.

Også senere har harmonien vært i bruk. På 700-tallet forelå en arabisk utgave. Codex Fuldensis ble oversatt til tysk rundt år 825, og det var i denne form det tyske folk lærte evangeliet å kjenne først. I den franske kirke ble evangeliet alminnelig kjent gjennom en oversettelse på 1400-tallet, mens nederlandske og andre oversettelser er kommet til senere. I nyere tid er Codex Fuldensis blitt trykket og utgitt i år 1868 av tyskeren Ernestus Ranke på latin. 700-tallets arabiske utgave kan være å finne i Roma i et håndskrift fra det 12. eller 13. århundre, Codex Arabicus Vaticanus XIV. Augustinus Ciasca omarbeidet det til latin, og det ble utgitt i 1883. Verket er tilegnet pave Leo XIII. En praktutgave av dette verk, med latin og arabisk språk, er utgitt i Vatikanet i år 1888 til bruk i misjonsarbeidet blant muslimer.

Eksterne lenker

• Early Christian Writings: Diatessaron tekst og kommentarer (engelsk)
• Ante-Nicene Fathers vol. X: basert på en arabisk oversettelse fra 1000-tallet (engelsk)

Litteratur

• Carmel McCarthy, 1994. Saint Ephrem's Commentary on Tatian's Diatessaron: An English Translation of Chester Beatty Syriac MS 709 with Introduction and Notes (Oxford University Press) ISBN 9780199221639 The first English translation.
• William L. Petersen, «Textual evidence of Tatian's dependence upon Justin's Apomnemonegmata», New Testament Studies 36 (1990) 512-534.
• Jeffrey Tigay, editor. Empirical Models for Biblical Criticism. Philadelphia: University of Pennsylvania Press, 1986
• Leslie McFall, 1994. «Tatian's Diatessaron: Mischievous or Misleading?» Westminster Theological Journal vol. 56 (1994) pp. 87-114.
• Jan Joosten, 2002. «The Gospel of Barnabas and the Dietessaron» Harvard Theological Review 95.1 (2002): pp 73-96.