Dhammapada
Dhammapada (pāli: धम्मपद, Dhamapada; sanskrit: धर्मपद, Dharmapada, på norsk «den sanne læres ord»[a]) er en hellig tekst innenfor buddhismen. Teksten inneholder en rekke utsagn, som angivelig skal ha bli uttalt av Buddha selv ved ulike anledninger som svar på spørsmål. En kommentar av den sørindiske munken Buddhaghosa fra det 5. århundre inneholder 305 fortellinger som prøver å gi en kontekst til utsagnene.
Av theravādaskolens hellige tekster, er Dhammapada uten tvil en av de mest leste og mest kjente. Dens popularitet har gjort den til en del av verdenslitteraturen.
I pali-versjonen består av teksten 423 vers fordelt på 26 kapitler.
Dhammapada er del av Khuddakanikaya, som er den siste av de fem tekstsamlingene (nikaya) som utgjør Sutta Pitaka, «den andre kurven» i Tipitaka, theravadabuddhismens kanon av hellige tekster.
Verket finnes i flere ulike versjoner. Disse har ulik lengde og ulikt innhold. Disse er skrevet på Gāndhārī, på buddhistisk hybridsanskrit (Patna-versjonen), i en «søster-versjon» kjent som Udanavarga som finnes både i sanskrit og på tibetansk, og i en kinesisk versjon. I tillegg finnes tekstsamlingen Mahāvastu, med noe av det samme innholdet.
Kinesiske oversettelser rediger
I den kinesiske buddhistiske kanon foreligger det to bevarte oversettelser av Dhammapada. Den første ble oversatt av Fǎjù (法炬) og Fǎlì (法立) under det vestlige Jin-dynastiet i regjeringstiden til Keiser Hui (269–307) i 4 bokruller under tittelen Făjìu pìyù jïng (法句譬喻經). Den består av 700 vers fordelt på 39 kapitler.[1] I flere av kapitlene er mellom 1 og 6 fortellinger (Apadānas) om Buddhas liv, som ellers er kjent fra Khuddakanikaya i pālikanonen, flettet inn. Totalt 68 slike fortellinger er gjengitt i teksten. Den andre ble foretatt av Vighna (維祇難) og Făjìu (法救)[b] i året 424 e.Kr. i to bokruller under tittelen Făjìu jīng (法句經).[5][6] Den bestod opprinnelig av 500 vers i 26 kapitler,[c] som etterhvert ble utvidet til 752 vers fordelt på 39 kapitler.[8] Det fremgår av tekstanalyser, at det indiske originalspråket ikke var sanskrit, men et middelindoarisk språk.[9]
Norske utgaver rediger
- Dhammapada; til norsk ved Kåre A. Lie. Solum forlag, 1976; Gyldendal, 1996; 2002. ISBN 82-05-30700-8
- Dhammapada; gjendiktning, noter og innledende essay ved Kåre A. Lie. Bokklubben, 2009. (Verdens hellige skrifter; 59). ISBN 978-82-525-7418-0
- Utdrag er gjengitt i boken Buddhas fortellinger, 2001.
- Et utvalg fra teksten er presentert i antologien Det står skrevet, redigert av Tor Åge Bringsværd. Pax forlag, 1997. ISBN 82-530-1921-1
Litteratur rediger
- Ānandajoti Bhikkhu (2006). A Comparative Edition of the Dhammapada, with parallels from Sanskritised Prakrit, edited together with A Study of the Dhammapada Collection. Buddhist Publication Society, september 2006, 2. reviderte utgave juli 2007.
- Maki, Itsu (1958). On the Chinese Dhammapada with Special Reference to the Preface Attached thereto (PDF). The Annals of the Hitotsubashi Academy, 9(1): 109-121, 1958-10, Departmental Bulletin Paper, oktober 1958.
- Willemen, Charles (1999). The scriptural text: verses of the doctrine, with parables. Numata Center for Buddhist Translation and Research, 1. desember 1999. ISBN 978-1886439085.
- Zürcher, Erik (1972). The Buddhist Conquest of China, Volum 1, Volum 11 av Sinica Leidensia. Brill Archive, 1972.
Noter rediger
- ^ Oversettelse foreslått i Per Kværne og Kari Vogt. Religionsleksikon. Cappelen akademisk forlag, 2002. Navnet består av leddene Dhamma, som kan bety «lære» eller «sannhet», og pada, som kan bety «fot», «sti» eller «vers» – som i «versefot»
- ^ I forordet til denne oversettelsen, skrevet av Chih-ch'ien, heter det: «Først kom Wei-chi-lan [ pinyin: Wéiqínán, O.A.] (Vighna) fra India og ankom Wuch'ang i det tredje året av æraen til Hang-wu (224 e.Kr.). Den nåværende skribenten mottok den originale teksten fra ham, med disse 500 versene, og ba Chu-chiang-yen, en annen inder som hadde ankommet sammen med den første, om å oversette versene til kinesisk. Selv om han var godt bevandret i språket til India, var ikke Chu-chiang-yen like flink i kinesisk. Som et resultat, ble det han produserte en blanding av transliterasjoner av lyder og oversettelse av mening.»[2] Chih-ch'ien ønsket å omskrive og interpolere teksten, men møtte motstand fra Vighna: «Først protesterte jeg mot ordlyden i denne oversettelsen som uraffinert. Vighna svarte: Når det gjelder Buddhas ord, er vi opptatt av deres mening og behøver ikke å utsmykke dem; oppfattelsen av den lære de (inneholder), blir ikke påvirket av å tilføye utsmykninger. De som overleverer skriftene (i et annet språk) må gjøre dem lette å forstå, og meningen må ikke gå tapt – bare da har man foretatt en god oversettelse. Alle de tilstedeværende har sagt: «Lao-Tzu har sagt: Vakre ord er ikke troverdige; troverdige ord er ikke vakre.» Likeledes har Confucius sagt: «Det skrevne ord er intet fullkomment uttrykk for talen; ei heller er talen fullkommen for å uttrykke idéer. » Dette viser den ubegripelige dybden i helgenens tanker. ...»[3] Chih-ch'ien fant det vanskelig å forstå deler av teksten: «De delene av teksten som jeg fant for vanskelige å forstå, ble etterlatt uoversatt. Av denne grunn mangler mange deler av teksten.»[2] De delene han ikke greide å oversette, ble senere satt inn med ytterligere 13 kapitler: «Da denne sūtra første gang ble introdusert for noen år siden, var den tildels vanskelig å forstå. Da Chu-chiang-yen besøkte oss, spurte den nåværende forfatter ham imidlertid ut om disse vanskelige stedene og mottok disse versene, og fikk således ytterligere 13 kapitler. Under omredigeringen av de tidligere versene, ble de utvidet. Derfor utgjør det hele totalt 39 kapitler og 752 vers.»[4]
- ^ Se noten over. Forordet forteller om tre utgaver av Dhammapada: «Der finnes flere avarter av Dhammapada, nemlig en på 900 vers, en på 700 vers og en på 500 vers. I de siste årene har en mann kalt Ko introdusert en på 700 vers, men versene hadde en såpass dyp mening at oversetteren gjorde meningen for vag da han gjenga den på kinesisk. Språket i India er svært forskjellig fra det i Kina. Tegnene som er brukt der blir kalt «himmelens tegn» (brahmi) og språket blir kalt «himmelens språk» (sanskrit). Navnene og objektene der er ikke de samme som våre. Å gjengi den virkelige meningen, er derfor ingen enkel oppgave.»[7]
Referanser rediger
- ^ Se Christian Witterns WWW Database of Chinese Buddhist texts: fa3 ju4 pi4 yu4 jing1 for en oversikt
- ^ a b Maki 1958, side 115
- ^ Zürcher 1972, side 48
- ^ Maki 1958, side 118
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 4, tekst nr 210
Tripitaka Koreana, bind 30, tekst nr 1021
Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經), bind 52, tekst nr 1110
Nanjio, tekst nr 1365 - ^ Maki 1958, side 115-116
- ^ Maki 1958, side 116
- ^ Se Christian Witterns WWW Database of Chinese Buddhist texts: T04N0210 法句經 fa3 ju4 jing1 for en oversikt
- ^ Maki 1958, side 116-117