Det internasjonale boktrykkersekretariatet
Det internasjonale boktrykkersekretariatet, eller Typografinternasjonalen, ble stiftet i Paris i 1889. Stiftelseskongressen ble åpnet 18. juli og det møtte representanter for 13 organisasjoner i Belgia, Danmark, Tyskland, England, Frankrike, Italia, USA, Norge, det tysktalende og fransktalende Sveits, Spania, Ungarn og Østerrike. Til sammen møtte 17 representanter som representerte 70 000 medlemmer.
På sakslisten til kongressen stod blant annet åttetimersdagen, internasjonale regler om lærligeinntak og opprettelse av internasjonale kampfond. Kongressen besluttet å overlate til sveitserne å utarbeide en rapport over det internasjonale vandresystemet og forslag til lik medlemsbok i de tilsluttede landene. Dette skulle forelegges neste internasjonale kongress. Forslaget om en internasjonal typografunion ble vedtatt i prinsippet. I en uttalelse konstaterte man nødvendigheten av at det i det enkelte land var kampkasser, og ønskeligheten av at de som ikke allerede hadde kasser, opprettet slike. Spørsmålet om en internasjonal kampkasse ble overlatt til sveitserne og rumenerne å utrede.
På den andre internasjonale typografkongressen, som ble holdt i Bern i august 1892, ble det fattet vedtak om å opprette et internasjonalt sekretariat med sete i Sveits. Under dette sekretariats ledelse ble den 3. internasjonale kongress holdt i Luzern i 1901 og den 4. kongress i Paris i 1907. I denne kongress ble sekretariatet, etter ønske fra de sveitsiske kolleger, flyttet til Stuttgart i Tyskland. Den 6. internasjonale kongress ble holdt i Stuttgart i 1912, og ble den siste før første verdenskrig fra 1914 til 1918. I denne kongress møtte representanter fra 19 forbund med til sammen 137 500 medlemmer.
Verdenskrigen førte til store vanskeligheter for det internasjonale samarbeidet, men det lyktes allikevel for de sveitsiske kollegene å sammenføre representanter fra tidligere «fiendtlige» forbund til den 7. internasjonale kongress i Luzern i 1919. Dette var en sterkt redusert kongress. På denne kongressen ble det vedtatt å overføre det internasjonale sekretariat til Bern.
I de følgende årene konsoliderte typografinternasjonalen seg og avholdt kongress i Wien i 1921, i Hamburg i 1924, i Paris i 1927 og i Amsterdam i 1930. Dette ble den siste kongressen før nazistenes maktovertagelse i Tyskland, slik at neste kongress, som ble holdt i Luxemburg i 1936, og den siste kongressen før den store krigen, som ble holdt i København i 1939, ble sterkt preget av dette. Organisasjonen i Tyskland og Østerrike var jo i mellom tiden brutalt slått ned.
Etter andre verdenskrig, fra 1939 til 1945, kunne man gjenoppta arbeidet i typografinternasjonalen. I mellomtiden var forholdene sterkt endret, idet det i en rekke land var felles grafiske forbund. Dette gjaldt i første rekke Tyskland, Østerrike og Italia, men også i Nederland og Belgia hadde en slik forandring funnet sted. Den 15. intenasjonale kongressen i Bern i september 1947 hvor det møtte representanter fra 19 forbund, hvorav 7 var all-grafiske, vedtok enstemmig å oppløse typografinternasjonalen og gå inn i den da planlagte internasjonale grafiske føderasjonen - IGF.[1]
Fotnoter rediger
- ^ Ovenstående tekst er hentet fra Arild Kalviks Nordisk Grafisk Union - De første 10 år 1976-1986 og er lett bearbeidet. Kalviks nummerering av kongressene synes å være feil, ut fra opplistingen skal kongressen i Stuttgart 1912 være den 5., den i Luzern i 1919 den 6. og den i Bern i 1947 den 13.
Litteratur rediger
Nordisk Grafisk Union - De første 10 år 1976-1986 - Skrevet, samlet og bearbeidet av Arild Kalvik i samarbeid med Åke Rosenquist (Nordisk Grafisk Union 1987 - Uten sted, men trykket i Centraltrykkeriet Østerås)