Det europeiske konventet

utarbeidet 2002- 2003 forslag til grunnlov for EU

Det europeiske konventet også Konventet for Den europeiske unions fremtid (engelsk: The European Convention eller Convention on the future of the European Union) ble oppnevnt av Det europeiske råd under sitt møte i Laken i Belgia i 2001. Tidligere president i Frankrike Valéry Giscard d'Estaing ble valgt som konventets president, og tidligere italiensk statsminister Giuliano Amato og tidligere belgisk statsminister Jean-Luc Dehaene som visepresidenter. Konventets formål var å forberede den konferansen som skulle holdes mellom EUs regjeringer i 2004. En av føringene i Laken-erklæringen var at konventet skulle lage et utkast til en grunnlov for EU.[1][2]

Valéry Giscard d’Estaing (1978) var konventets president.

Konventets forslag til traktat om en forfatning for Europa ble undertegnet av medlemsstatenes stats- og regjeringssjefer. Ikke alle landene ratifiserte utkastet, og ved folkeavstemninger i Frankrike og Nederland ble det forkastet. Dette førte til at EUs medlemsland gjenopptok forhandlingene og inngikk et forlik som førte til undertegningen av Lisboa-traktaten i 2007.[3]

Laken-erklæringenRediger

EU-traktaten fra Maastricht i 1992/1993 var revidert allerede flere ganger. Det gjaldt både i 1997 (Amsterdam-traktaten) og 2000 (Nice-traktaten). Traktatene var da gjennomgått i en regjeringskonferanse og vedtatt der. Noe tilfredsstillende svar på hvordan EUs institusjoner skulle kunne tilpasses de utvidelser som var i vente, hadde disse konferansene ikke gitt.[3]

Møtet i Laken, Belgia ble holdt etter en plan skissert av Belgias statsminister Guy Verhofstadt. I Laken-erklæringen ble det stilt 60 spørsmål med tilknytning til fire hovedtemaer:

  • En bedre fordeling og definisjon av myndighet til hver enkelt institusjon
  • Forenkling av unionens instrumenter.
  • Mer demokrati, åpenhet og effektivitet i EU (demokratisk legitimitet og åpenhet i institusjonene, de nasjonale parlamentenes rolle, beslutningsprosessen og institusjonenes funksjon i en utvidet union).
  • Veien til en grunnlov for de europeiske borgerne (forenkling og omstrukturering av traktatene, innarbeidelse av erklæringen om de grunnleggende rettighetene og eventuell vedtakelse av en tekst til grunnloven).

Til å besvare disse spørsmålene ble det ansett at en ordinær regjeringskonferanse ikke var tilstrekkelig. Istedet ble det vedtatt å opprette et konvent. Konventet ble gitt som mandat å fremlegge forslag til vedtak på regjeringskonferansen i Roma i 2004.[1][3][4]

Konventets organisasjonRediger

Tidligere president i Frankrike Valéry Giscard d'Estaing ble valgt som konventets president, og tidligere italiensk statsminister Giuliano Amato og tidligere belgisk statsminister Jean-Luc Dehaene som visepresidenter.

I tillegg til disse besto konventet av

  • 15 representanter for medlemsstatenes stats- eller regjeringssjefer (1 per medlemsstat),
  • 13 representanter for kandidatlandenes stats- eller regjeringssjefer (1 per kandidatland),
  • 30 representanter for medlemsstatenes nasjonale parlamenter (2 per medlemsstat),
  • 26 representanter for kandidatlandenes nasjonale parlamenter (2 per kandidatland),
  • 16 medlemmer av Europaparlamentet,
  • 2 representanter for Europakommisjonen.

Videre møtte i konventet representanter for den økonomiske og sosiale komiteen, regionkomiteen, arbeidslivets parter, den europeiske ombudsmannen som observatører. Konventets arbeid ble ledet av et presidium. Presidiet møttes regelmessig to ganger i måneden før et plenarmøte og en gang mellom to møter. I tillegg fantes det et sekretariat. Mer enn 200 personer deltok i konventets arbeid i løpet av det året det var i virksomhet.[1]

ResultatRediger

Konventets president Valéry Giscard d'Estaing fremla i juni 2003 forslaget til ny grunnlov. En politisk avtale om forslaget til Traktaten om en forfatning for Europa ble inngått 18. juni 2004, og senere undertegnet av stats- og regjeringssjefene 29. oktober 2004. Ikke alle landene ratifiserte avtalen. Ved folkeavstemninger i Frankrike og Nederland ble forslaget forkastet. EUs medlemsland inngikk deretter kompromisser som førte til Lisboa-traktaten, inngått 13. desember 2007.[3]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c «The European Convention». CVCE.EU by UNI.LU (engelsk). 7. august 2016. Besøkt 18. juni 2020. 
  2. ^ eub2. «Composition of the Convention on the Future of Europe — EUbusiness.com | EU news, business and politics» (engelsk). Besøkt 17. juni 2020. 
  3. ^ a b c d «SCADPlus: Resultaten av Europeiska konventet». web.archive.org. 4. februar 2012. Besøkt 18. juni 2020. 
  4. ^ «Press Releases». web.archive.org. 16. mars 2005. Besøkt 18. juni 2020.