Det estiske rojalistiske partiet

politisk parti i Estland

Det estiske rojalistiske partiet (estisk: Eesti Rojalistlik Partei) var et politisk parti i Estland fra 1990 til 1998.

Det estiske rojalistiske partiet
LandEstland
Grunnlagt27. september 1990[1]
Nedlagtmai 1998

Partiet ble dannet i glasnosttiden av en liten krets av humorister, kunstnere og journalister. Det estiske rojalistiske partiet ble et protestparti med et humoristisk tilsnitt, eller et «antiparti», som kom til å fange den sorgløse stemningen i Estland etter uavhengigheten fra Sovjetunionen i 1991. Partiet hadde som uttalt mål å etablere Estland som et kongedømme, etter mønster fra de skandinaviske landene.[2][3][4]

Da Estland skulle holde folkeavstemning om ny grunnlov sommeren 1992, oppfordret rojalistene til å tenne bål for vise sin støtte til et kongedømme med den svenske prins Carl Philip som konge. Det skulle skje sankthansaften, når det uansett er vanlig for estlendere å tenne sankthansbål.

I 1994 skrev partiledelsen til Buckingham Palace, uttrykte sin beundring for prins Edward og tilbød ham den estiske tronen, dersom Estland ble et kongedømme. De antok at han ellers ikke hadde stort å gjøre. Det britiske kongehuset avslo.[5][6][7]

Ved det første frie parlamentsvalget i 1992 fikk stilte partiet på lister med navnet «Uavhengige rojalister». Rojalistene fikk uventet 7 prosent av stemmene og 8 mandater i Estlands parlament Riigikogu.[2][3][4] Partiet stanset enkelte lovforslag ved å latterliggjøre dem. Det mest kjente var kristendemokratenes ønske om en obligatorisk morgenbønn i Riigikogu, som rojalistene brukte til å gjennomføre et nyhedensk ritual med tamburin.[8]

Til tross for at rojalistene stilte i valgforbund med de grønne ved parlamentsvalget i 1995, falt de for sperregrensen.[2][3][4] En del av rojalistenes parlamentarikere, slik som Aadu Must, Priit Aimla og Vilja Laanaru, fortsatte i politikken for andre partier.[3][4]

Referanser rediger

  1. ^ "Historical Dictionary of Estonia"; side(r): XLIX; utgavenummer: 2; forfatternavn: Miljan, Toivo; utgiver: Rowman & Littlefield; utgivelsesdato: 2015; utgivelsessted: London.
  2. ^ a b c Arter, David (1995). «Estonia after the March 1995 Riigikogu election: Still an anti‐party system». Journal of Communist Studies and Transition Politics (engelsk). 11 (3): 249–271. doi:10.1080/13523279508415289. 
  3. ^ a b c d Pettai, Vello og Kreuzer, Marcus (1999). «Party Politics in the Baltic States: Social Bases and Institutional Context». East European Politics and Societies (engelsk). 13 (1): 148–189. doi:10.1177/0888325499013001005. 
  4. ^ a b c d Grofman, Bernard, Mikkel, Evald og Taagepera, Rein (2000). «Fission and fusion of parties in Estonia, 1987–1999». Journal of Baltic Studies (engelsk). 31 (4): 329–357. doi:10.1080/01629770000000141. 
  5. ^ Mayer, Jeremy D. og Sigelman, Lee (1998). «Zog for Albania, Edward for Estonia, and Monarchs for All the Rest? The Royal Road to Prosperity, Democracy, and World Peace». PS: Political Science and Politics (engelsk). 31 (4): 771–774. 
  6. ^ Montefiore, Simon Sebag (10. juli 1994). «Please be our king, Estonians ask Edward». The Sunday Telegraph (engelsk). London: 1. 
  7. ^ McGleenon, Brian (2. november 2021). «Royal snub: Palace brutally shut down Prince Edward's chance of becoming king». Express (engelsk). Besøkt 30. april 2022. 
  8. ^ «Strid om bønn i Estland». Vårt Land. Oslo: 9. 26. november 1992.