Den tyske mineryddingstjenesten

Den tyske mineryddingstjenesten (tysk: Deutscher Minenräumdienstleitung, engelsk: German Mine Sweeping Administration, GM/SA) ble opprettet etter andre verdenskrig, hovedsakelig under Royal Navys oppsyn,[1][2] av skip fra den tidligere Kriegsmarine for å rydde i minelagte farvann, hovedsakelig i Nordsjøen og Østersjøen.[3] Enheten eksisterte mellom juni 1945 og januar 1948, og bestod av 27000 tidligere medlemmer av Kriegsmarine, spredt på nesten 300 fartøy.[4]

Enhetens flagg

Flere norske skip var en del av tjenesten, som «Otra» og «Rauma». Disse skipene ble, som mange andre, gitt tilbake noen år etter krigen.

HistorieRediger

Under andre verdenskrig ble rundt 600 000 miner lagt i vest-, nord-, og østeuropeiske farvann. Som følge av dette stoppet nesten all maritim handel opp.[5]

Det ble fattet at handling trengtes, og «Mine Clearance Board» ble satt opp i mai 1945 - en internasjonal organisasjon for å koordinere minerydding. Hovedkvarteret var i London, og ledelsen bestod av spesialister fra Frankrike, Storbritannia, Sovjet, og USA. Alle kystnasjoner i Europa som var berørt av mineleggingen var medlem. I tillegg ble «The International Routing and Reporting Authority» opprettet for å publisere og opplyse om prosessen og trygge sjøveier.[5]

De europeiske farvannene ble delt i fire områder, og disse ble igjen delt i flere delområder. Tyskland ble tildelt to store delområder: ett i Nordsjøen og ett vest i Østersjøen.

Tyskland var pliktet å bidra i ryddearbeidet etter fredssamtalene, og de allierte styrker fikk ordre om å ikke oppløse Kriegsmarines mineryddedivisjoner. Enheten ble satt inn i arbeid rett etter krigen.[5]

Den 21. juli 1945 underskrev den britiske marinesjefen i Tyskland, viseadmiral sir Harold Martin Burrough, Instruction to German Minesweeping Administration. Kontreadmiral Fritz Kraus ble satt som administrator av German Mine Sweeping Administration Management (DMRL).[5] GMSA var opprinnelig under flaggskommandør H. T. Englands ledelse; under ham, som den høyeste rangerte tyske offiser, var kontreadmiral Fritz Krauss, som hadde ledet minesveipingsoperasjoner under krigen.[6][5]

Den tyske mineryddingstjenesten begynte arbeid i Glückstadt, men flyttet til Hamburg i høsten 1945. Hamburg fungerte som base for de forskjellige gruppene av tjenesten.

Den 15. mai 1946 ble seks tyske minesveiperdivisjoner satt under Commodore GM/SAs kontroll:

  • 1st Division Schleswig Holstein (300 offiserer og 4 000 underoffiserer)
  • 2nd Division Western Germany Cuxhaven (360 offiserer og 4 600 underoffiserer)
  • 3rd Division Denmark (120 offiserer og 1 900 underoffiserer)
  • 4th Division Norway (210 offiserer og 2 800 underoffiserer)
  • 5th Division the Netherlands (50 offiserer og 600 underoffiserer)
  • 6th Division American enclave Bremen (60 offiserer og 1 000 underoffiserer)

Totalt antall i tjeneste: 1 100 offiserer, og 14 900 underoffiserer og sjømenn.[5]

Tjeneste i GMSA var ikke frivillig, og mannskapene bestod av avvæpnet tysk militærpersonell. Disiplinkodeksen i Kriegsmarine forble innført, og offiserer kunne avstraffe etter soldatens rang (men kun med den allierte leders godkjenning). Uniformene fortsatte innledningsvis å være de gamle Kriegsmarine-uniformene, bare uten hakekors.[5] Fra 25. mai 1946 ble ny uniform utdelt, og denne lignet den britiske Battle Dress. På overarmene og toppluen var logoen til GM/SA. Nye grader ble innført for offiserer, underoffiserer og sjømenn. Det britiske admiralitet foretrakk utsette tyske sjømenn for risiko, i stedet for å risikere sine egne menn i det farlige arbeidet.[7]

Britene ville opprinnelig fortsette arbeidet til tidligst 1950, men etter at hovedkvarteret ble flyttet til Hamburg i desember 1947 ble tjenesten oppløst av britiske myndigheter januar 1948, til tross for amerikanske innvendinger.[5] Årsaken til at tjenesten ble oppløst var at Sovjetunionen begynte å anklage de allierte for å gjenopprette Kriegsmarine i skjul gjennom mineryddingstjenesten i 1947 – noe britene selv var sterkt imot;[8] Riksmarinen hadde etter første verdenskrig blitt brukt til minesveipingsoperasjoner for å bevare en forsyning av offiserertalenter, og Royal Navy ønsket å unngå en gjentagelse av denne opplevelsen.[6]

Skipene ble gitt til de vestlige allierte (Storbritannia og USA), som returnerte mange til andre allierte land som Norge, Danmark, og Frankrike.[5]

Personellet ble oppsagt i januar 1948, og «GM/SA» ble oppløst i Cuxhaven.[5]

FlåteRediger

Når ryddingen begynte var en flåte på 840 skip tilgjengelig. Dette tallet fortsatte å synke, grunnet at et skip ble skrotet når det ikke kunne repareres lenger. I starten av 1947 var fortsatt 294 skip fortsatt i god stand, 184 av disse for minerydding:[5]

  • 84 M-Boote (type 35, type 40, type 43)
  • 63 R-Boote
  • 62 KFK - 6 Sperrbrecher
  • 5 minesveipere omformet fra fisketrålere
  • 110 hjelpeskip.

Dødsfall og ettermæleRediger

Ved slutten av 1947 hadde 19 328 km² hav blitt ryddet i Nordsjøen, og 1545 km² i det vest-Østersjøen. 2721 miner hadde blitt ryddet, og 693 «Sperrschutzmittel» hadde blitt gjort trygge av tyske minesveipere.

Fem minesveipere og fem hjelpeskip sank i tjenesten, og 53 menn døde av mineryddingsarbeidet. 31 menn døde på grunn av eksplosjon på skipet «Bernleff». 97 menn døde og når dampskipet «Lichtmark» sank i elven Elben, mens den transporterte mannskap fra Hamburg til Cuxhaven.

63 menn døde som følge av ulykker, 64 av sykdom, og elleve av selvmord.[5]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Williamson, Gordon (2001). German Seaman 1939-45. Osprey Publishing. s. 41. ISBN 978-1-84176-327-9. Arkivert fra originalen 12. mai 2015. Besøkt 16. mai 2015. 
  2. ^ «Weekly information bulletin». februar 1947. Arkivert fra originalen 4. juni 2011. Besøkt 11. juli 2008. 
  3. ^ WLB-Stuttgart.de
  4. ^ «German Mine Sweeping Administration (GMSA)» (German). Arkivert fra originalen 20. april 2008. Besøkt 9. juni 2008. 
  5. ^ a b c d e f g h i j k l Schelling, Manfred (2008). «German Minesweeping Administration (GM/SA)». Minesweeper: Sweeping for mines after the Second World War. Arkivert fra originalen 6. mars 2016. Besøkt 16. mai 2015. 
  6. ^ a b Madsen (1998), s. 128
  7. ^ Madsen (1998), s. 127
  8. ^ Peifer, Douglas (april 2005). «From Enemy to Ally: Reconciliation Made Real in the Postwar German Maritime Sphere». War in History. 12 (2): 208–224. doi:10.1191/0968344505wh313oa. Besøkt 11. juli 2008. 

LitteraturRediger

  • Madsen, Chris (1998). The Royal Navy and German Naval Disarmament 1942-1947. Routledge. ISBN 978-0714643731.