Den tyrkiske frigjøringskrigen

Den tyrkiske frigjøringskrigen (tyrkisk: Kurtuluş Savaşı eller İstiklâl Harbi; gresk: Τουρκικός Πόλεμος της Ανεξαρτησίας; fransk: Guerre d'indépendance turque; engelsk: Turkish War of Independence; italiensk: Guerra d'indipendenza turca) var en krig utkjempet mellom tyrkiske nasjonalister og Ententemaktene fra den første verdenskrig fra 19. mai 1919 til 29. oktober 1923. Krigen tok utgangspunkt i delingen av restene av Det osmanske riket etter landets nederlag i verdenskrigen inn i innflytelsessfærer og protektorater for stormaktene og i nye stater for tidligere minoritetsfolk, og tyrkernes motstand mot. Den tyrkiske nasjonalistbevegelsen i Anatolia nådde sitt høydepunkt da en ny stor tyrkisk nasjonalforsamling ble dannet. Denne nasjonalforsamlingen klarte suksessfullt å mobilisere sine ressurser under ledelse av Mustafa Kemal Paşa, som etter krigen ble Tyrkias president i femten år og som tok navet Atatürk, ”tyrkernes far.”

Türk Kurtuluş Savaşı
Konflikt: Etterspillet til første verdenskrig

Bilder fra uavhengighetskrigen[1]
Kartet under viser Anatolia slik det skulle deles opp i følte freden i Sèvres.
Dato19. mai 191929. oktober 1923
StedAnatolia og Thrakia
ResultatTyrkisk seier; Lausannetraktaten. Det osmanske sultanatet styrtes og Republikken Tyrkia opprettes.
Stridende parter
Hellas
Frankrikes flagg Frankrike
Armenia (1920)
Storbritannias flagg Storbritannia
Det osmanske rikes flagg Den osmanniske regjeringen (til 1922) Kurdistans flagg Kurdere
Georgia (1921)
USAs flagg USA (1922)
Italias flagg Italia
Det osmanske rikes flagg Den tyrkiske nasjonalistbevegelsen
Russlands flagg Russland
Kommandanter og ledere
Anastasios Papoulas
Georgios Hatzianestis
Nikolaos Trikupis
Frankrikes flagg Henri Gouraud
Drastamat Kanayan
Movses Silikyan
Storbritannias flagg George Milne
Det osmanske rikes flagg Süleyman Şefik Paşa
Det osmanske rikes flagg Mustafa Kemal Atatürk
Det osmanske rikes flagg Fevzi Çakmak
Det osmanske rikes flagg Ali Fuat Cebesoy
Det osmanske rikes flagg Kâzım Karabekir
Det osmanske rikes flagg İsmet İnönü
Russlands flagg Vladimir Lenin
Styrker
Hellas: Opptil tolv divisjoner eller ~200.000 soldater ikke inkludert irregulære
Armenia: ~20.000 soldater
Den fransk-armenske legion: ~4000
Tyrkia: Fra ~50.000 i 1919 til ~450.000 i 1923, da inkludert irregulære
Sovjetunionen: 40.000
Tap
Hellas: ~24.240+ døde,
~48.880 sårede og
~18.085 savnede
Armenia: ~60-198.000 sivile
Tyrkia: ~34.885 døde og
~31.173+ sårede
Mer enn 15.000 sivile

Krigen kan deles inn i flere konflikter, tyrkernes militære felttog mot Hellas’ offensiver (1919–22), den tyrkisk-armenske krig (1920) og den fransk-tyrkiske krig (1920–21). Kampene mot Hellas og det nye Armenia ble vunnet av tyrkerne, mens de så vidt ble beseiret av franskmennene og deres armenske allierte.

Etter disse konfliktene tvang de tyrkiske revolusjonære de allierte til å oppgi Sèvres-traktaten, som for Tyrkia innebar stor utenlandsk innflytelse og tap av store landområder, og i stedet ble Lausannetraktaten forhandlet fram og undertegnet 24. juli 1923, som innebar at Anatolia og det østerlige Thrakia skulle forbli tyrkisk og inngå i Republikken Tyrkia da denne ble opprettet 29. oktober samme år. Opprettelsen av den tyrkiske nasjonalistbevegelsen og av Republikken Tyrkia førte til slutten på det osmanske millet-(”nasjon”)-systemet, hvor ulike religiøse grupper, muslimer, kristne og jøder, kunne styre seg selv under egne religiøse lover, og etter Atatürks reformer ble Tyrkia politisk sett omgjort til en moderne, sekulær nasjonalstat.

Armenske frivillige for Frankrike i den armenske legion i 1916 eller 1917.
Armenske sivile flykter fra Kars før området inntas av Kâzım Karabekirs tyrkiske styrker.

Referanser

rediger
  1. ^ Med klokka fra høyre: Egyptiske soldater tas til fange, hellenske soldater okkuperer İzmir, den tyrkiske delegasjonen på Sivas-kongressen, tyrkiske nasjonalistmilitssoldater (Kuva-yi Milliye – ”nasjonaliststyrker”) fra Çukurova i 1919 og skyttergravskrig mellom tyrkiske og greske styrker sommeren 1920.