Den store hungersnøden 1315–1317

Den store hungersnøden i 1315-1317 var den første i serien av store kriser som rammet Europa på 1300-tallet. Hungersnøden bidro, sammen med andre kriser, til at millioner av mennesker døde, og markerer slutten på en periode (1100-tallet og 1200-tallet) som hadde vært preget av befolkningsvekst og fremgang. Sulten startet med dårlig vær våren 1315, og avlingene slo feil gjentatte ganger frem til 1317. Europa kom seg ikke til hektene igjen før 1322. Det var en periode preget av høy kriminalitet, sykdommer og dødsfall i stor skala, barnemord og kannibalisme. Perioden fikk konsekvenser for Kirken, staten, det europeiske samfunnet og katastrofer som skulle komme senere i løpet av det 14. århundre.

Fra Apokalypsen (Johannes Åpenbaring) i Biblia pauperum. Malt ved Erfurt i tiden rundt Den store hungersnøden. Døden "(Mors") sitter over en løve hvis lange hale ender i et flammehav (Helvete). Sult ("Fames") peker på hennes sultne munn.

Den store hungersnøden var sentrert til Nord-Europa, fra Russland i øst til Irland i vest, fra Alpene og Pyreneene i sør til Skandinavia i nord.

Bakgrunn

Hungersnød i europeisk middelalderkontekst betydde at folk døde av sult i en massiv skala. Sult og hungersnød var et vanlig fenomen i Europa i middelalderen. For eksempel var det en rekke lokale hungersnøder i Frankrike på 1300-tallet: I 1304, 1305, 1310, 1315-1317 (Den store hungersnøden), 1330-1334, 1349-1351, 1358-1360, 1371, 1374-75 og 1390. I England, som var det mest velstående kongedømmet som ble rammet av Den store hungersnøden, var det sultkatastrofer blant annet i 1315-1317, 1321, 1351 og 1369. For folk flest var det vanligvis aldri nok mat, og livet var en relativt kort og brutal kamp for å overleve; få ble eldre enn 30-40 år. Ifølge offisielle kilder i den britiske kongefamilien var gjennomsnittsalderen for de mest velstående i samfunnet 35,28 år i 1276. Mellom 1301 og 1325, under Den store hungersnøden, var gjennomsnittsalderen 29,84, mens den under svartedauden (1348–1375) var på 17,33.

Det middelalderske samfunnet var agrarisk, og selv om Europa, mellom 1000 og 1300, hadde vært gjennom en omfattende utvikling innen handel, kultur, industri og byutvikling, var kontinentet fortsatt svært avhengig av gode avlinger. Ved begynnelsen av 1300-tallet var det omfattende produksjon av mat, men handelen hadde ennå ikke nådd det punktet der store mengder av det daglige brød kunne bli importert fra Afrika og Sør-Italia til Nord-Europa. Samtidig var det tegn på at befolkningen hadde nådd en øvre grense for det jorden kunne produsere.(Speculum: Vol 5, No 4, s. 345)

De store byene som hadde vokst frem i høymiddelalderen, hadde ennå ikke lært seg å anlegge større matdepoter til bruk dersom avlingene sviktet, men var helt avhengig av det landsbyene rundt til enhver tid kunne produsere av mat. Dårlige transportforhold – især over land – økte byenes sårbarhet.

I den varme perioden i Middelalderen (perioden før 1350) hadde befolkningen i Europa eksplodert, og nådd høyder som enkelte steder ikke skulle overgås før på 1800-tallet (deler av Frankrike er i dag mindre befolket enn de var på begynnelsen 1300-tallet). Imidlertid hadde utbytteforholdet for hvete (antall korn en kunne spise per sådde korn) sunket siden 1280, noe som hadde ført til at matprisene økte. I godt vær kunne forholdet være 7:1, mens det i dårlige vekstår kunne falle til 2:1, dvs. at for hvert såkorn som ble plantet høstet man to korn, ett korn for å så neste år og ett korn for å spise. Som sammenligning har dagens landbruk et forhold tilsvarende 200:1.

I den varme perioden i Middelalderen var det en katastrofalt dårlig værperiode som sammenfalt med begynnelsen av den store hungersnøden. Mellom 1310 og 1330 ble Nord-Europa rammet av en av de verste og mest vedvarende værperiodene i hele Middelalderen, preget av strenge vintrer, og regnfulle og kalde somrer.

Endrede værmønstere, middelalderstatenes dårlige håndtering av kriser, kombinert med en befolkningstopp, førte til at Europa var svært sårbart for kriser.

Politisk inndeling av Europa 1328

Den store hungersnøden

Våren 1315 ble Europa rammet av uvanlig mye regn. Gjennom hele våren og sommeren fortsatte regnet, og temperaturen var lav. Under disse forholdene kunne ikke kornet modnes. Kornet ble derfor ført innendørs i urner og potter./ Gress og høy til dyrene kunne dermed ikke bli lagret, noe som førte til at det ikke ble fôr til buskapet. Matprisene begynte å stige som følge av den dårlige avlingen. I England ble maten som ble solgt for 20 shilling på våren solgt for 40 shilling i juni. Salt, den eneste måten å konservere og lagre kjøtt på, var vanskelig å få tak i på grunn av at det ikke kunne dampes ut i det våte været. I Lorraine steg brødprisene med 320 prosent, noe bøndene ikke lenger kunne betale. Kornlagrer for langtidskriser ble begrenset til kun å gjelde for adelen. På grunn av den generelt store befolkningen, betydde avlinger så vidt under gjennomsnittet at noen måtte sulte, det var med andre ord en liten margin for katastrofe. Folk begynte å høste ville, spiselige røtter, planter, gress, nøtter og bark i skogen.

Det er flere dokumenterte hendelser som viser omfanget av hungersnøden. Edvard II, konge av England, stoppet ved Saint Albans den 10. august 1315, der brød ikke var å finne, hverken for ham eller hans følge. Det var en meget sjelden situasjon at kongen av England, den mest velstående nasjonen i Europa, ikke kunne spise. Frankrike, under Ludvig X, prøvde å invadere Flandern, men området var en del av lavlandene i Nederlandene, og slettene var så gjennomvåte at hæren ble nødt til å trekke seg tilbake og brenne forsyningene der de var, fordi de ikke klarte å bære dem tilbake.

Et noenlunde samtidig engelsk dikt om hungersnøden:

When God saw that the world was so over proud, He sent a dearth on earth, and made it full hard. A bushel of wheat was at four shillings or more, Of which men might have had a quarter before.... And then they turned pale who had laughed so loud, And they became all docile who before were so proud. A man's heart might bleed for to hear the cry Of poor men who called out, "Alas! For hunger I die ...!"

—Poem on the Evil Times of Edward II, ca. 1321 (dikt fra en ukjent kilde)

Regnet fortsatte gjennom våren 1316 å pøse ned over en europeisk befolkning som var utmattet og uten ressurser til å forsørge seg selv. Alle sosiale klasser, så vel adelsmenn som tiggere, ble rammet, mest av alt bøndene, som tilsvarte 95 % av befolkningen. For i det hele tatt å skaffe seg noen form for håp, ble ofte trekkdyrene slaktet og såkornet spist. I noen tilfeller ble barna forlatt til å forsørge seg selv (jamnfør eventyret Hans og Grete), eldre mennesker avsto frivillig fra å spise i håp om at den yngre generasjon skulle overleve. Årbøkene fra denne tiden beretter om flere tilfeller av kannibalisme.

Hungersnøden nådde sitt toppunkt i 1317, da det dårlige været bare fortsatte. Sommeren det året gikk endelig været inn i sitt normale mønster. Likevel var folk på denne tiden fortsatt svekket av sykdommer som lungebetennelse, bronkitt, tuberkulose, og andre lidelser. Mye av såkornet var blitt brukt til mat, så tilgangen på føde kom ikke opp på et normalt nivå igjen før i 1325. Dermed begynte befolkningsveksten på nytt. Historikere er uenige seg imellom, men det er estimert at rundt 10-15 % av befolkningen i mange byer og landsbyer døde. Selv om svartedauden 20-50 år senere drepte flere, var den store hungersnøden verre for mange. Mens svartedauden feide gjennom et område på relativt kort tid, varte hungersnøden i årsvis og forlenget lidelsene til de berørte så mye at de til slutt måtte ty til kannibalisme og barnedrap.

Konsekvenser

Hungersnøden er kalt Den store hungersnøden av flere grunner. Ikke bare på grunn av antall mennesker som bukket under, det store geografiske området den omfattet, eller varigheten, men også på grunn av konsekvensene som sultkatastrofen fikk.

I første rekke fikk den konsekvenser for Kirken. Ingen form for bønn så ut til å hjelpe mot følgene av hungersnøden. I et samfunn der religionen var den siste utveien for alle problemer, ble Kirkens institusjonelle autoritet svekket idet folket erfarte at bønner ikke hjalp mot deres lidelser.

Den andre konsekvensen var økningen av kriminal aktivitet. Middelalderens Europa i det 13. århundre var allerede en voldelig kultur, der voldtekt og drap var vanlig. Med hungersnøden måtte til og med ikke-kriminelle ty til kriminelle aktiviteter for å få mat til seg selv og sin familie. Etter hungersnøden gikk Europa en tøffere og mer voldelig framtid i møte. Effekten kunne bli sett rundt om i samfunnet, mest av alt var den synlig i krigføringen på 1300-tallet, under den blodige hundreårskrigen, sammenlignet med de mer fredfulle hundreårene før (1100-tallet og 1200-tallet), da adelsmenn oftere døde i turneringer enn på slagmarken.

En tredje konsekvens var middelalderens nasjoners dårlige behandling av krisen som oppstod. På samme måte som Gud ikke svarte på de uendelige bønnene, var de verdslige makthaverne like ineffektive, noe som førte til at deres makt og autoritet ble undergravd.

Et fjerde punkt var at Den store hungersnøden markerte slutten på en periode med enestående befolkningsvekst som hadde startet rundt år 1050. Selv om flere historikere mener at befolkningsveksten allerede på denne tiden hadde sakket akterut, er det ingen tvil om at Den store hungersnøden satte en klar stopper på økningen.

Til slutt fikk trolig Den store hungersnøden konsekvenser for fremtidige hendelser, som for eksempel svartedauden, der en allerede svekket befolkning skulle bli rammet enda hardere.

Strid om kannibalisme

Bevisføringen for kannibalisme under Den store hungersnøden inneholder tvetydigheter, og historikerne strides. Det finnes beretninger om kannibalisme i Livland og Estland, så vel som Irland og andre steder i Europa. Mange historikere mener at det er lite sannsynlig at det, i en tid der Renessansen var like om hjørnet og der Dante skrev et av litteraturhistoriens store verker, var folk i Europa som spiste hverandre. Kanskje sier det heller noe om moderne holdninger og verdier, der kannibalisme er tilskrevet «de andre», fremfor ens forfedre som gjorde hva som helst for å overleve(Teofilo Ruiz, Medieval Europe: Crisis and Renewal, ISBN 1-56585-863-8).

Se også

• Svartedauden

Litteratur

• William C Jordan, The Great Famine: Northern Europe in the Early Fourteenth Century, Princeton UP, 1996. ISBN 0-691-05891-1. Den første og den mest omfattende boken om emnet.
• Henry S. Lucas, "The great European Famine of 1315-7", Speculum, Vol. 5, No. 4. (Oct., 1930), pp. 343-377. Den første (på engelsk) og mest omtalte artikkelen om Den store hungersnøden. Tilgjengelig online via filarkivet JSTOR, kun i lisensierte bibliotek.
• I. Kershaw, "The Great Famine", Past and Present, 59 (1973). Tilgjengelig online via filarkivet JSTOR, kun i lisensierte bibliotek.
• B.M.S. Campbell, ed., Before the Black Death, ISBN 0-7190-3927-4
• A.R. Bridbury, "Before the Black Death", Economic History Review, 30 (1977). Tilgjengelig online via filarkivet JSTOR, kun i lisensierte bibliotek.
• John Aberth, From the Brink of the Apocalypse: Confronting Famine, Plague, War and Death In the Later Middle Ages, 2000, ISBN 0-415-92715-3 - Kapittel 1 tilgjengelig online Arkivert 16. juli 2009 hos Wayback Machine..
• Ole Georg Moseng, Den flyktige pesten : vilkårene for epidemier i Norge i seinmiddelalder og tidlig nytid, Oslo 2006
• Ole Jørgen Benedictow, Svartedauen og senere pestepidemier i Norge : pestepidemiens historie i Norge 1348-1654 Oslo 2002 ISBN 82-7477-108-7