Den siste viking

Roman fra realismen

Den siste viking er en roman av Johan Bojer. Den omhandler og gir en mangfoldig skildring av et kystmiljø rundt Rissa i Trøndelag. Stedet er avhengig av lofotfisket for å livberge seg. Boka kom ut i 1921 og har senere blitt oversatt til en mengde språk. Den regnes i dag som den boken Johan Bojer hadde mest suksess med i Norge. Bojer skildrer en kultur som går tapt med fremveksten av industrifisket og hverdagskulturen i et fiskevær for hundre år siden.

Den siste viking
Forfatter(e)Johan Bojer
SjangerRoman
Utgitt1921
ForlagGyldendal
Sider277

HandlingRediger

Kristaver Myran, som har seilt mange ganger vinterstid opp på lofotfisket, går til anskaffelse av lofotbåten «Kobben» som har kullseilt tre vintre på rad. Med på båten mønstrer et livfullt og fargerikt mannskap, som opplever både medgang og motgang, samt slaget i Trollfjorden i 1890.

SkuespillRediger

Den siste viking har flere ganger blitt satt opp som friluftsteater på Museet Kystens Arv[1]Stadsbygd. På oppsetningen i 2007 var blant andre Toralv Maurstad og Erik Wenberg Jacobsen i rollene.

Historien ble også satt opp som skuespill ved Trøndelag Teater våren 2008, med Trond-Ove Skrødal, Marianne Meløy og Mads Bones i sentrale roller. Den fikk gode kritikker og gode besøkstall.[2]

UtgivelserRediger

Oversettelser til andre språkRediger

  • 1921 – rumensk: Ultimul viking
  • 1921 – polsk: Ostatni wiking
  • 1922 – fransk: Le dernier viking
  • 1923 – engelsk: The Last of the Vikings
  • 1923 – svensk: Den siste vikingen
  • 1924 - nederlandsk: De laatste viking
  • 1926 – italiensk: L'ultimo Viking
  • 1927 - tsjekkisk: Poslední viking
  • 1932 - estisk: Viimne viiking
  • 1933 – kroatisk: Posljednji Viking
  • 1939 - dansk: Den sidste viking
  • 1944 /1965 – tysk: Die Lofotfischer / Der letzte Wiking
  • 1946 - grønlandsk: Vikingit mengutat
  • 1956 - slovensk: Zadnji viking
  • 1957 - ungarsk: Az utolsó viking
  • 1964 – færøysk: Seinasti víkingurin

ReferanserRediger

  1. ^ Museet Kystens Arv
  2. ^ Trøndelag Teater
  3. ^ «Omtale av utgivelsen på Cappelen Damms nettsider». Arkivert fra originalen 29. desember 2010. Besøkt 22. september 2008.