Den saliske lov

germansk stammelov

Den saliske lov (Pactus Legis Salicae) ble nedskrevet i årene 507-511 på befaling av merovingerkongen Klodvig I. Dermed er den en av de eldste, bevarte lovsamlinger. Den hører til blant de såkalte «germanske stammelover».

Saliske lov: Første side av selve dokumentet (Bibliotháque Royale, nr. 4404).

I den saliske lov ble den gamle, muntlig overleverte sedvanerett blant de «saliske frankere» nedskrevet for første gang. Selv om den sannsynligvis er yngre enn både den visigotiske samling, Codex Euricianus, og den burgundiske Lex Burgundionum, rommer den flere opprinnelige germanske trekk, fordi frankerne ikke var romanisert i så høy grad på dette tidspunkt. Artiklene dreier seg om alle mulige rettsforhold, og det fremgår at den skyldige – hvis han var fri mann – nesten alltid måtte betale en pengebot. De ufrie derimot ble straffet med fysisk straff som pisk eller slag med stokk, og i noen få tilfeller også med dødsstraff.

Det var også forskjell på straffene, alt etter hvem som var den skadelidne. Eksempelvis fikk man en bot på 67,5 skilling hvis man hadde drept en ikke-franker eller romersk borger. Drap på en fri franker ble derimot straffet med en bot på 200 skilling. Med nesten moderne forutseenhet var det bøtestraff for bruk av hånende bemerkninger, og for eksempel ordet «ludder» ble straffet med en bot på 45 skilling.

Dessuten inneholdt den saliske lov bestemmelser om arverett og organisering av domstolen. I tilknytning til disse arverettsbestemmelsene ble tronfølgen i mange europeiske monarkier fastlagt slik at kvinner ikke kunne arve kronen, selv ikke når det manglet mannlige arvinger. Denne særlige bestemmelsen i den saliske lov blir i dag ofte forstått som hele innholdet av loven. Bestemmelsen gjelder ennå i noen monarkier, blant annet i Liechtenstein, og som husorden i de fleste tyske adelshus. Mange av monarkiene som brukte den saliske lov i flere hundre år, har i dag åpnet for kvinnelig arvefølge.

BibliografiRediger

LitteraturRediger