Den russisk-persiske krigen (1722–1723)
Den russiske-persiske krigen 1722-1723, av russiske historikere kalt Det persiske felttoget til Peter den store, var en krig mellom Russland og Persia (Iran), utløst av at tsaren ønsket å utvide makten til Russland i regionene rundt Det kaspiske hav og Sør-Kaukasus for å hindre at rivalene deres, Det osmanske riket fikk kontroll over regionene nå når Safavidene ble gradvis svekket.
Før felttoget sikret Peter I av Russland en allianse med den georgiske kongen Vakhtang VI av Kartli og med katolikosen av Armenia Asdvadzadur. Disse kristne herskerne søkte støtte hos russerne i konfliktene deres med Persia og det ekspansjonistiske Osmanske riket.
I juli 1722 gikk om lag 22 000 russere og kosakker ombord i den nybygde kaspiske flotiljen ledet av admiral Fjodor Apraksin fra Astrakhan. De ble senere møtt av omtrent 22 000 kavalerister og kosakker som marsjerte over land fra Volgograd. Den 23. august 1722 erobret den russiske arméen Derbent sør i Dagestan. Men denne høsten tvang stormer i Kaspihavet Peter den store til å vende tilbake til Astrakhan og etterlot russiske garnisoner i Derbent og Svjatoj Krest. I september 1722 slo Vakhtang VI leir ved Ganja med en samlet georgisk-armensk armé på 40 000 mann for å slutte seg til det russiske felttoget. Etter å ha fått meldinger om at Peter I hadde dratt nordover for vinteren, vendte de tilbake til Tbilisi i november.
I desember 1722 erobret den russiske arméen og marinen, under generalmajor Mikhail Matjusjkin, Rasht og i juli 1723 Baku. Suksessen til russerne og den tyrkiske invasjonen av de persiske områdene i Sør-Kaukasus våren 1723, tvang Tahmasp II til å undertegne en fredsavtale i St. Petersburg, hvor han overga Derbent, Baku, og de persiske provinsene Sjirvan, Gilan, Mazandaran og Astrabad til russerne den 12. september 1723.
I 1735, like før den russisk-tyrkiske krigen, ga tsarinne Anna Ioannovna alle de annekterte områdene tilbake til Persia som et vilkår for å opprette en allianse med perserne mot Det osmanske riket.