Åpne hovedmenyen

Den olympiske orden

Ulrich Feldhoff med Den olympiske orden om halsen

Den olympiske orden er en utmerkelse som tildeles av Den internasjonale olympiske komité (IOK). Den er IOKs høyeste utmerkelse. Den olympiske orden ble innstiftet i mai 1975. Ordenen tildeles for fortjenstfull innsats for idrett eller for den olympiske sak og kan tildeles både personer som selv har vært aktive og andre som arbeider med sport. Utnevnelser til Den olympiske orden skjer gjennom nominasjoner til Det olympiske ordensråd og etter beslutning av eksekutivkomitéen i IOK.

BakgrunnRediger

Tanken om en olympisk orden ble første gang lansert i 1972 av Avery Brundage. Den ble vedtatt innført av generalforsamlingen i IOK i 1974 og første gang utdelt i mai 1975.[1]

Ordenen erstattet Det olympiske diplom, Bonacossa-trofeet og Mohammed Taher-trofeet.[2]

InndelingRediger

Den olympiske orden tildeles i to grader: Gull og sølv. Tidligere fantes det også en tredje grad, bronse, men denne er ikke tildelt etter 1984.

InsignierRediger

Ordenstegnet for Den olympiske orden består av et kjede til å bære om halsen. Kjedet har de olympiske ringene foran med olivengrener på sidene.

Insigniene er utformet av designeren Otl Aicher fra Tyskland.[3]

TildelingRediger

Den olympiske orden tildeles framtredende idrettsmenn og -kvinner, statsoverhoder og idrettsledere. Ved avslutning av De olympiske leker er det vanlig at arrangementskomitéens leder tildels ordenen i gull, mens øvrige medlemmer kan få ordenen tildelt i sølv.

Første mottager var Avery Brundage, som mottok ordenen kort tid etter sin død.[3]

Norske innehavereRediger

Kong Harald og dronning Sonja er innehavere av Den olympiske orden i gull. Det er også Gerhard Heiberg. Bjørn Dæhlie ble tildelt Den olympiske orden under Idrettsgallaen 2001. Idrettslederen Arne B. Mollén fikk tildelingen i 1989.

ReferanserRediger

  1. ^ Barney, Robert K.: «'Olympic Chains': Setting the Record Straight», Olympika: The International Journal of Olympic Studies, bd. 5, 1996, s. 141–143.
  2. ^ Lennartz, Karl: «More on the Olympic Chains: Setting the Record Even Straighter», Olympika: The International Journal of Olympic Studies, bd. 6, 1997, s. 65–72.
  3. ^ a b Barney, s. 143.