Åpne hovedmenyen

Den muntlige toraen er et rabanittisk-jødisk begrep for de opprinnelig muntlige religiøse tradisjonene som fantes i sammenheng med Tanákh (Den hebraiske bibelen).

Den første samlingen av den muntlige toraen (Tora-she-be-al-peh), ble skrevet ned i den jødiske lovboken Mishna rundt år 200 e.Kr., av Rabbi Jehuda ha-Nasi i Galilea. Mishna består av fortolkninger og forklaringer til de mange lovene, skriftene og levereglene i Mosebøkene, og Mishna utgjør også kjernen i Talmud, som er hovedkilden til jødiske lover og tradisjoner innenfor ortodoks jødedom.[1]

Historisk bakgrunnRediger

Toraen er jødedommens helligste skriftsamling, men de lærde jødene oppdaget tidlig at mange av disse tekstene ikke ga svar på alle spørsmål. Mange av budene i bibelen og levereglene er skrevet i gamle forordninger og forestillinger som er vanskelige å forstå, og det var ikke alltid like klart hva de etiske prinsippene for budene og forbudene var, de trengte mer utdypning og tilpassing for å kunne bli brukt i det daglige jødiske liv. Som et result av dette fantes det derfor et behov tidlig for å utvikle en jødisk bibeltolkning.

De lærdes bibeltolkninger ble videreført gjennom generasjoner i en muntlig form, og det finnes lite konkrete opplysninger på hvordan det ble formidlet frem til det andre århundre f.Kr.

I det første århundre f.Kr., oppstod Jeshivaer, en form for akademier, hvor studenter samlet seg for å lære om akkurat dette av kjente lærere. De mest kjente er Hillel og Shammai, som begge tilhørte gruppen fariseere. Disse jødiske lærde fikk tittelen Rabbi.[1]

Mishnas innholdRediger

Mishna ble skrevet på hebraisk, med inskudd av greske og latinske ord. Etter at den ble oversatt til europeisk språk, består den av et sted mellom 600 og 800 sider. Mishna består av en diskusjon og presentasjon av ulike rabbineres uttalelser og meninger og sentrale jurdiske og spirituelle spørsmål i jødedommen. I Mishna er det rundt 150 rabbiners navn nevnt.

Mishna er delt opp i seks deler, dette for å skape orden i tilværelsen. De seks delene omhandler forskjellige deler av livet.

  1. Zeraim (frø og landbruk)
  2. Moed (bestemte tider) - fester
  3. Nashim (Kvinner) - ekteskap, skilsmisser, osv.
  4. Nezikim (skader) - sivil og kriminallov
  5. Kodashim (hellige ting) - tempelritualene
  6. Toharot (renhet) - lover om rituell renhet og urenhet.

Mishna går igjennom alle spørsmåll som kan være aktuelle i en jødisk stat, selvom majoriteten av jødene på den tiden bodde i diasporaen. Den religiøse loven en kan finne i Mishna er derfor bygd opp sånn at den skal passe og være aktuell for alle jøder, i alle land, til alle tider.

Mishan tar opp plikter som angår forholdet mellom mennesker og Gud og forholdet mellom mennesker. Det er en lovtekst, men handler også mye om filosofiske og moralske problemer. Det handler om finne eller søke etter en sannhet, orden og meningen med tilværelsen. Ikke alt har blitt inkludert i Mishna, og derfor er mye blitt samlet i Tosefta (tillegget), som er enda mer utfyllende og flere tilleggsopplysninger.[1]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c «Mishna – Store norske leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 28. mars 2017.