Den lilletyske løsning

Den lilletyske løsning (Kleindeutsche Lösung) er navnet på en modell for en tysk nasjonalstat, og det ene av to alternativer som ble diskutert av nasjonalforsamlingen i Frankfurt i 1848. Den innebar en samling av medlemsstatene i Det tyske forbund, bortsett fra Østerrike, til en nasjonalstat under ledelse av kongen av Preussen.

Det tyske keiserrike (1871-1918) ble dannet etter mønster av den lilletyske løsning.

Alternativet til den lilletyske, var den stortyske løsning, som søkte å inkludere de tyskkulturelle områdene i Habsburgerriket.

Den lilletyske løsning ble foretrukket av dens tilhengere ut av:

• nasjonale hensyn, idet Habsburgerne ikke har tenkt å utskille fra sitt herskapsområde Ungarn og andre sentraleuropeiske besittelser, der befolkningen var overveiende ikketysk;
• strategiske hensyn fra Preussens side - prøysserne betraktet utelukkelsen av Østerrike som gunstig for deres eget etterstrebede hegemoni i det fremtridige tyske rike;
• religiøse hensyn, idet den katolske innflytelse ville bli vesentlig mindre; vel ville den lilletyske løsning gi et betydelig katolsk innslag særlig i best og i sør, men med den stortyske løsning ville det katolske Østerrike og en rekke andre katolske områder komme i en dominerende stilling. Det protestantiske Preussen ville ha mer gjennomslag med en lilletysk løsning; en katolsk dominert løsning ville bli mindre kraftnasjonalistisk og mer paneuropeisk av tendens.

Den lilletyske løsning ble realisert etter de tyske samlingskrigene i 1871, da tyske nasjonalstat ble dannet med kongen av Preussen som tysk keiser.