Åpne hovedmenyen
Den koptisk-ortodokse kirke
Den koptisk-ortodokse kirke
Koptisk ikon
HovedgrenDe orientalsk-ortodokse kirker
GrunnleggerBle etter tradisjonen etablert av evangelisten Markus i Egypt på midten av det 1. århundre (rundt år 42 e.Kr.).
LederHans hellighet pave Shenouda III, pave av Alexandria og patriark av hele Afrika
Antall medlemmerMellom 7 og 11 millioner i Egypt
HvorEgypt, med mindre diasporasamfunn i Midtøsten og Afrika

Den koptisk-ortodokse kirke er en av de orientalsk-ortodokse kirker. Kopter er gresk for egypter, og det er Egypt som er kirkens kjerneområde. Kirkens overhode er siden 1000-tallet bosatt i Kairo. Hans fulle offisielle tittel er «pave av Alexandria og patriark av hele Afrika».

Innhold

UtbredelseRediger

Det finnes ingen sikre offisielle tall for hvor mange ortodokse koptere som lever i Egypt i dag, men anslagene ligger normalt mellom 7 og 11 millioner – rundt 10% av Egypts befolkning. Tallmessig er de det største kristne kirkesamfunn i Midtøsten i dag.

Foruten Egypt finnes det også mindre koptiske diasporasamfunn i Sudan, Etiopia, Israel, Algerie, Libya og USA.

DistinksjonerRediger

Merk at betegnelsen koptiske kristne også kan brukes om tilhengere av Den koptiske katolske kirke, som er i kommunion med Den katolske kirke og underlagt paven i Rom. De koptiske kristne i begge kirker utgjør altså omkring 10% av befolkningen i Egypt, og omkring 190 000 av disse tilhører Den koptiske katolske kirke.

Patriarken (også kalt paven) i Den koptisk-ortodokse kirke må ikke forveksles med patriarken i Den koptiske katolske kirke, eller patriarken i Den ortodokse kirke i Alexandria, en kirke som utgjør en del av den ortodokse kirke. Videre må den koptisk-ortodokse pave (og patriark) selvsagt ikke forveksles med den romersk-katolske pave.

Historie og egenartRediger

Den koptisk-ortodokse kirke ble skilt fra storkirken etter at den sammen med flere andre østlige kirker ikke godtok beslutningen om Kristi to naturer i 451. Den koptiske kirkes nåværende overhode, pave Tawadros II av Alexandria, regnes som den 118. kirkeleder etter evangelisten Markus, som ifølge tradisjonen kristnet Egypt.

Kirken har et sterkt klostervesen og en rik kontemplativ tradisjon som går helt tilbake til de såkalte ørkenfedrene. Den koptisk-ortodokse kirken har også en sterk tradisjon for ikonmaleri, med et eget institutt i Kairo hvor dette håndverket vedlikeholdes. Ett av det helt sentrale motiver i denne kirkens ikonkunst er Den hellige familie på flukt: Maria, Josef og Jesusbarnet flyktet ifølge Det nye testamente til Egypt like etter Jesu fødsel. Også musikalsk og liturgisk er Den koptisk-ortodokse kirke svært tradisjonsbevisst. I gudstjenestesammenheng har de samme sanger og bønner vært brukt gjennom århundrer. Den allerede i utgangspunktet sterke tradisjonsbevisstheten er trolig blitt ytterligere forsterket av at kopterne har vært en (i varierende grad undertrykket) minoritet siden den islamske ekspansjonen i Nord-Afrika på 700-tallet.

Den koptisk-ortodokse biskop Thomas, med bispedømme i El-Qussia i Øvre Egypt, mottok i november 2005 den norske Stefanusprisen for sin innsats for trosfrihet og menneskerettigheter.

BispedømmerRediger

Kirken er organisert i 83 bispedømmer eller sammenlignbare jurisdiksjoner. Av disse ligger 59 i Egypt, ti i Europa, seks i Amerika, fire i Afrika sør for Egypt, tre i Australia og ett i Midtøsten. Overhodene for samtlige jurisdiksjoner utgjør kirkens synode, der ytterligere tre hjelpebiskoper, tolv assistenbiskoper, fem eksarker, tre generalbiskoper, én korbiskop og to patriarkale vikarer er representert (som ikke leder egne bispedømmer).

  • 3 metropolitan(erke)bispedømmer som paven selv er metropolitt over:
    • Alexandria
    • Kairo (med 8 assistentbiskoper)
    • Nord-Amerika
  • 10 metropolitan(erke)bispedømmer med egne metropolitter:
    • Aswan   
    • Asyut   
    • Beheira   
    • Damietta   
    • El-Balyana   
    • Giza   
    • Glastonbury   
    • Jerusalem, hele Palestina, Philadelphia, Gulfstatene og hele Midtøsten                  
    • Minya   
    • Toulon og hele Frankrike [vakant]   
  • 54 bispedømmer:
    • Abnub og el-Fateh   
    • Abutig, Sedfa og el-Ghanayem   
    • Akhmim, Saqualta og klostrene i Akhmim-fjellene   
    • Atbara og hele Nord-Sudan   
    • Banha   
    • Beba   
    • Beni Mazar   
    • Beni Suef   
    • Birmingham og Midlands   
    • Dairut og Sanabou   
    • Deir Mawas og Delga   
    • Dishna   
    • El-Arish og hele Nord-Sinai   
    • El-Mahalla, el-Kubra og Samanoud [vakant]   
    • El-Minufiyah   
    • El-Qusiya og Meir   
    • El-Sharqiyah   
    • El-Tor og hele Sør-Sinai   
    • Faiyum   
    • Girga   
    • Helwan og el-Maasara   
    • Hurghada, Kosseir og hele Rødehavet   
    • Höxter-Brenkhausen, Kröffelbach og hele Tyskland   
    • Irland, Skottland og hele Nordøst-England      
    • Ismailia   
    • Khartoum, Omdurman og hele Sør-Sudan      
    • Los Angeles, hele Sør-California og Hawaii   
    • Luxor   
    • Maghagha   
    • Mallawi   
    • Manfalut   
    • Mansoura   
    • Matai   
    • Melbourne, Victoria , Tasmania, Australian Capital Territory, Sør-Australia, Vest-Australia, New Zealand og hele Oseania      
    • Milano og hele Nord-Italia   
    • Nag Hammâdi og Abu Tesht   
    • Naqada   
    • Port Said   
    • Qena   
    • Samalut og Taha el-Aameda   
    • Santa Cruz og hele Bolivia   
    • São Paulo og hele Brasil   
    • Shubra el-Kheima   
    • Sohag   
    • Stockholm og hele Norden [1]     
    • Suez   
    • Sydney, New South Wales, Queensland, Nordterritoriet, Thailand, Singapore, Hongkong, Japan og hele Øst-Asia                  
    • Sør-USA   
    • Tahta, Juhayna og Gabalein   
    • Tanta   
    • Tima   
    • Torino og hele Sør-Italia   
    • Wien og hele Østerrike   
    • Zaqaziq   
  • Suffraganbispedømmer (som er underordnet en metropolitt):
    • Marseille   
    • Alexandria og hele Virginia   
  • 2 eksarkater med egne misjonsbiskoper:
  • 12 bispeabbedier (klostre hvis abbed har rang som biskop):
    • St. Antonius-klosteret, Barstow [vakant]   
    • St. Georg-klosteret, el-Khatatba   
    • Jomfru Maria-klosteret, el-Muharraq   
    • St. Samuel-klosteret, el-Qualamon-fjellene   
    • St. Georg-klosteret, el-Rozaiquat [vakant]   
    • St. Mina-klosteret, Maryutørkenen   
    • Jomfru Maria-klosteret, Sketisørkenen   
    • Paromeos-klosteret, Sketisørkenen   
    • St. Pishoy-klosteret, Sketisørkenen   
    • St. Shenouda-klosteret, Sydney   
    • St. Antonius-klosteret, Den østlige ørkenen   
    • St. Paul-klosteret, Den østlige ørkenen   

ReferanserRediger

  1. ^ Arentzen, Thomas. Ortodoxa och österländska kyrkor i Sverige. Stockholm: SST. s. 103–107. 

Se ogsåRediger