Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen

Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen
Offisielt navnIntergovernmental Maritime Consultative Organization, International Maritime Organization, Organisation maritime consultative intergouvernementale, Organisation maritime internationale
Stiftet1948
HovedkontorLondon
Nettstedhttp://www.imo.org (engelsk)

Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (engelsk: The International Maritime Organization, IMO, fransk: Organisation maritime internationale) er en av De forente nasjoners særorganisasjoner som er ansvarlig for regulering av den internasjonale skipsfarten. IMO ble etablert etter avtale under FN-konferansen i Genève i 1948 og IMO ble startet ti år senere, hvor det første møte ble holdt i 1959.[1] Organisasjonen har sitt hovedkontor i London, Storbritannia, og har pr. i dag 174 medlemsland samt tre andre tilknyttede medlemmer.

IMOs hovedkvarterer i Lambeth, sett fra østsiden av Lambeth Bridge

IMOs hovedformål er å utvikle og opprettholde et omfattende regelverk som gjelder skipsfart og særlig under ansvarsområdene sikkerhet til sjøs, miljø, juridiske forhold, tekniske detaljer og forbedring av effektiviteten til sjøs. IMO styres av en forsamling av alle medlemmene og blir så administrert av et utvalgt medlemmer fra forsamlingen. I IMO er det fem komiteer som igjen er støttet opp av tekniske underkomiteer. Andre FN-organisasjoner har lov til å observere IMOs arbeid. «Observer Status» blir godkjent til alle kvalifiserte ikke-statlige organisasjoner.

IMO har et permanent sekretariat av ansatte som representerer organisasjonens medlemmer. Sekretariater blir styrt av en generalsekretær som i perioder blir valgt av IMO-forsamlingen, ulike divisjoner som for eksempel maritim sikkerhet og miljøbeskyttelse.

HistorieRediger

SOLASRediger

Hovedartikkel: SOLAS-konvensjonen

IMO ble dannet for å internasjonalisere reguleringen av sikkerheten til sjøs. Hittil har slike konvensjonen blitt igangsatt stykkevis, hvorav Safety of Life at Sea-konvensjonen (SOLAS), kom først i 1914 som en følge av RMS Titanics Forlis i 1912.[2] IMOs første oppgave var å oppdatere konvensjonen. SOLAS ble oppdatert i 1960 og igjen i 1974. 1974-versjonen har senere blitt standard-versjonen og har i større eller mindre grad oppdatert seg i henhold til nye sikkerhetskrav og fremtidens teknologiske nyvinninger.

Da IMO begynte sine operasjoner i 1959, ble flere andre tidligere konvensjoner brakt under IMO-paraplyen.[3] En av de største var The International Convention for the Prevention of Pollution of the Sea by Oil (OILPOL) 1954, som senere ble til MARPOL.

Torrey Canyon-UlykkenRediger

Hovedartikkel: Torrey Canyon

Ettersom oljehandel mellom landene vokste seg raskt begynte en del å ønske forbedringer når det gjaldt å forhindre oljeutslipp til sjøs. Dette ble tilsynelatende viktig i 1967 da oljetankeren Torrey Canyon slapp ut over 120 000 tonn råolje da den gikk på grunn ved innløpet til den engelske kanal.

Torrey Canyon-grunnstøtingen var det største oljeutslippet til da.

Maritime pollution conventionRediger

Hovedartikkel: MARPOL 73/78

I 1969 ble IMOs generalforsamling samlet for å utvikle en internasjonal avtale for kontroll av miljøforurensning av skip til sjøs. De neste årene dannet IMO en rekke serier av regelverk for å forhindre større skipsuhell og for å minimere effekten av disse. Regelverkene beskriver detaljert hvordan man skal håndtere miljøtrusler som følge av rutiner ombord på fartøy som tankrengjøring og fjerning av avfall fra maskinrommet. Ett av de største regelverkene som kom som følge av dette var the International Convention for the Prevention of Pollution from ships (MARPOL) i 1973.[2] MARPOL dekker ikke bare ulykker og operasjonelle oljeutslipp, men også forskjellige typer av forurensing av kjemikalier, varer i pakket form, kloakk, søppel og luftforuresning. Pr. dags dato er konvensjonen av 1973 og protokollen fra 1978 kombinert. Dette trådte i kraft den 2. oktober 1983. Per mai 2013 er det 152 medlemsland som representerer 99,2 % av verdens skipstonnasje i konvensjonen[2].

I 1983 grunnla IMO World Maritime University i Malmø i Sverige.

HovedkvarterRediger

IMOs hovedkvarter ligger i en stor bygning som er vendt mot elven Themsen på Alberts voll i Lambeth i London.[4] Organisasjonen flyttet inn i sitt nye hovedkvarter i 1982, som ble offisielt åpnet av Queen Elizabeth II den 17. mai 1983.[4] Bygningens arkitekt var Douglass Marriott, Worby & Robinson.[5] Fronten av bygningen er preget av en syv meter høy, ti-tonns bronseskulptur av en baug av et skip med en ensom sjømann som står som utkikk.[5] IMOs tidligere hovedkvarter var hos 101 Picadilly, som nå huser den japanske ambassaden i London, og før det var hovedkvarteret lokalisert hos 22 Berners Street i Fitzrovia, og til å begynne med i Chancery Lane i London.[2]

 
Hovedkvarerbygningen sett fra Themsen

MedlemslandRediger

For å bli et medlem av IMO, må landet lage en multilateral traktat, kjent som Convention on the International Maritime Organization. Per 2020, er det 174 medlemsland, som inkluderer 173 av FNs medlemsland pluss Cook Island.[6] Det første landet som sluttet seg til organisasjonen var Storbritannia i 1949. De seneste medlemsland som blitt med er Armenia og Nauru, som ble medlemsland i henholdsvis januar og mars 2018.[7]

Under står følgende medlemsland og når de ble medlem:

  • Albania (1993)
  • Algerie (1963)
  • Angola (1977)
  • Antigua og Barbuda (1986)
  • Argentina (1953)
  • Armenia (2018)
  • Australia (1952)
  • Azerbajdsjan (1995)
  • Bahamas (1976)
  • Bahrain (1976)
  • Bangladesh (1976)
  • Barbados (1970)
  • Belgia(1951)
  • Belize (1990)
  • Benin (1980)
  • Bolivia (1987)
  • Bosnia-Hercegovina (1993)
  • Brasil (1963)
  • Brunei (1984)
  • Bulgaria (1960)
  • Cabo Verde (1976)
  • Canada (1948)
  • Chile (1972)
  • Colombia (1974)
  • Komorene (2001)
  • Cookøyene (2008)
  • Costa Rica (1981)
  • Elfenbenskysten (1960)
  • Cuba (1966)
  • Danmark (1959)
  • De forente arabiske emirater (1980)
  • Den demokratiske republikken Korea (1986)
  • Den demokratiske republikken Kongo (1973)
  • Djibouti (1979)
  • Dominica (1979)
  • Den dominikanske republikk (1953)
  • Ecuador (1956)
  • Egypt (1958)
  • El Salvador (1981)
  • Ekvatorial Guinea (1972)
  • Eritrea (1993)
  • Estland(1992)
  • Etiopia (1975)
  • Fiji (1983)
  • Finland (1959)
  • Filippinene (1964)
  • Frankrike (1952)
  • Gabon (1976)
  • Gambia (1979)
  • Georgia (1993)
  • Ghana (1959)
  • Grenada (1998)
  • Guatemala (1983)
  • Guinea (1975)
  • Guinea-Bissau (1977)
  • Guyana (1980)
  • Haiti (1953)
  • Hellas (1958)
  • Honduras (1954)
  • Hviterussland (2016)
  • Island (1960)
  • India (1959)
  • Indonesia (1961)
  • Iran (1958)
  • Irak (1973)
  • Irland (1951)
  • Israel (1952)
  • Italia (1957)
  • Jamaica (1976)
  • Japan (1958)
  • Jemen (1979)
  • Jordan (1973)
  • Kasakhstan (1994)
  • Kenya (1973)
  • Kina (1973)
  • Kiribati (2003)
  • Kongo (1975)
  • Kroatia (1992)
  • Kuwait (1960)
  • Kypros (1973)
  • Latvia (1993)
  • Libanon (1966)
  • Liberia (1959)
  • Libya (1970)
  • Litauen (1995)
  • Luxembourg (1991)
  • Madagaskar (1961)
  • Malawi (1989)
  • Malaysia (1971)
  • Maldivene(1967)
  • Malta (1966)
  • Marshalløyene (1998)
  • Marokko (1962)
  • Mauritania (1961)
  • Mauritius (1978)
  • Mexico (1954)
  • Monaco (1989)
  • Mongolia (1996)
  • Montenegro (2006)
  • Mosambik (1979)
  • Myanmar (1951)
  • Namibia (1994)
  • Nauru (2018)
  • Nepal (1979)
  • Nederland (1949)
  • New Zealand (1960)
  • Nicaragua (1982)
  • Nigeria (1962)
  • Nord-Makedonia (1993)
  • Norge (1958)
  • Oman (1974)
  • Pakistan (1958)
  • Palau (2011)
  • Panama (1958)
  • Papua New Guinea (1976)
  • Paraguay (1993)
  • Peru (1968)
  • Polen (1960)
  • Portugal (1976)
  • Qatar (1977)
  • Republikken Korea (1962)
  • Republikken Moldova (2001)
  • Romania (1965)
  • Russland (1958)
  • Saint Kitts og Nevis (2001)
  • Saint Lucia (1980)
  • Saint Vincent og Grenadiene (1981)
  • Samoa (1996)
  • San Marino (2002)
  • São Tomé og Príncipe (1990)
  • Saudi Arabia (1969)
  • Senegal (1960)
  • Serbia (2000)
  • Seychellene (1978)
  • Storbritannia (1949)
  • Sierra Leone (1973)
  • Singapore (1966)
  • Slovakia (1993)
  • Slovenia (1993)
  • Salomonøyene (1988)
  • Somalia (1978)
  • Sør-Afrika (1995)
  • Spania (1962)
  • Sri Lanka (1972)
  • Sudan (1974)
  • Surinam (1976)
  • Sverige(1959)
  • Sveits (1955)
  • Syria (1963)
  • Thailand (1973)
  • Togo (1983)
  • Tonga (2000)
  • Trinidad og Tobago (1965)
  • Tunisia (1963)
  • Tyrkia (1958)
  • Turkmenistan (1993)
  • Tsjekkia (1993)
  • Tuvalu (2004)
  • Tyskland (1959)
  • Uganda (2009)
  • Ukraina (1994)
  • Ungarn (1970)
  • Tanzania (1974)
  • USA (1950)
  • Uruguay (1968)
  • Vanuatu (1986)
  • Venezuela (1975)
  • Vietnam (1984)
  • Zambia (2014)
  • Zimbabwe (2005)
  • Østerrike (1975)
  • Øst-Timor (2005)

I tillegg kommer de assosierte medlemmene Færøyene, Hongkong og Macao.

I 1961 ble territoriene Sabah og Sarawak, som ble inkludert via Storbritannia, assosierte medlemmer. I 1963 ble disse territoriene en del av Malaysia[8][9]. Stater som ikke er med inkluderer Afghanistan, Andorra, Bhutan, Botswana, Burkina Faso, Burundi, Den sentralafrikanske republikk, Tsjad, Kirgisistan, Laos, Lesotho, Liechtenstein, Mali, Mikonesiaføderasjonen, Niger, Rwanda, Sør-Sudan, Swaziland, Tadsjikistan og Usbekistan. Taiwan, som heller ikke er medlem av FN, er heller ikke med i IMO.

StrukturRediger

IMO består av en generalforsamling, råd og fem hovedkomiteer: Den maritime sikkerhetskomité, den maritime miljøbeskyttelseskomite, den juridiske komiteen, den tekniske komiteen og tilretteleggingskomiteen.[10]

Juridiske instrumenterRediger

IMO er en kilde til cirka 60 juridiske instrumenter som guider medlemslandene til å forbedre sikkerheten til sjøs, legge til rette for handel mellom sjøfartsland og verne om det maritime miljøet. Den mest kjente instrumentet er Safety of Life at Sea (SOLAS), så vel som International Convention on Oil Pollution Preparedness, Response and Co-operation (OPRC). Andre inkluderer the International Oil Pollution Compensation Funds (IOPC).[11] Den fungerer også som et depot for traktater som enda ikke har blitt ratifisert, som the International Convention of Removal of Liability and Compensation for Damage in Connection with the Carriage of Hazardous and Noxious Substances by Sea, 1996 (HNS konvensjonen) og Nairobi International Convention of Removal of Wrecks (2007).[12]

Jevnlig vedtar IMO reguleringer som trår i kraft av nasjonale og lokale maritime organisasjoner i medlemslandene, slik som sjøveisreglene (engelsk: The International Regulations for Preventing Collisions at Sea (COLREG)). IMO vedtok også Port State Control (PSC), som tillater at innenlands maritime autoriteter slik som kystvakten kan inspisere utenlands-flaggede fartøy som ankommer en havn eller flere havner i landet. Memoranda of Understanding (protokoll) ble underskrevet av noen land som samlet Port State Kontrollenes prosedyrer blant de underskrevne.


Konvensjoner, Koder og reguleringer:

  • MARPOL Konvensjonen
  • SOLAS Konvensjonen
  • IMDG Koden
  • ISM Koden
  • ISPS Koden
  • STCW Konvensjonen
  • International Code of Signals
  • International Regulations for Preventing Collisions at Sea
  • HNS Convention
  • International Convention on Civil Liability for Oil Pollution Damage
  • International Convention on the Establishment of an International Fund for Compensation for Oil Pollution Damage
  • International Ballast Water Management Convention

IMO i dagRediger

Nylige initiativ av IMO har inkludert endringer til SOLAS, som oppgraderte standarder for passasjerskip relatert til brannbeskyttelse, The International Convention on Standards of Training, Certification and Watchkeeping for Seafarers (STCW som grunnla grunnleggende krav til trening, sertifisering og vakthold for sjøfarende, og Convention on the Prevention of Maritime Pollution (MARPOL 73/78) som i senere tid har stilt krav om dobbelt skrog for alle typer tankfartøy.

I Desember 2002 kom det nye endringer til SOLAS 1974 Konvensjonen. Disse tilleggene økte betydningen av International Ship and Port Facility Security Code (ISPS), som trådte i kraft 1. Juli 2004. Koden skal sørge for ansvarsfordeling og back-up for å verne mot smugling, terrorisme, piratangrep, blindpassasjerer osv. ISPS-koden stiller krav til de fleste skip og havner som holder på med internasjonal handel til å etablere og sikre strenge sikkerhetsprosedyrer som står spesifisert i Ship Security Plan og Port Facility Security Plan.

IMO har en viktig rolle i å takle internasjonale klimaendringer. Det første møte for IMOs arbeidsgruppe for drivhusgasser fra skip ble holdt i Oslo, Norge 23. Juni - 27. Juni 2008, som hadde som oppgave å utvikle tekniske baser for å redusere ulike mekanismer som måtte danne en fremtidig IMO regime for å kontrollere drivshusgasser fra internasjonal skipsfart, og et utkast av disse mekaniske i seg selv. Det ble også planlagt videre samarbeid via IMOs Marine Environment Protection Committee (MEPC). IMO var med i 2015 i FNs klimaendringskonferanse i Paris, Frankrike for å etablere seg som den mest "hensiktsmessige internasjonale samarbeidet for klimagassutslipp fra skip som driver med internasjonal handel"[13]. Det har like så vært en stor kritikk av IMOs passivitet som en konklusjon fra Paris konferansen[14].

IMO er også ansvarlig for å publisere "den internasjonale koden for signaler" for bruk mellom handelsfartøy og marinefartøy. IMO har også en informasjonside tilgjengelig for sjøfolk og landbaserte sjøtrafikksentraler, kalt e-navigation. En e-navigation strategi ble ratifisert i 2005, og en plan om å implementere dette kom fra tre underkommiteer. Planen ble ferdig i 2014 og implementert i November samme år. IMO har også spilt en nøkkelrolle for at US international and Interagency kunne gjennomføre Maritime Domain Awareness.

IMOs styresettRediger

Hele IMOs generalforsamling møter hvert andre år. Mellom disse generalforsamlingene holder et råd, som består av 40 medlemsland som stemt inn av generalforsamlingen, møter og styrer IMO og dets oppgaver. Det tekniske arbeider av IMO blir gjort av komiteene. Sekretariatet består av 300 internasjonale sivile arbeidere som blir ledet av generalsekretæren[15].

GeneralsekretærRediger

Nåværende generalsekretær er Kitack Lim fra Sør-Korea, som ble valgt for en fire-års periode hos den 106. møte av IMO rådet i Juni 2015 og hos det 27. møte hos IMOs generalforsamling i November 2015[16]. Han startet sitt arbeid som generalsekretær den 1. Januar 2016[17].

Tidligere generalsekretærer:

  • 1959 Ove Nielsen (Danmark)
  • 1961 William Graham (Storbritannia, som følge av O. Nielsens dødsfall samme år)
  • 1963 Jean Roullier (Frankrike)
  • 1968 Colin Goad (Storbritannia)
  • 1974 Chandrika Prasad Srivastava (India)
  • 1990 William O'Neil (Canada)
  • 2003 Efthimios E. Mitropoulos (Hellas)
  • 2011 Koji Sekimizu (Japan)
  • 2015 Kitack Lim (Sør- Korea)

Tekniske komiteerRediger

Det tekniske arbeidet av IMO blir utført av en rekke komiteer[18][15]. Disse er:

  • The Maritime Safety Committee (MSC)
  • The Marine environment Protection Committee (MEPC)
  • Den juridiske komiteen
  • The Technical Cooperation Committee, for capacity building
  • The Facilitation Committee, to simplify the documentation and formalities required in international shipping.

Maritime Safety CommitteeRediger

Er regulert i Artikkel 28(a) fra konvensjonen av IMO:

ARTICLE 28

(a) The Maritime Safety Committee shall consider any matter within the scope of the Organization concerned with aids to navigation, construction and equipment of vessels, manning from a safety standpoint, rules for the prevention of collisions, handling of dangerous cargoes, maritime safety procedures and requirements, hydrographic information, log-books and navigational records, marine casualty investigation, salvage and rescue, and any other matters directly affecting maritime safety.

(b) The Maritime Safety Committee shall provide machinery for performing any duties assigned to it by this Convention, the Assembly or the Council, or any duty within the scope of this Article which may be assigned to it by or under any other international instrument and accepted by the Organization.

(c) Having regard to the provisions of Article 25, the Maritime Safety Committee, upon request by the Assembly or the Council or, if it deems such action useful in the interests of its own work, shall maintain such close relationship with other bodies as may further the purposes of the Organization

Den maritime sikkerhetskomite er den eldste av disse tekniske komiteene. Komiteen overser arbeider fra sine ni underkomiteer og starter arbeidet med nye emner eller temaer. Store temaer som omhandler menneskelige elementer eller ulykker blir utarbeidet av alle underkomiteene, mens den maritime sikkerhetskomiteen har utviklet en kode for management av skip som skal påsè at de operasjonelle prosedyrer er på plass og blir fulgt opp av skipet og rederi[15].

UnderkomiteerRediger

MSC og MEPC blir assistert i sitt arbeid av en rekke underkomiteer som er åpen til alle medlemsland[18]. Disse komiteene er:

  • Underkomite for Human Element, Training and Watchkeeping (HTW)
  • Underkomite for Implementation of IMO Instruments (III)
  • Underkomite for Navigation, Communications and Search and Rescue (NCSR)
  • Underkomite for Pollution Prevention and Response (PPR)
  • Underkomite for Ship Design and Construction (SDC)
  • Underkomite for Ship Systems and Equipment (SSE)
  • Underkomite for Carriage of Cargoes and Containers (CCC)

Navnene for disse underkomiteene ble endret i 2013[18]. Før 2013 var de ni underkomiteene som følger:

  • Bulk Liquids and Gases (BLG)
  • Carriage of Dangerous Goods, Solid Cargoes and Containers(DSC)
  • Fire Protection (FP)
  • Radio-communications and Search and Rescue (COMSAR)
  • Safety of Navigation (NAV)
  • Ship Design and Equipment (DE)
  • Stability and Load Lines and Fishing Vessels Safety (SLF)
  • Standards of Training and Watchkeeping (STW)
  • Flag State Implementation (FSI)

ResolusjonerRediger

Resolusjon MSV.255(84), av 16. Mai 2008, vedtar the Code of the International Standards and Recommended Practices for a Safety Investigation into a Marine casualty or Marine Incident, også kjent som Casualty Investigation-koden[19].

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Hoffman, Michael L. (4. mars 1948). «SHIP ORGANIZATION NEARS FINAL FORM; U.N. Maritime Body Expected to Have 3 Principal Organs -- Panama in Opposition». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 14. april 2020. 
  2. ^ a b c d «History of IMO». www.imo.org. Besøkt 14. april 2020. 
  3. ^ International Maritime Organization (IMO). «IMO: 60 YEARS IN THE SERVICE OF SHIPPING» (PDF). Besøkt 14.04.2020. 
  4. ^ a b «30 YEARS AT ALBERT EMBANKMENT» (PDF). International Maritime Organization (IMO). Besøkt 14.04.2020. 
  5. ^ a b «International Maritime Organization, London». manchesterhistory.net. Besøkt 14. april 2020. 
  6. ^ «Membership». www.imo.org. Besøkt 14. april 2020. 
  7. ^ «Member States». www.imo.org. Besøkt 14. april 2020. 
  8. ^ «COMMUNICATION FROM THE UNITED KINGDOM OF GREAT BRITAIN AND NORTHERN IRELAND» (PDF). UNITED NATIONS/NATIONS UNIES. 13.11.1961. Besøkt 14.04.2020. 
  9. ^ UNITED KINGDOM OF GREAT BRITAIN AND NORTHERN IRELAND and FEDERATION OF MALAYA, NORTH BORNEO, SARAWAK and SINGAPORE (7. juni 2019). «Agreement relating to Malaysia (with annexes, including the Constitutions of the States of Sabah, Sarawak and Singapore, the Malaysia Immigration Bill and the Agreement between the Governments of the Federation of Malaya and Singapore on common market and financial arrangements)» (PDF). web.archive.org. United Nations. Besøkt 14. april 2020. 
  10. ^ «Structure». www.imo.org. Besøkt 14. april 2020. 
  11. ^ «IOPC FUNDS | About us». www.iopcfunds.org. Besøkt 14. april 2020. 
  12. ^ «The Nairobi International Convention on the Removal of Wrecks» (PDF). International Maritime Organization (IMO). 18.05.2007. Besøkt 14.04.2020. 
  13. ^ «IMO at COP 21». www.imo.org. Besøkt 14. april 2020. 
  14. ^ «Offshore carbon: why a climate deal for shipping is sinking». Climate Home News (engelsk). 15. juli 2016. Besøkt 14. april 2020. 
  15. ^ a b c «The International Maritime Organization». web.archive.org. 31. oktober 2012. Besøkt 14. april 2020. 
  16. ^ «Secretary-General». www.imo.org. Besøkt 14. april 2020. 
  17. ^ «Positional changes at IMO Secretariat». www.imo.org. Besøkt 14. april 2020. 
  18. ^ a b c «Structure». www.imo.org. Besøkt 14. april 2020. 
  19. ^ THE MARITIME SAFETY COMMITTEE (16.05.2008). «ADOPTION OF THE CODE OF THE INTERNATIONAL STANDARDS AND RECOMMENDED PRACTICES FOR A SAFETY INVESTIGATION INTO A MARINE CASUALTY OR MARINE INCIDENT (CASUALTY INVESTIGATION CODE)» (PDF). International Maritime Organization. Besøkt 14.04.2020. 

Eksterne lenkerRediger