Den grønne lunden

«Den grønne lunden» er en meget gammel skillingsvise, skrevet på begynnelsen av 1700-tallet. Den skal ha sitt opphav fra Trysil, og i enkelte trykk blir jenta kalt for Karina forteller Per Johan Skjærstad som bakgrunnsstoff på platen hvor visa er innspilt: Frem fra Glemselen kap. 5 med Rita Engebretsen.

Teksten

1. Jeg gikk meg ut i den grønne lunden det var så herlig den sommerstunden,
   småfugler kvitrede og blomster duftede, det var så herlig en sommerkveld.
2. Og mens jeg gikk der omkring og vandret da møtte meg og en vakker flamme,
   med øyne brune med lokker sorte, med røde kinner, ja hun var skjønn.
3. Jeg hilste så på den vakre terne: God aften går du så sent alene,
   og tilgi meg om jeg deg spørger om du vil følge meg i skogen grønn.
4. Å ja, min herre det kan jeg gjerne, jeg er så bange for å gå alene,
   og nå jeg venter han min hjertens kjære at han skal være hos meg i kveld.
5. Og mens vi gikk der igjennom lunden da hørtes det og i samme stunden,
   et skudd fra skogen og den skjønne terne hun segnet død ved min side om.
6. En kule satte han seg for brystet og døde så i det han styrtet,
   og døden fant han i den samme stunden i den grønne lunden hos sin hjertens kjær.
7. Ja, sådan går det til her i livet man spiller på det som man har givet,
   men vokt da deg du min lille venn at du ikke gir samme ja igjen.