Den fattige i Det gamle testamentet

Den fattige i Det gamle testamente (Tanak i jødisk tradisjon) representerer et fenomen som tillegges stor vekt både i tekstene selv og i de jødiske og kristne tradisjoner som er knyttet til dem. De hebraiske ordene som benyttes i grunnteksten til å betegne fattigdom er ebjon (אביון) «fattig», ani/anav (ענו/עני) «urettferdig behandlet», dal/dalah (דלה/דל) «svak», hasor/mahsor (םחסור/חסר) «manglende» og r´ash/rish/rosh (ראשׁ/רישׁ/רושׁ) «ubemidlet». Disse er synonymer, med noe ulike bruksområder.

Fattigdom er en sentralt emne i Det gamle testamente. Det er særlig fremtredende i Jobs bok og noen av Salmene. Her et bilde av Job, malt av Léon Bonnat fra Bayonne i Frankrike (1880).

Fattigdom som tema er særlig behandlet i Jobs bok og i noen av Salmene, men det finnes gjennomgående i alle typer skrifter – dog med noe ulikt fokus. Lovtekstene i mosebøkene handler om hvordan man skal behandle fattigdom fra et juridisk perspektiv, visdomslitteraturen handler om hvordan man skal unngå å bli fattig, og hvordan man skal forstå fattigdom som konsekvenser av egen og andres handlinger, den profetiske litteraturen raser mot undertrykkere som gjør andre mennesker fattige, og den poetiske litteraturen skildrer de ulike stemninger og erfaringer knyttet til det å være «en fattig».

Fattigdom som straff eller forbannelse

Å være fattig er økonomisk sett en tilstand av mangel på materielle eiendeler (især som ebjon og rosh. Det er en relativ tilstand, som nødvendigvis måles opp mot dem man sosialt sett sammenligner seg med, og den måles i forhold til hva man særlig kan ønske seg. I det gamle testamente finnes det tekster som beskriver livet som knapt verdig å leve dersom man er fattig:

4 Fattige tvinger de ut av veien, de hjelpeløse må gjemme seg for dem. 5 Som villesler i ødemarken går de til sin gjerning. De leter etter mat på steppen, der må de skaffe føde til barna. 6 De høster fôr på marken og sanker frukten som er igjen i de ondes vingård. 7 Halvnakne ligger de ute om natten, uten klær eller teppe i kulden. 8 På fjellet blir de våte av regn; fordi de ikke har noe ly, trykker de seg tett inn til berget. 9 Noen river farløse barn fra brystet og tar pant av de hjelpeløse. 10 De går nakne omkring, de har ikke klær; sultne må de bære kornband. 11 Mellom murene presser de olje, de tråkker i vinpressen, men tørster. 12 Fra byen lyder stønn av døende, og sårede skriker om hjelp. Men Gud bryr seg ikke om deres bønn.

Jobs bok 24:4-12

1 Jeg så igjen på all den urett som blir gjort under solen. Jeg så de undertryktes tårer, og ingen trøstet dem. De som undertrykte dem, hadde makten i sin hånd, og det var ingen som trøstet. 2 Da priste jeg de døde lykksalige, de som var borte for lenge siden. De har det bedre enn de levende, de som ennå er i live. 3 Men lykkeligere enn begge er de som aldri har levd og sett det onde som blir gjort under solen.

Forkynneren 4:1-3

Også rabbinerne som står bak Talmud synes å forstå fattigdom som en forbannelse. I Det gamle testamente selv, er ønsket om at noen skal bli fattige regnet som en av de verste forbannelser man kan tenke over andre mennesker (1 Samuelsbok 2:7; 2 Samuelsbok 3:29; Job 1:21). Grunnene til fattigdom er mange. Det kan komme av tiltaksløshet og latskap (Ordspråkene 6:10; 19:15; 24:30), av drikkfeldighet (Forkynneren 19:1), av ødselhet (Ordspråkene 21:17), av dumhet og stahet (Ordspråkene 13:18; 28:19), av undertrykkelse og grådighet (2 Mosebok 1:13; 2 Samuelsbok 12:1-2; Jeremia 22:13) eller av pest og plager, underslag, renter og andre ting som offeret ikke har kontroll over (2 Mosebok 10:4-5; 4 Mosebok 11:4-5; Dommerne 10:8; Salme 105:34).

Slaveri

Det var mulig for den som var fattig å selge seg selv som slave, for å fri seg fra gjeld eller for å slippe sult (3 Mosebok 25:39-41). Man kunne også selge barna (2 Mosebok 21:7-9; Nehemja 5:5). Ifølge 3 Mosebok 25 og 27:17-24 skal det hvert femtiende år være jubelår (fra hebraisk jubel יובל). Dette året skal alt land tilbakeføres til de slektene det før tilhørte, og alt slaveri skal opphøre ifølge tekstene. I hvilken grad dette har vært gjennomført i praksis er usikkert, mest sannsynlig har det eksistert mange vilkår og mulige omgåelser. For eksempel vet man at noen solgte israelittiske slaver til utlendinger, som ikke var underlagt disse reglene, og man kunne da får bedre pris (Se 1 Mosebok 37:27; 2 Mosebok 21:8). Dette ble regnet som ytterst umoralsk, og var en vesentlig grunn til det sinnet noen av profetene uttrykker i sine straffetaler (Joel 3:8; Amos 2:6; Sakarja 11:5; Esekiel 30:12).

Den frivillige fattigdom

Noen i Israel var frivillig fattige. Dette gjelder især den tidlige profetbevegelsen. Da Elisja i 1 Kongebok 19:19-21 slaktet sine 12 okser for å gå ut i profettjeneste, så ødela han sitt eget livsgrunnlag som vanlig borger. Man kan si han brente broene bak seg, og valgte fattigdommen:

19 Da Elia drog bort fra Horeb, møtte han Elisja, sønn av Sjafat, som holdt på å pløye. Tolv par okser gikk foran ham, og selv fulgte han det siste paret. Med det samme Elia gikk forbi, kastet han kappen sin over ham. 20 Da lot Elisja oksene gå, sprang etter Elia og sa: «La meg først få kysse far og mor til avskjed, så skal jeg følge deg.» Elia svarte: «Snu og gå hjem du! For du vet hva jeg har gjort med deg.» 21 Da vendte Elisja seg fra ham. Han tok de to oksene og slaktet dem, og med åket som brensel kokte han kjøttet. Det gav han til folket, og de holdt måltid. Så reiste han seg og fulgte Elia som hans tjener.

1 Kongebok 19:19-21

Forskeren Karel van der Toorn har beskrevet denne historien som paradigmatisk for profetbevegelsen, og som et sosialt alternativ til det ordinære samfunnet, med alternative roller. Å kaste en kappe symboliserer ekteskap, og i profetbevegelsen fikk noen rolle som far, og andre roller som barn. I Esekiel 16:8 beskrives forholdet mellom Jahve og Jerusalem gjennom en ekteskapsmetafor: «Da jeg gikk forbi, fikk jeg se at tiden var kommet for deg, elskovens tid. Så bredte jeg fliken av min kappe over deg og skjulte din nakne kropp. Jeg sverget deg troskap og sluttet pakt med deg, og du ble min». Språk som påviser at disse uttrykkene er knyttet til ekteskapet finner man i Malaki 2:14 og Ordspråkene 2:17. Man kan følgelig si at denne grupperingen valgte å avsondre seg fra det ordinære samfunnet, og heller binde seg til – eller gifte seg med – fattigdommen.

I Jeremiaboka blir det også presentert en gruppe som kalles Rekabitter, som velger å avstå fra vin, bo i telt, og å ikke så til jorden – fordi deres forfader Jonadab sønn av Rekab (Beskrives også i 2 Kongebok 10:13 og 23) en gang hadde lovet at han og hans etterkommere skulle avholde seg fra det:

5 Så satte jeg fram for rekabittene krukker, fulle av vin, og begre og bad dem drikke av vinen. 6 Men de svarte: Vi drikker ikke vin. For vår far Jonadab, Rekabs sønn, har forbudt oss det. Han sa: «Dere skal ikke drikke vin, verken dere eller barna deres. 7 Dere skal ikke bygge hus eller så korn og ikke plante eller eie vingårder. I telt skal dere bo all deres tid, så dere kan få leve lenge i det landet hvor dere bor som innflyttere.» 8 Siden har vi vært lydige mot vår far Jonadab, Rekabs sønn i alt det han bød oss å gjøre. I hele vårt liv har vi ikke drukket vin, verken vi eller våre koner eller sønner eller døtre. 9 Vi bygger ikke hus til å bo i og har verken vingårder, jorder eller såkorn, 10 men bor i telt. Vi er lydige og gjør alt det som vår far Jonadab bød oss. 11 Men da babylonerkongen Nebukadnesar rykket fram mot landet, sa vi: «Kom, la oss dra til Jerusalem, så vi kan slippe unna kaldeernes og arameernes hærer.» Derfor bor vi nå i Jerusalem.

Jeremia 35:5-11

Disse Rekabittene synes å representere et eldre ideal i Israel som man også finner knyttet til patriarkene Abraham (1 Mosebok 13:5-9 m. fl.) og Jakob (30:31-42) – og delvis også til Moses (2 Mosebok 3:1-2) og David (1 Samuelsbok 16:11; 17:34-36). Det var en gammel tanke om at man som Israelitt skulle være nomade. Det er verdt å merke seg at ingen av disse nomadene var egentlig fattige. I de nevnte tekstene vektlegges det alltid at Abraham, Jakob og Re'uel, Moses' svigerfar – var svært rike. Grunnen til at nomadeidealet blant forskere har blitt knyttet til fattigdom er fordi disse nomadene avstod fra noen av de livsvilkårene som er knyttet til rikdom, og at selve den sosiale ordenen i det nomadesamfunnet av egalitær solidaritet og vekt på slektsmønstre er annerledes enn den sosiale ordenen man finner i faste bosetninger, hvor familiebånd har mindre å bety, og hvor kapitalistisk markedsøkonomi råder. Det finnes forøvrig også noen forskere som hevder at monastisk fattigdomsfromhet aldri eksisterte i Israel, men at fattigdom alltid ble sett på som en forbannelse. Til det kan man godt si at verken profetbevegelsen eller nomadene synes å ha hatt fattigdom som et ideal, men at disse bevegelsene umiskjennelig har monastiske trekk.

De hebraiske ord for «fattig»

På hebraisk er det ulike begreper som benyttes for å være fattig. De viktigste av disse er ebjon אביון, ani/anav ענו/עני dal/dalah דלה/דל, hasor/mahsor םחסור/חסר og r´ash/rish/rosh ראשׁ/רישׁ/רושׁ. De har noe ulik betydning. For å ta litt statistikk først. Ebjon forekommer 61 ganger i 58 vers i Det gamle testamente. Det finnes 28 ganger i parallellisme med ani. Det finnes 9 ganger i parallellisme med dal Det finnes 4 ganger med anav Ett sted står ebjon i parallellisme med jatom - "farløs". Uttrykket ani finnes 120 ganger i 116 vers. Anav finnes 25 ganger i 23 vers. Uttrykket dal 49 ganger i 48 vers. Uttrykket dalah 13 ganger i 12 vers. Verbet dalal i 8 vers. Uttryket rosh 24 ganger.Uttrykket resh 7 ganger. Dette veldige omfanget av forekomster hvor ord som betegner fattigdom og elendighet finnes understreker betydningen av disse meningsfeltene blant de kretsene som skrev tekstene i Det gamle testamente.

Ebjon (אביון) «fattig»

Ordet ebjon har sin primære mening i å være økonomisk fattig. Ifølge Gesenius/Buhl skal ordet være et derivat av אבה «ville», «ønske». Etter den hebraiske tankegang er denne konstante tilstanden av å ville, eller ønske noe man har som fakttig. I 2 Mosebok 23:11 heter det at de markene skal ligge brakk hvert sjuende år, og da skal all avlingen tilfalle de fattige i folket ditt ebjone ameka. enkelte vers heter det at guden skal la den fattige få spise seg mett, som i Salme 132:15. Det samme i Jesaja 41:17 heter det at når den fattige søker vann, vil Jahve ikke la dem være hjelpeløse. Det heter i 5 Mosebok 15:4 at man ikke skal ta renter, fordi det ikke skal finnes fattige i folket - man kan bare ta renter fra utlendinger. Hos Amos tegnes et bilde hvor de rike lever i luksus (4:1) imens de fattige blir solgt som slaver for sølv.

Det regnes som moralsk å hjelpe dem som er fattige. Man skal gi til dem. Som i 5 Mosebok 15:7 (og 11) hvor det står at man skal ikke «herde sitt hjerte eller lukke sin hånd for den fattige bror». I Purim-festen som skildres i slutten av Esters bok blir det beskrevet at alle ga gaver til sine venner, og presanger til de fattige. I Job 29:16 (lignende 30:25; 31:19) beskriver Job sin egen fortid, og sier at «Jeg var en far for de fattige, og førte sak for fremmede». «Den som er velvillig mot den fattige ærer hans skaper» (Ordsrpåkene 14:31). Den gode hustru i Ordspråkene 31:20 åpner hånden for de fattige. Følgelig er det solid grunnlag for å mene at grunnbetydningen i ordet ebjon er økonomisk mangel.

Videre er det et standard motiv at de fattige blir undertrykket i portene, at de ikke får sin rett. Det påbys i 5 Mosebok 24:14 verken landmenn eller utlendinger i skal undertrykkes i portene av ditt land. Portene var møtested og sted for juridiske handlinger, og for rettssaker. I 2 Mosebok 23:6 der det står: «Du skal ikke bøye retten for den fattige som bor hos deg», noe som henspiller på den praksis at rike kunne bestikke dommere eller øve innflytelse med trusler og annen maktbruk. Lignende i Ordspråkene 31:9 står det at man skal åpne munnen og gi rettferdig dom til den plagede ani og fattige ebjon. I Job 24:4 (og vers 14) beskrives det hvordan de fattige blir hundset og plaget, og drevet av veien (Lignende Salme 37:14; Ordspråkene 30:14). I 109:16 står det: "De har glemt hans velgjerninger, derfor forfølger de den fattige, og dreper dem med knust hjerte". Profetene anklager de svikefulle for å vinne over de fattige ved hjelp av løgn (Jesaja 32:7). I Jeremia 5:28 beskrives det hvordan man i ondskap hindrer de farløses sak. "Landets folk" undertrykker og raner de fattige og elendige, de trykker ned og gir ikke rettferdighet (Esekiel 22:29). I Amos 5:12 er også ett av ankepunktene at man "bøyer" retten for de fattige. De mektige blir beskyldt for å skusle med mål og vekt som brukes til kjøp og salg av mat, for å utsuge de fattige (Amos 8:4-6).

Den fattiges klagerop til Jahve legger seg som en synd på den som er hard (5 Mosebok 15:9), noe som kan føre til alvorlige ulykker. Det synes som om det å være fattig gir moralsk rett på hjelp blant gammeltestamentlige forfattere. I Salme 86:1 står det «Bøy ditt øre til meg Jahve, og svar meg, for jeg er plaget og fattig» (også Salme 109:22). Det understrekes at guden har en særlig plikt overfor den som er fattig. Tanken om at guden fører den elendiges sak finnes i 2 Samuelsbok 2:8; Job 5:15; Salme 9:19; 35:10; 40:18; 69:34; 70:6; 72:12-13; 82:4; 107:41; 109:31; 112:9; 113:7; 140:13; Jeremia 20:13. Særlig tydelig står Jahve som de fattiges forsvarer i Salme 12:6 «Fordi de elendige er blitt ødelagt, og de fattige sukker, så skal jeg nå stå opp – sier Herren. Jeg skal sette min frelse for dem som lengter etter den». Det er gjort til et ordtak i Salme 72:4: «Han dømmer de fattige i sitt folk rettferdig, og frelser de elendiges barn men han slår undertrykkerne». Dette blir enda mer tilspisset i profetenes orakler. Når dommen kommer ifølge Jesaja 14:30 skal de fattige få gresse ra'o som sauer – imens undertrykkerne vil Jahve selv slå ihjel. Jahve vil gi de fattige jubel og glede (Jesaja 29:19). I Jeremia beskylder profeten Jerusalem for å finne blod av uskyldige fattige hos Jerusalem som er den utro kvinnen. I Esekiel 18:12 settes undertrykkelse av fattige og elendige, vold og ran sammen med avgudsdyrkelse.

Det er et typisk motiv at Jahve er god mot den som hjelper de fattige. Som i Jeremia 22:16 hvor det sies at: "Den forrige kongen dømte de fattige, og da gikk det bra"; I Esekiel 16:49 begrunnes Sodomas tilintetgjørelse med at hun var arrogant, og ikke hjalp de fattige ani og ebjon.

Dal דל, dalah דלה og dalal דלל «elendig»

Uttrykket dal kan bety dårlig, som faraos syv stygge kyr, som kom opp av Nilen og representerte de dårlige år (1 Mosebok 41:19); Av dårlig familie, om Gideon som mente han ikke var egnet som leder (Dommerne 6:15); Om en elendig person, som Herrens lidende tjener (Jesaja 53:3). Uttrykket kan også bety "hjelpeløs, som loven mot å gi fordeler til de rike fremfor de fattige (3 Moesebok 19:15; Jesaja 10:2; 11:4). Det er tydelig at dem som er dal trenger hjelp, og at det blir sett på som en dyd å hjelpe dem. Som et frelsesorakel i Jesaja illustrerer "fordi du har vært en beskyttelse for de hjelpeløse (Jesaja 25:14) og motsatt ved et domsorakel fra Amos: «De higer etter å se støv på de fattiges hoder» (dvs. å se dem døde) og bøyer retten for dem (Amos 2:7; også 4:1; 5:11; 8:6). Det er nærmest et ordtak «velsignet er den som husker på den fattige» dal (Salme 41:2) eller som Ordspråkene 14:31 sier: "Den som undertrykker den fattige (dal) spotter hans skaper. Det blir innrømmet moderasjon under ofringer for den som er fattig. For å få soningsoffer, holder det å ofre en tidels efa mel med olje – en betydelig mindre sum enn hva de rike må ofre for å få forsoning (3 Mosebok 14:21). Uttrykket dal brukes ett sted om å være deprimert. Det er hvor Jonadab sier til sin venn Amnon: «Hvorfor er du så nedtrykt» dal (2 Samuelsbok 13:3). Ellers er i motsetning til ebjon og ani, dal ikke et uttrykk noen bruker til å beskrive seg selv. Man omtaler alltid noen andre som dal.

Verbet dalal דלל forekommer i alt åtte ganger i Det gamle testamente. En av de mest instruktive forekomstene av dette verbet er Jesaja 19:6 hvor det heter: Elvene skal stinke, og Egyptens elver skal "minke" og tørke bort. I Dommerne 6:6 heter det at midjanittene "svekket" israel. I Salme 79:8 beskriver salmisten hvordan folket er blitt svekket, som en grunn til medlidenhet. I Jesaja 17:4 heter det: Den dagen skal Jakobs herlighet "bli elendig". I Jesaja 38:14 heter det: Jeg klager som en due, og mine øyne "svekkes". I Salme 116:6 står det: Jeg var elendig (dalal) men han frelste meg (også i Salme 142:7). Et kryptisk vers som her skiller seg ut, og som er vanskeligere å tyde er Job 28:4, hvor det beskrives det kryptisk hvordan vannmassene "svever" langt borte fra mennesker.

Ani עני og anav ענו «urettferdig behandlet»/«ydmyk(et)»

Det er vanlig å tenke substantivet ani som et derivat av verbet anah ענה som i hovedsak betyr å «krenke». Men uttrykket har en bred praktisk bruk, og er det ordet som er gitt størst teologisk betydning.

Bruksområder for ani

Det kan i likhet med ebjon bety å være fattig i økonomisk forstand. Det heter at man ikke har rett til å låne ut med renter til en som er fattig (2 Mosebok 22:24). Det er også en plikt å ikke ettersanke i slåttonna for de fattige skal få det som ligger igjen etter slåttefolkene (3 Mosebok 19:10). Denne ettersankingen er levende skildret i Ruts bok, og synes å ha vært en virkelig skikk i Israel (Rut 2:2 og utover).

Noen av teksten peker nokså entydig mot at dette ordet bør forstås som "Urettferdig behandlet". Det mest sentrale bruksområde for ordet ani er for å tale om den som er urettferdig behandlet. I 1 Mosebok 16:11 sier Jahves engel til Hagar: Se deg, gravid. Du skal føde en sønn og du skal kalle ham ved navnet Ismael, for Jahve har hørt til din ani. Dette står i en sammenheng hvor Hagar er blitt dårlig behandlet av Sarai som slave. En lignende situasjon er hvor Jahve ser Lea ani, nemlig at Jakob elsker Rakel, og bryr seg lite om Lea (1 Mosebok 31:42; også 1 Samuelsbok 1:11). Når Josef i 1 Mosebok 41:52 gir navn til Efraim, sier han "Gud har gjort meg fruktbar i landet hvor jeg led urett (ani)". Det Josef i konteksten refererer til er: først fordi han ble solgt som slave, siden at han ble satt i fengsel ved falsk anklage og deretter glemt av munnsjenken som hadde lovet å hjelpe ham. Når Israel i Egypt er ani (2 Mosebok 3:7, 17; 4:31; 5 Mosebok 16:3; 26:7; Nehemja 9:9), handler det om hvordan de blir tvunget til å arbeide hardt, og hvordan barna deres blir drept. Når Job diskuterer sin skjebne i Job 10:15; 30:16, 27, så er det den sosiale nedverdigelsen som er senter for hans status som ani. Også som del av en rettstale i Job 24:4 gir han uttrykk for en klage mot den uretten aniim opplever som vesentlig. "Før dagen gryr står morderen opp, slår ihjel den som er plaget ani og fattig ebjon, og om natten er han som tyven" Job 24:14. I Salme 9:14 er ani er påført av dem som hater salmisten (også 10:2, 9). I Salme 12:6 er de fattige blir ødelagt ved tungene til de selvgode, som mener at taleferdighetene gjør dem til herrer over alle. Dette må hentyde til rettssaker. De fattiges råd er noe man kan forakte (Salme 14:6; 22:25) men gud gjør det ikke. I Salme 37:14 vektlegges hvordan de onde dreper de oppriktige I Salme 72:2 står det et ønske om at guden må dømme sitt folk i rettferdighet, og de plagede i rettferd" underforstått at det er urettferdighet som gjør folket plaget. Salme 107:10 er betegnende. Der er salmisten bundet i ani og jernlenker. I Ordspråkene 22:22 bydes den lærende til: "Ikke slå ned den fattige i porten". I Ordspråkene 30:14 beskrives en genersajon som grådig, som spiser de aniim fra landet. Videre i Ordspråkene 31:5 tales det om at de ønsker å drikke, og glemme loven for de aniim. I Klagesangene 1:3, 7 beskrives eksilet som ani. Esekiel 22:29 blir aniim undertrykket og får ikke rettferd. I Amos 8:6 blir de fattige og plagede lurt med falske mål. I alle disse forekomstene er det treffende å oversette "den (eller de) som er urettferdig behandlet". Dette svarer også til verbet anah som betyr "å undertrykke", og dersom alle eksemplene av ani hadde vært som de nevnte ville det vært entydig å oversette ani som derivat av anah.

Det finnes også noen tekster som peker i retning av å forstå ani som "Økonomisk fattig". Det finnes også noen forekomster hvor det synes nokså klart at ani handler om økonomisk fattigdom. I 2 Mosebok 22:24 heter det: "Det er ikke tillatt å ta renter fra ani i mitt folk" (2 Mosebok 22:24; Esekiel 18:17). Man skal forlate ifølge 3 Mosebok 19:10, 22 overlate etterhøsten og nedfallsfrukten for ani. Det står "du skal åpne din hånd for ani". Du skal ikke holde anis kappe i pant over natten i 5 Mosebok 24:12. I det følgende 14-15 beskrives den typiske ani som dagarbeider som skal få lønn før solen går ned. I Amos 8:6 blir de fattige og plagede lurt med falske mål. Selv om det er åpenbart at ani i alle disse tilfellene omhandler økonomisk fattigdom, er det likevel også mulig å si at disse økonomisk fattige er plaget, eller urettferdig behandlet - i det minste av skjebnen. Følgelig er det mulig, som en generalisering å si at også i disse tilfellene handler ordet om det å være urettferdig behandlet på en avledet måte. En grunn til dette kan være som 2 Kongebok 14:26, som ødelegger bildet av ani som økonomisk fattige. Det står der at Jahve har sett folkets ani, og derfor latt dem vinne en krig hvor de fikk tilbake land som før hadde tilhørt Juda. Det er nokså søkt å forestille seg at dette skal handle om økonomisk fattigdom. Det handler om at de "vant tilbake" noe de tidligere hadde mistet ved urett.

Moralsk vurdering av ani

Dere skal ikke plage enker og farløse. Plager du dem, og de roper til meg, vil jeg høre deres rop. Da skal min vrede flamme opp, og jeg skal slå dere i hjel med sverd, så konene deres blir enker og barna blir farløse.

2 Mosebok 22:22-24

Det første momentet her å merke seg er at Jahve eller Elohim i alle tekster hvor det er tale om ani, er på de undertryktes parti - mot undertrykkerne. Dette uttrykkes gjerne i ordtakets form, som i 2 Samuelsbok 22:28 «Det plagede folk (am ani) frelser du, men dine øyne er mot de overmodige; dem fornedrer du.» I den mystiske hymnen i Habakkuk 3:14 sammenlignes gudens fiender med "dem som ødelegger de fattige i skjul". I Sakarja 11:7, 11 beskrives det hvordan gjeterne hadde utvalgt hele flokken til slakting, da Jahve tok seg av dem. I Job 36:6 heter det i Elihus tale at "Han lar ikke den ugudelige leve, og han gir rettferdighet til den plagede. Et lignende ordtak i Ordspråkene 3.34. Lignende i Sefanja 3:11-12 - de hovmodige skal fjernes, så resten er ydmyke. Som et ordtakheter det også at du frelser det plagede folk, men de arrogante fornedrer du (Salme 18:28). I Salme 34:7 ropte ani og Jahve hørte (også i 35:10). I Salme 68:11 heter det «I din godhet fester du den fattige Gud». Mennesker som skaper ani ved å undertrykke og plage, får en meget streng dom i Det gamle testamente, særlig i profetlitteraturen. I 3:14-15; 10:2 heter det at de undertrykkende anklages for deres behandling av aniim, at de tar fra dem deres eiendeler og deres rett, og dette er grunnen til at profeten taler dom mot dem. I Jesaja 26:6 benyttes metaforen at de «tråkker på» de fattige ebjon og plagede ani. Jesaja 26:6. Det skildres hvordan de onde bruker løgnord for å ødelegge de plagede, og ta retten fra de fattige Jesaja 32:7. Sodoma ble dømt fordi hun ikke hjalp den fattige ifølge Esekiel 16:49. Esekiel blander avgudsdyrkelse og undertrykkelse i Esekiel 18:12. I Esekiel 18:17 beskrives det hvordan man tar handler det om å ta renter av ani - som er brudd på loven. Dette er alltid grunn til å dømme. Sion er et tilfluktssted for de fattige Jesaja 14:32. Israels gud forlater ikke de plagede som tørster Jesaja 41:17; 49:13. I Jesaja 66:2 står det at skaperguden foretrekker de plagede. Vredens beger skal ikke lenger ramme den fattige (Jesaja 51:22). Den fattige skal få ny grunnmur med safierer (Jesaja 54:11). I Salme 22:25 fortelles dette i fortid, at guden ikke forakter den plagedes elendighet, men hører på hans rop. Også i Salme 31:8 takker salmisten, jubler og gleder seg fordi guden har sett hans plage, og kommet til hjelp.

Jeremia profeterer at Jahve har bestemt å sende fiender mot Jerusalem, og la byen falle, fordi kong Sjallum bare bryr seg om sin egen luksus, og lar de fattige undertrykkes (Jeremia 22:1-17). Oljemaleri av Ilja Repin.

Den som ber forventer at guden skal hjelpe ani, og mener at han er moralsk forpliket til det. I Salme 44:25 er tonen klagende: «Hvorfor skjuler du ditt ansikt og glemmer min fattigdom?» På lignende måte i Salme 74:19: «Overgi ikke din turteldue til den mordlystne skare. Glem ikke den anis liv for alltid» (også i Salme 74:21). Et spesielt tilfelle er Salme 82:1-3 hvor gudene i flertall blir bydd til å dømme de svake, farløse, plagede og manglende, og gi dem rettferdighet. I Salme 88:10 beskrives et voldsomt patos hos den bedende. "Hele dagen strekker jeg mine hender til deg" i sin ani (Lignende i Salme 107:41).

Som med ebjon, er det også slik med ani at det er en direkte moralsk rett til hjelp ved det å være plaget – fordi ki jeg er plaget, må du hjelpe (Salme 25:16 – lignende også i Salme 10:12; 40:18; 69:30; 70:6; 86:1; 109:(21-)22; 119:153; Salme 140:13 og Klagesangene 3:19). Det at man er ani er i seg selv et godt argument for at man bør bli hjulpet, og at guden bør føle seg forpliktet til å hjelpe.

I noen få tilfeller er det guden selv som forårsaker ani. I Salme 102:1 beskrives en ani som i vers 10 har sin plage på grunn av gudens sinne. I Klagesangene 3:1 beskrives Israels plager som forårsaket av Herrens vredesris. I to tilfeller er forårsakes ani av synder, og disse er Jahve bare i andre rekke årsak til, som i Elihus forklaring av plagen som et resultat av ondskap aven (Job 36:21) og Salme 25:18 hvor det heter: "Se min plagethet og nød, og løft av meg alle mine synder". I to tekster blir plagen eller uretten ani beskrevet som et pedagogisk virkemiddel benyttet av guden for å lære den lidende noe. Jesaja 48:10 lyder: «Se, jeg renser deg i ani-ovnen». Et annet sted står det at Det står at guden åpner de aniims ører i trengselen (Job 36:15).

Fra et menneskelig perspektiv holdes det å hjelpe ani som noe godt, imens det å undertrykke aniim som noe meget dårlig. I Ordspråkene 16:19 sies det at det er «Bedre å være ydmyk med de plagede enn å dele bytte med overmodige». Job skryter av sin fortid, Job 29:12 – den plagede og fattige. I Ordspråkene 14:21 står det at «lykkelig er den som har velvilje for de plagede». I Salme 9:13 lignes guden med en blodhevner, som ikke glemmer skriket til de plagede. I Salme 72:2, 4, 12 og 19 fremlegges det som kongens viktigste funksjon å redde den plagede. Den samme tanken er også tydelig i Jeremias domsorakel mot Sjallum i 22:1-17 (ani i vers 16). I Ordspråkene 31:9 skal man hjelpe den plagede til sin rett, og i 31:20 gjør den god hustru dette. I Jesaja 58:7 skal man føre den plagede i sitt hus, og kle den nakne. I Sakarja 7:10 heter det at man ikke skal undertrykke de plagede.

Et spesielt fenomen er at det i enkelte grupperinger og tider har ani vært benyttet som en hedersbetegnelse. I 1 Krønikebok 15:18, 20; Nehemja 12:9 er det en som heter Oni (=konsonantene i ani). Men dette egennavnet trenger ikke være avledet av ani (urettferdig behandlet), men kan også være avledet av anah «svar» - (Jahve har svart meg og gitt meg et barn). Også Salomo benytter ani som en tittel på seg selv i 1 Krønikebok 22:14 hvor han legger frem en bønn: «Se, i min ani har jeg laget Herrens hus, med omkring 100.000 (talenter) gull og omkring 1 000 000 sølv». Hvis dette skal handle om økonomisk fattigdom, sammenligner iallfall ikke kongen seg med sine borgere. I Salme 119:50 finner man fremtredende tendenser til en fattigdomsfromhet. «Min trøst i min ani er at ditt ord gir meg liv». I 119:92 uttrykkes videre: «Hvis ikke din lov hadde vært min lyst, hadde jeg gått til grunne i min ani». I Job 36:7-8 er det å være ani og det å være rettferdig (sadik) som to sider av samme sak. Det synes i Forkynneren 6:8 som om den fattige er klok, imens den rike er en dåre - og den fattige stiller spørsmål ved sine fortrinn. Kanskje mest utnyttes dette paradokset i Sakarja 9:9 hvor den kommende kongen skal komme ridende på et esel. I disse sammenhengene synes ani å bety ydmyk, og at de er urettferdig behandlet er mindre fremtredende.

To tilfeller som ikke passer i noen av kategoriene er Ordspråkene 15:15 hvor det heter at «alle dager for den fattige er onde». Et merkelig og ironisk utsagn i Jesaja 10:30 lyder ani Anatot. Anatot er en by, og profeten spiller på alliterasjon mellom ani og Anatot. Anatot kommer trolig av gudinnenavnet Anat – som man har oppkalt en by i Benjamin etter. Men det usikkert hvordan man skal forstå utsagnet.

Begrepet anav

Begrepet anav ligger nær begrepet ani og benyttes i alt 28 ganger i Det gamle testamente. Dette begrepet har to bruksområder, enten "ydmyk" eller «ydmyket». Det er klart at 4 Mosebok 12:3 hvor det står: «Men Moses var en meget anav mann, mere enn alle mennesker på jorden». så betyr det «ydmyk». Også Salme 25:9 hvor det står: «Han leder de saktmodige i det som rett er, og lærer de anavim sin vei». (Salme 34:3; også 37:11; 69:33; Jesaja 29:19). Det samme fromhetsbildet synes også i Zephaniah 2:3 «Søk Herren, alle dere anavim i landet, som holder hans lov! Søk rettferdighet, søk saktmodighet! Kanskje I blir skjult på Herrens vredes dag».

Mindre klart er det hvordan Salme 10:17; 147:6; 149:4; Ordspråkene 3:34; 16:19; Jesaja 32:7 og 61:1 skal forstås. Her har man et trekk ved anav at de skal bli frelst, eller hjulpet. Jesaja 61:1 lyder: «Herrens, Israels Guds Ånd er over mig, fordi Herren har salvet mig til å forkynne et godt budskap for de saktmodige; han har sendt mig til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og løslatelse for de bundne,...» I Salme 22:27 er det heller ikke tale om noen fiende og noen frelse, med mindre man ser verset i en større kontekst. Kanskje verset innebærer at man har sultet, og at man så skal få spise seg mett? Teksten går: «De saktmodige skal ete og bli mette; de som søker Herren, skal love ham; eders hjerte leve til evig tid!»

Begrepet betyr mer åpenlyst «ydmyket» i Salme 9:13, 19; 10:12; 76:10; Ordspråkene 14:21; Jesaja 10:4; Amos 2:7; 8:4. I denne betydningen ligger begrepet meget nær ani. Et representativt eksempel for disse forekomstene er Jesaja 11:4: «Men han skal dømme de ringe med rettferdighet og skifte rett med rettvishet for anavim på jorden, og han skal slå jorden med sin munns ris og drepe den ugudelige med sine leppers ånde». Et annet godt eksempel er Amos 2:7: «De som higer etter å se støv på de svakes (dalim) hoder og bøier retten for anavim».

Hasor חסר og mahsor םחסור «manglende»

I 1 Kongebok 17:14 lover Elija til Enken i Sarepta at det aldri skal «mangle» mel i krukken eller olje i flasken inntil det regner i Israel.
Fontene i Wien.

Hasor forekommer i alt 45 ganger i Det gamle testamente. Ordet er meget godt oversatt til norsk med ordet «mangle». Når Abraham forhandler med Gud om antall rettferdige i Sodom, spør han: "hva hvis det mangler fem på femti rettferdige? (1 Mosebok 18:28). Ordet brukes også til å beskrive vannstanden under syndefloden. Etter femti dager «manglet» det på at vannet dekket hele jorden – dvs. det gjorde ikke det lenger (1 Mosebok 8:3, 5). I Salme 8:6 benyttes det om menneskebarnet som «mangler» lite på gudene, og er kront med ære og herlighet.

Den hyppigste bruken av ordet i Det gamle testamentet er for å beskrive hvordan gudens nåde gjør at folket ikke mangler noe. I 2 Mosebok 16:18 står det at folket «manglet» aldri manna (også 5 Mosebok 2:7; 8:9; Nehemja 9:21). I Salme 23:1 heter det etter at Herren er min hyrde: «jeg mangler ingen ting» (også Salme 34:10; Jesaja 51:14). I Dommerne 18:10 heter det at Danittene skal gå til et land der de ikke mangler noe. I Dommerne 19:19-20 kommer Efraimitten til Gibea for å overnatte, og der bor han hos en gammel mann og "mangler ingenting". I 1 Kongebok 17:14 lover Elija at det aldri skal «mangle» mel i krukken eller olje i flasken inntil det regner i Israel. Den som har en god hustru vil aldri mangle noe (Ordspråkene 31:11). I Jesaja 51:14 blir de som er fanget lovet, at snart skal de ikke lenger mangle sitt brød. På en lignende måte spør farao Jeroboam i 1 Kongebok 11:22 «Hva mangler du her, så du vil dra til ditt land?»

Men i enkelte forekomster betyr ordet virkelig å mangle. I Jesaja 32:6 om hvordan hyklere tar brødet fra den sultne, og lar den tørste «mangle» drikke. I Esekiel 4:16-17 bestemmer engelen at han skal bryte staven av brød og vann til Jerusalem, slik at de skal «mangle» det. I Jeremia 44:18 klager folket fordi etter de sluttet å ofre drikkoffer til himmeldronningen, har de «manglet alt». «Med sverd og hunger har vi omkommet». Likeledes i Amos 4:6 sier Jahve: «Jeg har latt dere gå med tom munn i alle byene deres, og latt dere mangle brød på alle steder, men likevel har dere ikke vendt om til meg». Et av de mest uhyggelige bilder tegnes av Job 30:3 hvor de utstøtte gnager det tørre på de forlatte steder fordi de mangler mat. I 5 Mosebok 15:7-8 gis loven at dersom det er en fattig (ebjon) blant deg, så skal man rundhåndet gi ham det han «mangler». I forbannelsen som gis i 5 Mosebok 28 dersom Israel bryter Herrens pakt, skal Herren hjelpe fienden og sende dem mot Israel «med hunger, tørst, nakenhet og mangel» (5 Mosebok 28:48). Videre i vers 57 står det at under beleiringen skal kvinnen spise sine egne barn som hun føder i hemmelighet fordi hun mangler mat. Da Joab hadde drept Abner i 2 Samuelsbok 3:29 uttaler David en forbannelse over Joab, hvor han mener at skylden for mordet skal ligge på ham, så han mangler mat. I Ordspråkene 6:11 heter det at den late fort blir fattig og mangler alt. Fattigdommen kommer over ham som en landstryker og mangelen som et manns skjold. I Ordspråkene 11:24 heter det at noen strør ut, men blir rikere, andre er gjerrige, men mangler dog bare mer. I Ordspråkene 14:23 heter det at «I alt arbeid blir det profitt, men i leppers tale (tomsnakk) blir det mangel». Videre i Ordspråkene 21:5 heter det: «Den flittiges plan fører til vinning, men hastverk fører til tap». Og 21:17 «Den mann som mangler kjærlighet til glede, han elsker vin og olje. Han blir ikke rik». I tråd med tankegangen i ani og ebjon: Ordspråkene 22:16: «Den som undertrykker den svake (dal) for å gjøre stor sin rikdom skal mangle». Og Ordspråkene 28:27 «Den som gir til den trengende skal aldri mangle noe, men over den som lukker øynene skal det være mange forbannelser».

Ordet hasor forekommer også som adjektiv «manglende». I 1 Samuelsbok 21:16, tretten ganger i Ordspråkene 6:32; 7:7; 9:4, 16; 10:13, 21; 11:12; 12:9, 11; 13:25; 15:21; 17:18; 24:30; 28:16, 22; 31:11og en gang i Forkynneren 10:3 betyr det å mangle klokskap hokmah eller forstand binah. Dette vil være en form for mangel bare i overført betydning.

R´ash ראשׁ rish רישׁ og rosh רושׁ «Ubemidlet»

Enda mer entydig en ebjon betyr rosh å være fattig. Ordet finnes i formen resh 7 ganger og rosh forekommer 24 ganger. og i formen r'esh 2 ganger. Ordet benyttes bare noen få ganger i Samuelsbøkene, og finnes ellers nesten bare i Ordspråkene. I 2 Samuelsbok 12:1-4 er det snakk om en rik mann som har mange sauer, og en fattig som bare har ett lam som sover i hans egen seng. I 1 Samuelsbok 18:23 sier Sauls tjener til David: «Jeg er jo en fattig og lite anerkjent mann». I Salme 34:11 Heter det at unge løver er rosh og hungrer. I Salme 82:3 er det krav om at rosh og den farløse må få sin rett. I Ordspråkene 10:4 blir den late rosh og den flittige asar (rik). Og Ordspråkene 13:7 observerer at noen ter seg som rike, men har ingenting andre ter seg som fattige, men har stor rikdom. Den rike har penger til løsepenge, imens rosh er det ingen som truer (13:8). Den fattige hates selv av sine venner, men mange elsker den rike (14:20; også 19:7). Den fattige ber med ydmyke bønner, den rike svarer med harde ord. Den rike hersker over rosh og låntageren blir långiverens slave (22:7).

Rosh sitt land gir mye mat, men fordi de gjør urett blir det tatt bort (Ordspråkene 13:23). Man skal ikke spotte en fattig, for da håner man hans skaper (Ordspråkene 17:5; 22:2; 29:13; Forkynneren 4:14; 5:7).

Men det er bedre å være rosh og ustraffelig enn rik, falsk og dum (Ordspråkene 19:1) eller en løgner (vers 22; også 22:6). Det å undertrykke rosh er som et regn som skyller bort kornet så det ikke blir brød (28:3).

Den som gir til den rosh mangler ikke, men den som lukker øynene skal få mange forbannelser (Ordspråkene 22:27).

Andre begreper som kan relateres til fattigdom

To andre begreper som ikke direkte betyr «fattig» kan også nevnes: Det først er dak (דך) som betyr krenket og finnes 4 ganger Det andre er det meget fysiske uttryket «å være sulten» ra'ab (רעב) som finnes 134 ganger i 120 vers. To andre kategorier som ofte blir regnet som standard eksempler på fattige er jatom (יתום) «den farløse» og almanah (אלמנה) «enken». Kun i Salme 10:8, 10, 14 (3x)finnes halkah (חלכה) «hjelpeløs».