Den belgiske revolusjonen

Den belgiske revolusjonen var en konflikt i Det forente nederlandske kongedømme som begynte med et opprør i Brussel den 25. august 1830 og som etter hvert ledet frem til etableringen av et uavhengig, katolsk og nøytralt Belgia. Wilhelm I av Nederland nektet først å akseptere Belgia som en uavhengig stat, men måtte til sist bøye seg under presset fra en fredskonferanse i London i 1839.

«Episode fra den belgiske revolusjonen i 1830», fra det kongelige kunstmuseum i Brussel, maleri av Egide Charles Gustave Wappers

Engelsk karikatur av ekteskapet mellom Nederland og Belgia.

Bakgrunn

Nederland kom seg fri fra fransk okkupasjon i 1813. I den britisk-nederlandske avtalen av 1814 ble navnene «United Provinces of the Netherlands» og «United Netherlands» benyttet. Wienerkongressen bestemte at det skulle etableres et kongedømme for Huset Oranien-Nassau hvor en knyttet sammen det protestantiske De forente Nederlandene med det katolske De østerrikske Nederlandene. Hensikten med den nye statsdannelsen var å danne en sterk bufferstat nord for Frankrike. Typisk for det diplomatiske spillet på Wienerkongressen var et første forslag hvor Russland skulle overta De østerrikske Nederlandene som belønning for sin utholdende kamp mot Napoleon. Storbritannia insisterte imidlertid på å beholde Ceylon og Kappkolonien som landet hadde erobret mens De forente Nederlandene hadde vært okkupert av Napoleon, det nye nederlandske kongedømmet ble derfor kompensert med de sørlige provinsene.

Den sørlige delen var katolsk, og biskopene motsatte seg total religionsfrihet; fremfor alt ga skolespørsmål opphav til tvister. Både geistlige og anti-kirkelige liberale forente seg etter 1828 mot regjeringen. Førstnevnte brukte slagordet «utdannelsesfrihet», sistnevnte krevde trykkefrihet.

En annen sak gjaldt språket i flamske områder. Her var folkespråket nært beslektet med nederlandsk, mens det offisielle språket var fransk. Kongen prøvde å bevirke en endring, men dette vakte sterk misnøye i det franske Belgia. Det var også andre økonomiske årsaker til at den belgiske frigjøringen kom i stand.

Utløsende gnist

Den franske julirevolusjonen smittet av på belgierne. Etter oppførelsen av den revolusjonære operaen «Den stumme fra Portici» (La muette de Portici) i Brussel den 25. august 1830, oppsto et spontant opprør. Den nederlandske garnisonen ble utvist fra byen i forbindelse med dette. En mindre, radikal gruppe håpet på union med Frankrike, men flertallet var ivrige etter et oppgjør med kongen. En delegasjon ble sendt til kong Willem I av Nederland, men hans svar var unnvikende, og da han sendte sin eldste sønn til Brussel, var hans instrukser så begrensede at han bare kunne gi vage løfter. Folkestemningen i Nederland begynte etter hvert å kreve et tøffere grep. I september ble kongens andre sønn sendt til Brussel i spissen for 10,000 soldater, men etter blodige gatekamper mellom 23. og 26. september trakk disse seg tilbake. Regjeringsstyrkene tok imidlertid Antwerpen tilbake.

En provisorisk belgisk regjering ble dannet under Charles Rogier og republikaneren Louis de Potter, som den 4. oktober erklærte Belgias uavhengighet. Det ble innkalt til en nasjonalforsamling. Dette startet forhandlinger med regjeringen i Haag, som ikke resulterte i noe, og 27. oktober ble Antwerpen bombardert av nederlenderne. Dermed ble alle kompromisser umuliggjort.

Tidagerskrigen

Den 10. november 1830 møttes nasjonalforsamlingen i Brussel og erklærte Belgias uavhengighet. Det ble besluttet å innføre et konstitusjonelt og arvelig monarki. Huset Oranien ble definitivt ekskludert fra arvefølgen. Den 4. juni 1831 valgte nasjonalforsamlingen i Brussel Leopold av Sachsen-Coburg og Gotha til «belgiernes konge» etter forslag fra stormaktene. Han hadde vært gift med George IVs avdøde datter og var onkel til den britiske tronarvingen, prinsesse Victoria. I 1832 giftet Leopold seg med Louis Philippes datter Marie Louise av Orléans.

Vilhelm I svarte med å avslutte våpenhvilen av 2. august 1830. Den nederlandske general Chassé beseiret med letthet en fillete belgisk hær, men Frankrike grep inn, og etter en fransk fremrykning under marskalk Gérard. Nederlenderne ble tvunget til å trekke seg tilbake.

I 1833 ble Vilhelm I tvunget til å inngå en våpenhvile på ubestemt tid. William ga til slutt etter for press fra vestmaktene og anerkjente Belgias uavhengighet.

Den 20. desember 1830 vedtok en stormaktskongress i London å anerkjenne Belgia som en suveren stat. Russland, Østerrike og Preussen hadde bedt om intervensjon og gjeninnføring av den nederlandsk-belgiske union, men Storbritannia og Frankrike hadde sagt nei. Den 20. januar 1831 garanterte London-kongressen Belgia «permanent nøytralitet».

10-dagerskrigen mellom Belgia og Nederland ble utkjempet etter at Vilhelm I nektet å godta et stormaktsdekret, de 18 artikler, som var gunstig for Belgia. Den 2. august 1831 lot Vilhelm nederlandske tropper rykke inn i Belgia. De belgiske troppene trakk seg tilbake, men stormaktene stoppet den nederlandske seieren.

I oktober 1831 ble det utarbeidet et nytt meklingsfremlegg (de 24 artikler). Men selv det ble avvist av Nederland, hvis tropper holdt Antwerpen. En fransk hær rykket frem og erobret Antwerpen etter en tre ukers beleiring, samtidig som en britisk flåte blokkerte kysten av Nederland. Først etter dette, deb 18. november 1833, ble det inngått en foreløpig traktat mellom Belgia og Nederland.

Det var først i 1839 at en endelig traktat ble inngått; først i 1842 ble alle kritiske spørsmål løst. Grensen mellom Belgia og Nederland ble etablert og forble stabil.

Eksterne lenker

• (en) Belgian Revolution – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Tidagerskrigen, nettside om den belgiske revolusjonen (engelsk)