Delia (festival)
Delia (gresk Δήλια) var i den klassiske antikken festivaler og leker feiret ved store sammenkomster (gresk πανήγυρις, panegyris) på øya Delos, et sentrum for et amfiktyoni (religiøst-politisk stammeforbund) som øygruppen Kykladene og naboene jonerne på kysten av Lilleasia tilhørte. Denne amfiktyonin synes opprinnelig å ha vært ha kommet i gang med den hensikt for dyrkelsen i den felles helligdommen til Apollon Delios[1], jonerne var av den overbevisning at Apollon, deres skytsgud, (θεὸς πατρῷος, theos patroos), var født på Delos.
Delia, slik det fremstår i henhold til de homeriske hymner til Apollon (147), har eksistert fra svært langt tilbake i tid, og ble feiret hvert fjerde år, muligens i den athenske måneden til Hieros, eller i Thargelion overført til Delos i henhold til den athenske kalender.[2] Medlemmene av amfiktyonin samlet seg ved disse anledningene (ὲθεώρουν) i Delos i lange klesdrakter med deres hustruer og barn for ære guden med atletiske leker og musikalske konkurranser, korsanger og dans. Det er åpenbart at athenere deltok fra tidlig av i henhold til Deliastoi (senere kalt for Theoroi, Θεωροί), hellige sendebud, nevnt i lovverket til Solon; det hellige fartøy (θεωρίς) som ble sendt til Delos hvert år skal etter sigende ha vært det samme som Thesevs hadde budsendt etter at han kom tilbake fra Kreta. Folket på Delos i løpet av disse høytidene tjente blant annet som kokker for å bespise de som besøkte deres øy, og ble derfor kalt Έλεοδύται.[3]
I løpet av tiden ebbet feiringen av denne antikke panegyris på Delos ut, og ble ikke gjenoppvekket før i løpet av det sjette året av Peloponneskrigen i det 88. olympiske året 3 (det vil år 426 f.Kr.) etter at athenerne hadde ekspropriert øya Delos, fjernet alt innhold fra deres graver der til Rheneia, og innført bestemmelsen at fra da av skulle ingen bli hverken født eller dø på øya.[4] Athenerne gjeninnførte den antikke høytidene og la til hesteveddeløp som aldri tidligere hadde blitt oppført ved Delia.[5] Etter dette tok Athen, ved å ha ledelsen av den joniske forbundet, den mest prominente delen av feiringen av Delia, og sammen med øyboerne, skaffet de kor og ofringer. Lederen (ὰρχιθέωρος), som førte an i høytiden, var fra Athen[6], og athenerne hadde overoppsyn med den felles helligdommen (se Amfiktyoni).[7]
Det mindre Delia
redigerFra disse høytidene som tilhørte de store delianske panegyris må de mindre Delia-festivalene skilles ut, kalt Apollonia av øyfolket[8] som ble feiret hvert år, sannsynligvis den 6. thargelion. Athenerne sendte det hellige fartøy (θεωρίς) ved disse anledningene med Apollons prest, smykket med laurbærblander, til Delos. Sendebudene ble kalt for θεωρία og de som seilte for θεωροί, og før de satte seil ble et høytidelig offer gitt i Delion ved Marathon for å få hell på sjøreisen.[9]
I løpet av den tiden som fartøyet var fraværende, som ved en anledning varte i tretti dager[10], var byen Athen renset og det var ikke tillatt å henrette kriminelle. Det mindre Delia ble etter sigende påbegynt av Thesevs etter at han hadde drept Minotauros på Kreta, skjønt en del legender nevner festivalen ved en langt tidligere periode, og Plutark[11] redegjør at det antikke skipet ble benyttet av grunnleggeren selv, skjønt ofte reparert, ble bevart og brukt av Athen helt fram til retorikeren Demetrios fra Phalerons tid.[12]
Referanser
rediger- ^ Cyclopaedia, eller Universal Dictionary of Arts and Sciences. 1728
- ^ Arnold, Irene Ringwood (1933): «Local Festivals at Delos». American Journal of Archaeology. 37(3). Juli 1933. ss. 452-458.
- ^ Arnold, Irene Ringwood (1933). ss. 452-458
- ^ Cyclopaedia Sciences. 1728
- ^ Thukydid, I. c.
- ^ Plutark: Nic. 3; Wolf: Introd. ad Demosth. Lept. p. xc.
- ^ Smith, William: Dictionary of Greek and Roman Antiquities (1870), 1890-utgaven hos Perseus-prosjektet
- ^ «Delia». (2007) i Encyclopædia Britannica Online
- ^ Müller, Karl Otfried: Dor. ii. 2. § 14.
- ^ Platon: Phaedon, s. 58; Xenofon: Memorabila iv. 8. § 2
- ^ Plutark: Thesevs’ liv, 23
- ^ Böckh, Publ. Econ. of Ath. s. 214, &c. 2. utg.; Thirlwall: Hist. of Greece, vol. iii. s. 217.