De ville felt

De ville felt, eller Villmarken (latin: Loca deserta, sive campi deserti inhabitati; ukrainsk: Дике Поле Dyke Pole, russisk: Дикое Поле, polsk: Dzikie pole) er et historisk begrep benyttet i polsk-litauiske dokumenter fra 1500- og 1600-tallet om Den pontiske slette nord for Svartehavet og Azovhavet. Utstrekningen av denne geografiske angivelsen er noe tvetydig, men avgrenses vanligvis av elven Don i øst, Kiev i nord, og de venstre bielver til Dnestr i vest.

Området var kontrollert av Den gylne horde i perioden 1240–1362. Olgerd, storfyrste av Litauen, vant kontrollen av de vestlige delene etter slaget ved det blå vann. I 1399, etter slaget ved Vorskla, ble territoriet vunnet tilbake av Temur Qutlugh, khan av Den gylne horde. I 1441 ble det område som ble kalt Yedisan del av Krimkhanatet. På 1500-tallet ble det så del av det ekspanderende osmanske riket. Sent på 1700-tallet ble det del av Det russiske rike og nogajene ble fordrevet eller deportert til andre deler av riket. Det er nå (2013) del av Ukraina, Moldova og Russland.

Det var to betydelige festningsbyer i området: Kara Kerman (Otsjakiv) og Khadjibey (Odessa). De ville felt ble krysset av Muravskiveien og Izyumskiveien, viktige handelsveier og tidvis invasjonsruter benyttet av krimtatarene på plyndringstokter inn i storfyrstedømmet Moskva. Det meste av området var temmelig tynt befolket av nomadiske nogajer og var for det meste ubebodd steppeland. Krim-nogaj-raidene, som var herjingsraid som pågikk i lang tid mellom tatarer, rutenere, storfyrstedømmet Litauen, nogajene og Krimkhanatet, bidro til omfattende ødeleggelser og avfolking i tiden frem til fremveksten av zaporozjikosakkenes velde. Regionen ble så gradvis bebygd av flyktede bønder og treller. Så snart denne nybyggingen kom i gang, vek så uttrykket De ville felt til mer spesifikke betegnelser, som Zaporizjia, Sloboda Ukraina og (senere) Novorossija.

Eksterne lenker

• Cossack era
• The Zaphorozian Cossacks