De sphaera mundi

De sphaera mundi (latin for Om verdens sfære; den latinske tittel også gjengitt som Tractatus de sphaera, Textus de sphaera, eller De sphaera) er en middelaldersk introduksjon til astronomiens grunnleggende elementer. Verket ble forfattet av Johannes de Sacrobosco ca. 1230. Det bygger i storgrad på Ptolemæus' Almagest, med tillegg av tanker fra islamsk astronomi. Verket var et av det mest innflytelsesfulle innen den kopernikanske astronomi gjorde sitt inntog.

En volvelle fra en 1500-talls-utgave av Sacroboscos De Sphaera.

En side av Tractatus de Sphaera

Mottakelse

Sacroboscos De sphaera mundi var den mest fremgangsrike av en rekke konkurrerende bøker om sitt emne fra 1200-tallet. Den ble brukt på universiteter i flere hundre år, og manuskriptet (dette var før trykkekunstens tid i Europa) ble kopiert mange ganger; hundrevis av kopier er blitt bevart for ettertiden.

Den første trykte utgave er fra 1472 og ble trykket i Ferrara nord i Italia. I det minste 84 utgaver ble trykket i løpet av de påfølgende to hundre år. Verket ble gjerne supplert med kommentarer. Antallet utgaver og kommentarer vitner om verkets store betydning som universitetstekstbok.

Innhold

De sphaera mundi er ikke en utforskning av jorden, men av himlene. Sacrobosco siterer Theodosius som hevder at de er ett solid legeme. Dette himmellegeme er delt i ni deler: Det «først bevegede» (primum mobile), sfærene med fiksstjernene (firmamentet), og de syv planeter Saturn, Jupiter, Mars, Solen, Venus, Merkur og Månen. Det er en «riktig» sfære og en «skrå» sfære: Den «riktige» sfære kan bare observeres av menneskene ved ekvator (hvis det er noen der), alle andre ser den «skrå» sfære. Det er to bevegelser: Én av himlene fra øst til vest på dens akse gjennom fra den arktiske til den antarktiske pol, den andre av de nedre sfærer ved 23° i den motsatte retning på deres egne akser.

Verden, eller universet, er delt i do deler: Den elementære og den eteriske. Den elementare består av fire deler: Jorden, så vann, så luft, så ild, som rekker opp til Månen. Over dette er den eteriske, som er uforanderlig, og kalles den femte essens (kvintessensen) av filosofene. Alt er mobilt, foruten tung jord, som er i verdens midte.

Universet som en maskin

Sacrobosco omtalte universer som machina mundi, verdens maskin, og var av den oppfatning at den solformørkelse som ble omtalt ved Jesu korsfestelse var en forstyrrelse av denne maskinens orden. Dette konseptet ligner på den urverksuniversanalogi som ble meget populær flere århundrer senere, i opplysningstiden.

Sfærisk jordklode

Illustrasjon fra en utgave fra 1550 av De sphaera.

Selv om De sphaera hovedsakelig omhandler himmellegemene, har den en klar beskrivelse av Jorden som sfære, og som samsvarer med den utbredte oppfatning i høymiddelalderen; at jorden er rund. (At man i middelalderen skulle ha ment at jorden var flat, er et påhitt av enkelte historikere på 1800- og 1900-tallet). Som bevis anvender Sacrobosco de forhold at stjernene står opp og går ned tidligere for dem som bor lengre mot øst; at måneformørkelsene skjer noe tidligere; at stjernene nær Nordpolen mer synlige til de lengre nord og at dem som bor lenger sør kan se andre stjerner; og at man til sjøs kan skue lengre dersom man klatrer opp i masten; og at vannet søker sin naturlige form som er rund som en dråpe.

Litteratur

• Olaf Pedersen: «The Corpus Astronomicum and the Traditions of Medieval Latin Astronomy: A Tentative Interpretation.» S. 59–76 i Owen Gingerich og Jerzy Dobrzycki (red.): Colloquia Copernicana III. Wrocław: Ossolineum, 1975.
• Olaf Pedersen: «In Quest of Sacrobosco», i Journal for the History of Astronomy, 16 (1985): 175-221.
• Lynn Thorndike: The Sphere of Sacrobosco and its Commentators. Chicago: Univ. of Chicago Press, 1949.