David Elazar
David «Dado» Elazar (født 27. august 1925 i Sarajevo i Kongeriket av serbere, kroater og slovenere, død 15. april 1976 i Tel Aviv-Jaffa i Israel) var den niende generalstabssjef i det israelske forsvar. Han satt i den stillingen fra 1972 til 1974, og ble tvunget til gå av i kjølvannet av Yom Kippur-krigen.
| David Elazar | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 27. aug. 1925[1] Sarajevo | ||
| Død | 15. apr. 1976[2][1] (50 år) Jerusalem | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell, offiser | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Israel | ||
| Gravlagt | Herzlfjellet | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Elazar ble født i Sarajevo og var av sefardisk avstamning. Ham immigrerte til Palestina i 1940 som led i Youth Aliyah-programmet, og bosatte seg i kibbutzen Ein Shemer.
Militær karriere rediger
Han ble snart med i Palmach, og kjempet i mange viktige slag under Israels uavhengighetskrig i 1948, som i slaget ved San Simon-klosteret i Jerusalem. Som soldat steg han i gradene under krigen og endte som sjef for HaPortzim-bataljonen i Harelbrigaden.
Elazar ble i hæren etter krigen og gikk over til panserkorpset etter Sinaifelttoget i 1956. Han var nestkommanderende for korpset under Haim Bar-Lev inntil han selv overtok kommandoen over korpset i 1961. Han forble på denne post til 1964, da han ble utnevnt til sjef for Israels Nordkommando,[3] Han bekledte denne post under Seksdagerskrigen og hadde den overordnede ledelse av erobringen av de strategisk viktige Golanhøydene fra Syria på bare to dager.[4] Dette førte til en rask våpenhvile med Syria og avslutning av krigen.
Etter krigen fortsatte han som Nordkommanoens sjef til 1969,[5] deretter fungerte Elazar som øverste operasjonsoffiser i generalstaben. Den 1. januar 1972 ble han utnevnt til stabssjef.
Sjef for generalstaben rediger
De første måneder av hans tjenestetid gikk med at bekjempe terrorisme. Den 30. mai 1972 angrep den japanske røde armé Lod lufthavn og drepte 25 sivile og såret 71. Den 5. september samme år angrep en annen gruppe israelske sportsfolk ved de olympiske leker i München. Angrepet fikk navnet Münchenmassakren. Som svar på disse angrep gav Elazar ordre til de hittil kraftigste bombardementer av palestinske baser i Syria og Libanon. Tre syriske jetfly ble skutt ned og snesvis av fedayeen ble drept under et massivt artilleribombardement. I Operasjon Ungdommens Vår, som fant sted i Libanon natten mellom 9. og 10. april 1973 ble ytterligere snesvis av palestinere, blant dem atskillige palestinske ledere, snikmyrdet i Beirut av den israelske hær.[6]
En av de beslutninger som David Elazar traff i sin embedstid var ordren om å nedskyte et libysk passasjerfly som var trengt inn i israelskkonttrollert luftrom og som ble mistenkt for å ha terrorister ombord ettersom det ikke reagerte på radioanrop. Flyet ble skutt ned av det israelske luftvåpen over Sinaihalvøya etter ordre fra Elazar personlig og over 100 sivile mistet livet. Først senere ble det oppdaget at det var et libysk passasjerfly som hadde begått en navigasjonsfeil.
Den 27. mai 1973 meddelte det israelske forsvar at landet var i unntakstilstand og reserver ble mobilisert som svar på egyptiske troppebevegelser. Unntakstilstanden ble opphevet da det stod klart at det kun var tale om en øvelse. Denne hendelse hadde stor innflytelse på generalstaben, da den fikk den til å tro at de egyptiske styrker ikke var i gang med å forberede krig. Eyter krigen kom det til å stå klart at disse hyppige manøvrer hadde hatt til hensikt å sløve israelernes oppmerksomhet så de ikke innså egypternes sanne hensikter da angrepet faktisk begynte.
Den 13. september nedskjøt Israel 13 syriske jagerfly som hadde forsøkt å nedskyte et israelsk fly.
Yom Kippur-krigen rediger
Hendelser som førte frem mot krigen rediger
I 1957 ble Israel tvunget av amerikansk press til å trekke seg tilbake fra områder på Sinai som landet hadde holdt besatt etter å ha angrepet Egypt det foregående år. Stengningen av Tiranstredet for israelske skip, som Nasser gjennomførte i 1967 var en av hovedårsakene til Seksdagerskrigen, da Israel igjen besatte Sinai. Til tross for resolusjoner i FN om å trekke seg tilbake, avviste Israel å gjøre noe slikt med mindre Egypt var klar til å slutte fred.
Den 1. oktober 1973 ble hærene i Egypt og Syria satt i alarmberedskap. På grunn av en feilaktig etterretningsvurdering og dårlige beslutninger i det israelske militære var den israelske reaksjon beskjeden. Bare noen få reserveenheter ble innkalt, og det ble besluttet at krig var usannsynlig. I de tidlige timer den 6. oktober (på Yom Kippur, den helligste av de jødiske helligdager) ble David Elazar endelig overbevist om at krig faktisk ville bryte ut samme dag, selv om sjefen for militærets etterretningstjeneste generalmajor Eli Zeira og forsvarsminister Moshe Dayan fortsatt mente at dette var særdeles usannsynlig. Dayans holdning hadde to vesentlige konsekvenser:
- Dayan avviste å godkjenne Elazars anmodning om en generalmobilisering av reservene[7] (Elazar endte imidlertid på egen hånd med å beslutte en delmobilisering den 5. oktober).
- Dayan avviste å godkjenne Elazars anbefaling av at luftvåpenet skulle gjennomføre et forebyggende luftangrep som var planlagt til kl. 11 på Yom Kippur (luftvåpenet var klar til å gjennemføre angrepet, men flyene kom aldri i luften).
Krigen rediger
Klokken 14 på Yom Kippur innledet den egyptiske og den syriske hær et koordinert angrep på Israel. På mange måter kom dette som en overraskelse for det israelske forsvar og dets overkommando.
Etter en rekke voldsomme slag som skulle stoppe de invaderende hærer, en feilslått motoffensiv i Sinai og store tap for Israels hær og luftvåpen ble angrepet til slutt stanset. Den 11. oktober ble kampene i nord presset tilbake over den syriske grense og den 16. oktober krysset israelske styrker Suezkanalen under ledelse av general Ariel Sharon.
I de første dager av krigen var Elazar en av de meget få israelske militæsjefer som holdt hodet ksldt, og som oppretholdt et optimistisk syn på hvordan ting utviklet srg. Det var i særlig kontrast til den politiske ledelse, først og fremst Moshe Dayan, som talte om «ødeleggelsen av det tredje jødiske fellesskap». På samme tid understreket krigen de skarpe personlige motsetninger mellom de øverste militærledere, især langs sørfronten. På et visst punkt under kampene ble Elazar tvunget til å utskifte sjefen for sørkommandoen, generalmajor Shmuel Gonen (kalt «Gorodish») med den tidligere generalstabssjef Haim Bar-Lev. Han sikret seg også hjelp fra generalene Rehavam Zeevi og Aharon Yariv som begge nylig hadde gått i pensjon, og nå ble hans særlige rådgivere.
Ved krigens slutt var israelerne trengt dypt inn på syrisk område. Hermonfjellet, som syrerne hadde erobret i begynnelsen av krigen, var tilbake under israelsk kontroll. På sørfronten var den 3. egyptiske armé omringet på Sinai og israelske tropper hadde besatt den sørlige sektor av vestbredden av Suezkanalen og kjempet med Ariel Sharons ukonvensjonelle taktikk.[8] Allikevel, trass i disse militære seirer, betalte Israel en høy pris i kampene mot egypterne i form av høye tap.[9]
Etterspillet rediger
De store tapene og det faktum at Israel ble tatt på sengen, både hva angår etterretninger og operasjonelt, førte til en bølge av offentlige protestert.
Den 21. november, kort etter krigsslutt, ble Agranatkommisjonen nedsatt for å undersøke hvorfor det israelske forsvar var så dårlig forberedt på krigen. Kommisjonen arbeidet i adskillige måneder. Den holdt 140 møter og lyttey på snesvis av vitner innen den utsendte en foreløpig rapport den 1. april 1974, der den opfordret til at Elazar skulle fjernes som stabssjef. Rapporten fastslo at «Elazar har personlig ansvar for vurderingen av situasjonen og forsvarets beredskap» og anbefalte at han og sjefen for den militære etterretningstjeneste skulle fjernes fra sine poster.
David Elazar avleverte straks sin avskjedssøknad til regjeringen og hevdet at han var blitt dårlig behandlet, idet rapporten ikke anbefalte sanksjoner overfor landets politiske ledelse. Han klaget også over at hans handlinger under krigen aldri ble tatt i betraktning. I sin avskjedssøknad skrev han: «Det er ikke stabssjfens oppgave å kontrollere alle taktiske detaljer. Jeg bevitner at som sjef for Nordkommandoen i 1967 innleverte jeg en generalplan til stabssjefen og mottok ingen detaljerte planer.» Han skrev også: «Jeg kan ikke begripe hvorfor kommisjonen mente at jeg burde ha konkludert at reserver skulle innkalles den 5. oktober mens forsvarsministeren ikke kunne ha nådd den samme konklusjon, på tross av at vi hadde nøyaktig de samme informasjoner og det ikke var noen i generalstaben som mente eller foreslo at det skulle innkalles reserver.» [10]
Død rediger
Den 15. april 1976 døde David Elazar av hjerteslag i Tel Aviv-Jaffa mens han svømte. Mange mente at han døde at et knust hjerte etter at Agranatkommisjonen hadde lagt skylden for den militære fiaskoen på ham. Han ligger begravet på Herzlfjellet i Jerusalem.
Eftermæle rediger
David Elazar, med kjælenavnet «Dado», er fortsatt en kontroversiell person i Israel. Agranatkommisjonens konklusjon om at han var personlig ansvarlig for det manglende beredskap ble ikke fullt ut akseptert av offentligheten.
Mange hevdet at regjeringen og særlig statsminister Golda Meir og forsvarsminister Moshe Dayan også burde trekkes til ansvar, og i det store og hele var den israelske offentlighet enig i denne holdning. Resultatet var et kraftig offentlig press som endte med at Meir og Dayan trakk seg tilbake, selv om de ikke offisielt var implisert ifølge Agranatkommisjonens rapport. Mange peker også på det faktum at Elazar kunne holde hodet kaldt under krigens første dagene som en av de avgjørende faktorer som førte til at Israel endte med å snu krigslykken.[11]
Referanser rediger
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 14548786t[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, oppført som David Elasar, Munzinger IBA 00000013107, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ «David "Dado" Elazar» (hebraisk). Palmach.org.il. Arkivert fra originalen 10. mars 2012. Besøkt 10. november 2010.
- ^ Maoz, Zeev (2006). Defending the Holy Land (engelsk). University of Michigan Press. s. 109–110. ISBN 0472115405.
- ^ Talhami, Ghada Hashem (2017). American Presidents and Jerusalem (engelsk). Lexington Books. s. 80. ISBN 9781498554299.
- ^ Gal Perl Finkel, Don't 'poke the bear' in Syria, The Jerusalem Post, 6. oktober 2018.
- ^ «David Elazar». Jewish Virtual Library.
- ^ Gal Perl Finkel, Wars are won by preparation and not by courage alone, The Jerusalem Post, 8. april 2017.
- ^ Rabinovitch, Abraham (4. oktober 2005). The Yom Kippur War: The Epic Encounter That Transformed the Middle East. Schocken. s. 475. ISBN 0-8052-1124-1.
- ^ http://www.ynet.co.il/yaan/0,7340,L-8333-ODMzM18yODQ0MjQ2Nl8xNDg2ODcyMDAeq-FreeYaan,00.html Arkivert 2008-12-10 hos Wayback Machine
- ^ Rabinovich, Abraham (25. oktober 2016) "What Could Have Been if Israel Had Prepared Differently 43 Years Ago?", The Jerusalem Post
Litteratur rediger
- Hanoch Bartov: Dado, 48 years and 20 days, Maariv Book Guild, 1981 (oversatt til engelsk fra hebraisk).