David Duke

amerikansk politiker og tidligere Ku Klux Klan-leder
(Omdirigert fra «David Duke (født 1. juli 1950)»)

David Ernest Duke (født 1. juli 1950[trenger referanse] i Tulsa i Oklahoma i USA) er en amerikansk politiker og forfatter, mest kjent som tidligere leder (Grand Wizard) av den høyreekstreme hvit makt-grupperingen Ku Klux Klan.

David Duke
Født1. juli 1950Rediger på Wikidata (73 år)
Tulsa
BeskjeftigelsePolitiker, journalist, skribent, historiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Skribent
  • medlem av Louisianas representanthus Rediger på Wikidata
Utdannet vedLouisiana State University (akademisk grad: bachelorgrad)
Interregional Academy of Personnel Management (–2005) (akademisk grad: ph.d., studieretning: historie)
John F. Kennedy High School
Riverside Military Academy
Parti
6 oppføringer
American Nazi Party (ukjent1975)
Det demokratiske parti (19751988)
Populist Party (19881989)
Det republikanske parti (19891999)
Reformpartiet (19992001)
Det republikanske parti (2016–)
NasjonalitetUSA

Liv og karriere rediger

Bakgrunn rediger

Duke ble født i Tulsa i Oklahoma. Som sønn av ingeniør for oljeselskapet Shell flyttet han ofte rundt i verden, og bodde en stund i Nederland før familien bosatte seg i Louisiana.

Politisk utvikling rediger

 
David Duke i 2002 (til høyre) sammen med Udo Voigt daværende leder av det nynazistiske Nationaldemokratische Partei Deutschlands.[1][2][3][4]

På slutten av 1960-tallet møtte han William Luther Pierce, leder av National Alliance, en høyreekstrem og seperatistisk organisasjon, som fikk en livslang innflytelse på ham. Duke ble medlem av Ku Klux Klan i 1967.[5]

Han ble student ved Louisiana State University og dannet en studentgruppe kalt White Youth Alliance som var knyttet til National Socialist White People's Party, et nynazistisk parti i USA. Det samme året opptrådte Duke i en politisk demonstrasjon i naziuniform. Han holdt selskap på årsdagen for Adolf Hitlers fødselsdag, og ble beryktet på studentområdet for å gå i nazistuniform.[6]

I White Youth Alliance møtte han Chloê Hardin, som han giftet seg med i 1974, det samme året han tok eksamen ved universitet. Hardin fødte to døtre, Erika og Crystal, men i 1984 ble de skilt, og hun giftet seg senere med Don Black, en venn av Duke som også var medlem av Ku Klux Klan.[7]

Han har skrevet flere bøker, blant annet sin politiske selvbiografi My Awakening: A Path to Racial Understanding («Min oppvåkning: En vei til raseforståelse») i 1988.

Duke beskriver seg selv som såkalt «raserealist», og hevder at «alle mennesker har en grunnleggende menneskelig rett til å bevare sin egen arv».[8] Han har talt til fordel for like rettigheter til alle.[9][10][omstridt ] Duke er kjent som holocaustbenekter og antisemitt.[11][12][13] Han ble i 2013 utvist fra Italia for forsøk på å etablere en europeisk nynazistisk organisasjon.[14] Han blir regelrett omtalt som nynazist og «white supremacist».[15][16][17][18] Han sympatiserer åpent med nazismen.[19] Han argumenterte i 2006 med at «The Jewish supremacists not only want to control Israel, they want to control America, Europe and the whole world.» (Det jødiske herrefolket ønsker kontrollere Israel, Amerika, Europa og hele verden.) Dukes bok Jewish Supremacism: My Awakening to the Jewish Question selger godt i Moskva[20] og ved et privat universitet i Ukraina ble han æresdoktor for sin bok Zionism as a Form of Ethnic Supremacism.[21]

I 1974 grunnla han «Knights of the Ku Klux Klan» i Louisiana. Der fungerte han som «Imperial Wizard» fram til 1980. Duke har siden tatt avstand fra gruppen, på grunn av vold utført av andre medlemmer. Senere ble han valgt som delstatsrepresentant i staten Louisiana. Han stilte som kandidat for demokratene i 1988 og som kandidat for republikanerne i 1992 til det amerikanske presidentvalget. Duke har også stilt til valg for senatet i Louisiana, til USAs senat, til Representantenes hus, og til guvernør for Louisiana. Ved guvernørvalget i Louisiana i 1990 fikk han 60 % av stemmene blant hvite velgere.[20]

I senere tid har Duke uttrykt støtte for USAs president Donald Trump, som han mente var godt egnet til «å ta vare på den hvite rasens interesser».[13][22] Han deltok i Unite the Right rally i 2017, sammen med andre figurer innen den ytterliggående alt-rightbevegelsen, som Richard B. Spencer, og Matthew Heimbach.[23]

Referanser rediger

  1. ^ Brech, Sarah Maria (28. oktober 2011). «Udo Voigt : Der NPD-Chef, seine Kollegen und die Waffen-SS». DIE WELT. Besøkt 17. mai 2020. 
  2. ^ Peter Davies, Derek Lynch, The Routledge companion to fascism and the far right, Psychology Press, 2002, pg. 315
  3. ^ «Neo-Nazis push into town councils». www.thelocal.de. 9. juni 2009. Besøkt 1. desember 2013. «The neo-Nazi NPD party is entering several German city parliaments for the first time after this weekend’s local elections, news magazine Der Spiegel reported on Monday.» 
  4. ^ «Neo-Nazi NPD party takes hold in municipal vote in Saxony». www.thelocal.de. 9. juni 2008. Besøkt 1. desember 2013. «The neo-Nazi NPD party has representatives in every county council in the eastern German state of Saxony after it increased its share of the vote in municipal elections on Sunday.» 
  5. ^ Issues '92 Profile: David Duke; The Orange County Register. Santa Ana, Calif.: Mar 2, 1992. pg. a.04
  6. ^ Bridges, Tyler (1995): The Rise of David Duke. University of Mississippi Press. ISBN 0-87805-678-5.
  7. ^ Kim, T. K. (2005): «Electronic Storm». Intelligence Report. Southern Poverty Law Center.
  8. ^ Duke, David (3. desember 2005): «David Duke answers an email about whether he is a racist» Arkivert 16. juli 2012 hos Wayback Machine.
  9. ^ «David Duke: In His Own Words / On Segregation» Arkivert 15. mai 2012 hos Wayback Machine.. Anti-Defamation League
  10. ^ Duke, David. «An Aryan Vision» Arkivert 30. april 2007 hos Wayback Machine.. My Awakening. SolarGeneral. [tredjepartskilde trengs]
  11. ^ Rosenberg, Yair (14. august 2017). «Perspective | ‘Jews will not replace us’: Why white supremacists go after Jews». Washington Post (engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 14. januar 2018. 
  12. ^ «White supremacists are openly using Nazi symbols. That's a warning to us all.». The Independent (engelsk). 23. august 2017. Besøkt 13. januar 2018. 
  13. ^ a b «Trumps nazi-problem». VG (norsk). 15. august 2017. Besøkt 13. januar 2018. 
  14. ^ McKenna, Josephine (8. desember 2013). «Ex-Ku Klux Klan leader expelled from Italy fights travel ban» (engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 13. januar 2018. 
  15. ^ «Former KKK leader and Charlottesville rioter is a fan of Corbyn and praise him for battling the 'Zionists'». The Sun (engelsk). 18. august 2017. Besøkt 13. januar 2018. «[trenger bedre kilde]» 
  16. ^ «Who is David Duke? The former KKK leader who attended Charlottesville riotS». The Sun (engelsk). 18. august 2017. Besøkt 13. januar 2018. «[trenger bedre kilde]» 
  17. ^ «White supremacists are taking genetic tests. It isn't going well». The Independent (engelsk). 18. august 2017. Besøkt 13. januar 2018. 
  18. ^ Miller, Michael E. (21. august 2017). «The shadow of an assassinated American Nazi commander hangs over Charlottesville». Washington Post (engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 13. januar 2018. 
  19. ^ Robertson, Campbell (10. september 2016). «David Duke’s Senate Run in Louisiana Draws Attention but Not Support». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 13. januar 2018. 
  20. ^ a b Blumenthal, Max (23. mars 2006). «Republicanizing the Race Card». The Nation (engelsk). ISSN 0027-8378. Besøkt 5. mai 2018. 
  21. ^ Golinkin, Lev. «White supremacy movement is more than just an American problem». CNN. Besøkt 5. mai 2018. 
  22. ^ Roy Kvatningen (31. januar 2018). «David Duke takker president Donald Trump». Nettavisen. Besøkt 29. april 2020. 
  23. ^ VICE News Tonight with Elle Reeve (14. august 2017). «Charlottesville: Race and Terror». Vice Video (engelsk). Besøkt 10. april 2020. 

Litteratur rediger

  • Bridges, Tyler (1995): The Rise of David Duke. University of Mississippi Press. ISBN 0-87805-678-5.
  • Rose, Douglas (1992): The Emergence of David Duke and the Politics of Race, University of North Carolina Press.
  • Swain, Carol M.; Russ Nieli (24. mars 2003): Contemporary Voices of White Nationalism in America. Cambridge University Press. ISBN 0521816734.

Eksterne lenker rediger