Wikipedia

David (Donatello)

David av Donatello er to statuer fra tidlig italiensk renessanse. Den ene er statue i marmor fra tidlig på 1400-tallet, og den andre, den mest kjente, er en statue i bronse fra rundt fra en gang på 1440-tallet. Begge framstiller den unge David av Israel fra Det gamle testamente, seirende etter kampen mot kjempen Goliat, og ble som ble gjort av Donatello fra Firenze (død 1466). Den første i marmor har uttrykk som en romersk keiser. Den andre i forgylt bronse forestiller en ung og vakker yngling, naken bortsett fra leggskinner og en hatt, og som støtter seg på et sverd og med den ene foten på Goliats hode i en positur av contrapposto. Det var den første nakenskulpturen i naturlig størrelse siden antikken. Statuen er i dag stilt ut ved Museo Nazionale del Bargello i Firenze.

David i bronse, 1440-tallet.

David og Golitat-fortellingen rediger

Den bibelske fortellingen om David og Goliat står i Første Samuelsbok 17[død lenke]. Israelittene slåss mot filisterne, og deres største og fremste kriger og kjempe, Goliat, tilbød seg å møte israelittenes beste kriger i en tvekamp for å avgjøre striden. Ingen av de erfarne israelittiske soldatene er modige nok til å møte filstrenes kjempe inntil David, en ung gjetergutt som er for ung til å være soldat, aksepterer utfordringen. Saul, israelittenes leder og konge, tilbyr David sin rustning og våpen, men gutten avslår. Isteden går han mot fienden bevæpnet med en slynge og noen steiner. Han treffer Goliat i hodet med en stein som slår kjempen overende, og grep deretter Goliats sverd og hogde hodet av ham. Filisterne æret avtalen og israelittene er berget. Davids særlig styrke kommer i henhold til Bibelen fra Gud selv, og fortellingen illustrerer det godes triumf over det onde.[1]

David i marmor rediger

 
Donatello, David
(1408-1409)
Museo Nazionale del Bargello, Firenze
høyde 191 cm.

Donatello fikk først gang en bestilling på en statue av David i 1408. Bestillingen kom fra operai av katedralen i Firenze som ønsket å dekorere avstivningsmur til katedralens tribuner med 12 statuer av profetene. Nanni di Banco fikk samtidig bestillingen på å hogge ut en statue av profeten Jesaja i samme skala. En av statue ble løftet på plass i 1409, men det ble da oppdaget at de var for små for å være synlig fra bakken. Den ble tatt ned igjen og begge statuene vansmektes i verkstedet til operaen i flere år.[2]

I 1416 beordret signoria (bystyre) av Firenze at David-statuen skulle bli sendt til deres Palazzo Vecchio. Åpenbart ble den unge David sett på som effektivt politisk symbol i tillegg til å være en religiøs helt. Donatello ble bedt om å gjøre en del justeringer på statuen, muligens for å gjøre ham mindre lik en profet, og en sokkel ble gjort med følgende inskripsjon: «PRO PATRIA FORTITER DIMICANTIBUS ETIAM ADVERSUS TERRIBILISSIMOS HOSTES DII PRAESTANT AUXILIUM» (Til den som kjemper tappert for fedrelandet gir gudene støtte selv mot de verste fiender).[3]

Marmorstatuen av David er Donatellos tidligste kjente bestilling av betydning, og det er et verk knyttet tett til tradisjonen. Det har få tegn på den nyskapende tilnærmingen til representasjon som kunstneren kom til å utvikle da han var blitt moden, skjønt selv om posisjoneringen av beina gir antydninger om contrapposto, står figuren i en elegant gotisk svai som åpenbart er avledet fra Lorenzo Ghiberti. Ansiktet er merkelig blankt, merkelig i den forstand at tilskuerne forventer naturalisme, men det er typisk for gotisk stil. David synes også bortimot uoppmerksom på skallen til hans beseirede fiende som ligger mellom beina hans. En del forskere har sett et element av personlighet, en form for kjepphøyhet, antydet av vridningen av torsoen og med plasseringen av hendene mot siden, særlig den venstre,[4] men generelt er statuens effekt heller blandet.

David i bronse rediger

 
Donatello, David (1440-tallet)
Museo Nazionale del Bargello
høyde 158 cm.

Donatellos bronsestatue av David (ca 1445) er kjent for å være den første stående verk uten støtte støpt i bronse i renessansen, og den første frittstående mannlige nakenstatue som var blitt gjort siden antikken. Den avbilder den unge David med et gåtefullt smil, poserer med den ene foten på Goliats hode rett etter at kjempen er blitt drept. Ungdommen er stående og naken, bortsett fra en hatt kledd i laurbær og leggskinner, og holder henslengt i Goliats sverd som hviles mot marken.

 
David i bronse, sett fra siden.

Det er ikke bevart noen dokumenter som forteller om bestillingen eller produksjonen av bronsestatuen. Den tidligste sikre referansen er fra 1469 da det ble beskrevet som stående i midten av gårdsplassen til Palazzo Medici Riccardi i Firenze. Familien Medici ble forvist fra byen i 1494 og statuen ble flyttet til gårdsplassen av Palazzo della Signoria (hvor Donatellos marmorstatue av David allerede sto). Den ble flyttet til Palazzo Pitti på 1600-tallet, til Uffizi, et annet palass i Firenze, i 1777, og til sist i 1865 til Bargello-palasset (Palazzo del Bargello) hvor det fortsatt står den dag i dag.[5]

I henhold til Giorgio Vasari, italiensk kunstner og forfatter, sto statuen på en søyle formgitt av Desiderio da Settignano i midten av gårdsplassen til Palazzo Medici; en inskripsjonen synes å ha forklart statuens betydning som et politisk monument: «Victor est quisquis patriam tuetur/Frangit immanis Deus hostis iras/En puer grandem domuit tiramnum/Vincite cives» (Seierherren er den som forsvarer fedrelandet. Gud knuser vreden til en enorm fiende! Se! En gutt overvinner en stor tyrann. Erobre, o'borgere!)[6] Selv om statuens politiske mening er gjengs akseptert har den forblitt diskutert blant forskerne.[7]

De fleste forskere antar at skulpturen ble bestilt av Cosimo de' Medici, men datoen til når den ble framstilt er ukjent. Det har blitt antydet datoer som strekker seg fra 1420-tallet og fram til 1460-tallet. Donatello døde i 1466. De fleste havner et sted på midten av 1440-tallet som det mest sannsynlige da det nye Medici-palasset, formgitt av Michelozzo di Bartolommeo, var under konstruksjon.[8] Ikonografien til bronsestatuen følger marmorstatuen ved at den unge helten står med sverdet i hånden, det halshogde hodet til Goliat ved føttene. Men visuelt er denne statuen påfallende forskjellig. David er naken bortsett fra en hatt og leggskinner (eller støvelsandaler). Han er både fysisk spe og spinkel og påfallende feminin i uttrykket. Hans fysikk, som Mary McCarthy har karakterisert som «en transvestitts og en fetisjists drøm av fristende tvetydighet», er kontrastert i det absurd lange sverdet ved hans side, og viser antagelig at David har erobret Goliat ikke ved sin fysiske styrke, men ved Guds vilje. Guttens nakenhet framhever også Guds tilstedeværelse, kontrasten mellom ungdommen og den tungt rustningskledde kjempen. David er presentert uomskåret, noe som er vanlig for mannlige nakenframstilling i italiensk renessansekunst.[9]

Kontrovers rediger

Det er ingen indikasjoner på samtidens reaksjoner på David, skjønt statuen kan ikke ha bli plasserte i Firenzes rådhus på 1490-tallet da den allerede var betraktet som kontroversiell. Tidlig på 1500-tallet nevnte herolden til Signoria (det styrende rådet) skulpturen på en måte som antyder at det var noe å utsette på den: «David i borggården er ikke en perfekt figur da dens høyre fot er smakløs».[10] Ved midten av århundret beskrev Vasari statuen at den var så naturalistisk at den må ha vært gjort fra livet selv. Imidlertid har det vært betydelig ordskifte blant kunsthistorikere på 1800- og 1900-tallet på hvordan skulpturen kan fortolkes.

 
Utsnitt av Goliats hode og Davids føtter.
 
Baksiden av beina av en gipskopi av David i V & A Museum, London

Mens Bibelen beskrev David som en vakker ungdom, og vi kan akseptere et klassisk grunnlag for posituren og nakenheten ettersom gresk-romerske helter typisk sett var portrettert som nakne og stående i contrapposto, men det er uansett flere forvirrende elementer til Donatellos skulptur. Davids positur er slapp og hans uttrykk nærmest drømmende, hvor ingen av delene synes å uttrykke det fortellende øyeblikket. En gutt fra pubertetsalderen kan ikke bli antatt å ha den muskuløse utviklingen til en voksen, men mykheten i kroppen og framhevelsen av hans nedre mave virker påfallende feminint hos de fleste betraktere. Nakenheten kan bli forklart i Bibelens David som nektet å ta i mot Sauls tilbud om hans rustning, foruten også i referansene til de klassiske heltene, men det faktum at han bærer en hatt og leggskinner (eller støvler) gir ingen mening i henhold til hverken Bibelen eller antikkens idealer. David plasserer sin venstre fot på Goliats hode; på denne måten knyttet Donatello David sterkere til sin døde fiende enn hva kunstneren gjorde med sin marmorversjon. På den andre side er det noe forstyrrende på den måten som skjegget til det halshogde hodet krøller seg rundt Davids fot. Goliat har en hjelm med vinger, og Davids høyre fot står bestemt på den korte høyrevingen mens den venstre, betydelig lengre, peker oppover langs hans høyre fot.

 
Utsnitt av Goliats hjelm.

Figurens besynderligheter har blitt tolket på en rekke måter. En har foreslått at Donatello var homofil og uttrykte en seksuell holdning via statuen.[11] En annen antydet at verket reflekterte seksuelle holdninger i Firenzes samfunn uten nødvendigvis å uttrykke Donatellos personlige preferanser.[12] I antikken var holdningen til menn som har sex med menn praktisert uavhengig moderne holdninger til homofili ved at menn trodde at menns forhold til andre menn besto av et høyere vesen enn menns forhold til kvinner, men i løpet av renessansen, da statuen ble skapt, ble sodomi betraktet som ulovlig og syndig, og over 14 000 menn ble stilt for retten i Firenze for denne forbrytelsen. Homofile implikasjoner var både risikabelt som farlig.[13] En tredje tolkning, og den som de fleste forskere henviser til, er at David representerte Donatellos anstrengelser i å skape en unik versjon av den mannlig nakenhet, å utøve kunstnerisk frihet framfor å kopiere antikkens klassiske modeller som til da hadde vært kilden for avbildning av kunstnerisk nakenhet i renessansens kunst.[14] Hva som er sikkert er at Donatello ikke fulgte noen tradisjoner og hans representasjon er langt fra entydig.

Endring i identifikasjon rediger

 
David på sin søyle.

Den tradisjonelle identifikasjonen av figuren ble først betvilt i 1939 av Jeno Lanyi med en tolkning som lente seg mot antikkens mytologi. Det er særlig hjelmen som antyder identifikasjon med Hermes, gudens flyktige budbringer. Et antall forskere har siden forsøkt å etterprøve Lanyis tolkning, tidvis å referere til statuen som «David-Merkur» (Merkur er den romersk ekvivalent til greske Hermes).[15] Om figuren faktisk var ment å gi tilleggsmeningen til antikkens mytologi er det antatt at han står på hodet til den beseirede kjempen Argos Panoptes. Samtidens referanser er uansett entydig til Bibelens David uten antydninger til en tosidig tolkning.[16]

Restaurering rediger

Statuen gjennom gikk restaurering fra juni 2007 til november 2008. Dette var første gang skulpturen hadde blitt fornyet, men bekymring for lag av " mineraldannende voksing" på bronsens overflate førte til den 18 måneder lange restaureringen. Statuen ble skrapet med skalpeller (på ikke-forgylte områder) og laserbehandlet (på forgylte områder) for å fjerne belegget på overflaten.[17]

Kopier og innflytelse rediger

Det er en gipskopi i fullstørrelse (med brukket sverd) i Victoria and Albert Museum i London. I tillegg finnes det også en annen kopi i Norwich Free Academy i Norwich, Connecticut i USA. David fortsatt å være et emne for stor interesse hos italienske kunstforståere og kunstnere. Andre representasjoner av den bibelske helten var Antonio del Pollaiuolos David (Berlin, Staatliche Museen, ca. 1470, maleri), Verrocchios David (Firenze, Bargello, 1470s, bronse), Domenico Ghirlandaios David (Firenze, S. Maria Novella, ca. 1485, fresko), Bartolomeo Bellanos David (New York, Metropolitan Museum of Art, 1470-tallet, bronse), Michelangelos David (Firenze, Accademia, 1501-1504, marmor), og Berninis David, (Roma, Galleria Borghese, 1623–1624, marmor).

Referanser rediger

  1. ^ Raymond-Jean Frontain & Jan Wojcik, red. (1980): The David Myth in Western Literature, West Lafayette, IN, 1980.
  2. ^ Janson, H. W. (1957): The Sculpture of Donatello, Princeton, bind II, ss. 3-7; Pope-Hennessey, John (1958): Italian Renaissance Sculpture, London, ss. 6-7; Poeschke, Joachim (1990): Donatello and his World: Sculpture of the Italian Renaissance, New York, ss. 27.
  3. ^ Dokumenter om statuene kan bli studert Omaggio a Donatello, 1386-1986, exh. cat., Museo Nazionale del Bargello, Florence, 1985, 126-127. Om de politiske implikasjoner av David for tidlig moderne Firenze, se Butterfield, Andrew: «New Evidence for the Iconography of David in Quattrocento Florence» i: Tatti Studies 6 (1995) ss. 114-133.
  4. ^ Poeschke, 377; Omaggio, 125.
  5. ^ Janson: Donatello, ss. 77-78; Poeschke, ss 397; Omaggio, ss 196-197; Randolph, Adrian W.B. (2002): Engaging Symbols: Gender, Politics, and Public Art in Fifteenth-Century Florence, New Haven, ss. 139-141. Randolph gjenga et dikt fra 1466 som synes å beskrive statuen i Medicis palass.
  6. ^ Vasari, Giorgio: Le Vite..., red. G. Milanesi, Firenze, 1878-1885, III, 108. Et quattrocento-manuskript som inneholder inskripsjonen er antagelig en langt tidligere referanse til statuen; beklageligvis er manuskriptet ikke datert. Sperling, Christine M. (1992): «Donatello's Bronze 'David' and the Demands of Medici Politics» i: The Burlington Magazine, 134, ss. 218-219.
  7. ^ Politisk lesning av David(ene), inkludert Sperling, Christine (1992): «Donatello's Bronze 'David' and the Demands of Medici Politics» i: The Burlington Magazine, 134, ss. 218-224; Crum, Roger J. (1996): «Donatello's Bronze David and the Question of Foreign versus Domestic Tyranny» i: Renaissance Studies, 10, ss. 440-450; McHam, Sarah Blake (2001): «Donatello's Bronze David and Judith as Metaphors of Medici Rule in Florence» i: Art Bulletin, 83, ss. 32-47; Terry, Allie (2009): «Donatello's decapitations and the rhetoric of beheading in Medicean Florence» i: Renaissance Studies, 23, ss. 609-638.
  8. ^ Greenhalgh, M. (1982): Donatello and His Sources, London, ss. 166.
  9. ^ Steinberg, Leo (1982): «Michelangelo and the Doctors» i: Bulletin of the History of Medicine, 56, ss. 552-553.
  10. ^ Gaye, G.: Carteggio inedito d'artisti dei secoli xiv.xv.xvi., 3 bind, Firenze, 1840, II: 456: «El Davit della corte è una figura et non è perfecta, perchè la gamba sua di drieto è schiocha». Sitert fra Shearman, John: Only Connect... Art and the Spectator in the Italian Renaissance, Princeton: Princeton University Press, 1992, 22 n. 17. Shearman nevner at «schiocha» burde bli oversatt som «imprudent» (uklokt) eller «stupid» (tåpelig).
  11. ^ Janson, H. W. (1957): The Sculpture of Donatello, Princeton, II, ss. 77-86; Schneider, Laurie (1973): «Donatello's Bronze David» i: The Art Bulletin, 55, ss. 213-216.
  12. ^ Frontain, Raymond-Jean: «The Fortune in David’s Eyes». GLRW. ss. 139-192
  13. ^ Se PBS (Public Broadcasting Service), dokumentaren «The Medici», 2003
  14. ^ Se eksempelvis Poeschke, 398.
  15. ^ Lanyi publiserte aldri sin hypotese; hans ideer ble gjort offentlige av John Pope-Hennessey i (1984) «Donatello’s Bronze David», Scritti di storia dell’arte in onore di Federico Zeri Milan: Electa, ss. 122-127, og ytterligere utviklet av Paroncchi, Alessandro (1980): Donatello e il potere, Firenze, ss. 101-115; og Fossi, G. et.al. (2000): Italian Art, Firenze, ss. 91.
  16. ^ Shearman, John (1992): Only Connect... Art and the Spectator in the Italian Renaissance, Princeton: Princeton University Press, ss. 20-21.
  17. ^ Restoration Arkivert 17. juli 2011 hos Wayback Machine. (italiensk); Engelsk versjon som PDF, egen lenke i førstnevnte referanse

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=David_(Donatello)&oldid=20453939»