Dameorden
Dameorden er en gruppe ordener som utelukkende tildeles kvinner.[1][2] De første slike ordener kom til på slutten av 1600-tallet og utover på 1700-tallet. De hadde sin bakgrunn i at mange andre ordener har sitt opphav, eller søker sitt forbilde, i ridderordener og dermed er knyttet til mannlige ridderidealer, samt benevnt og organisert deretter. Medlemskap i ridderordener var forbeholdt menn. Dameordener ble derfor opprettet som jevnbyrdige ridderordenene. Ofte hadde dameordenene, som ridderordenene, kun én klasse. Medlemskap var forbeholdt kvinnelige medlemmer av fyrstehusene og kvinner fra høyadelen.
Blant de første dameordener er de østerrikske Ordenen av dydens slavinner (1662) og Stjernekorsordenen (1668),[3] den russiske Sankta Katarinas orden (1713), den bayerske Sankta Elisabethordenen (1766) og den spanske Maria Luisa-ordenen (1792). Flere dameordener kom til, blant dem den portugisiske Sankta Isabellas orden (1801), den prøyssiske Louiseordenen (1814), samt den britisk-indiske Indias kroneorden og den osmanske Velgjørenhetens orden, begge innstiftet i 1878. Den greske Sankta Olgas og Sankta Sofias orden ble innstiftet i 1936, den iranske Ordenen Irans lys i 1967.
Utviklingen har medført at kvinner opptas som fullverdige medlemmer også i de eldste ridderordenene, der kvinner i noen tilfeller tidligere har kunnet bære ordenstegnene, men ikke var regnet som ordensmedlemmer. I den danske Elefantordenen, grunnlagt omkring 1457, ble kvinner helt likeberettiget som medlemmer i 1958.
På 1800-tallet kom det også til fortjenstordener opprettet spesielt med tanke på å belønne kvinners innsats.[1] Her er den prøyssiske Louiseordenen (1814) og den bayerske Thereseordenen (1827) tidlige eksempler. Fortjenstordener for kvinner er også innstiftet senere, som Den britiske imperieorden innstiftet i 1917, som den første britiske orden med adgang for kvinner, den greske Velgjørenhetens orden (1948) og den ukrainske Fyrstinne Olgas orden (1997). Ordener for innsats i Røde Kors-bevegelsen kunne også være forbeholdt kvinner.
Det kongelige ordensportrett eller familieordener er en annen type ordener for kvinner. Portrettnåler har tradisjon tilbake til 1600-tallet og ble på 1800-tallet til husordener der motivet i ordenstegnet er den regjerende monark. Slike ordener nyinnstiftes ved skifte av monark, med den nye monarks portrett og noen ganger med nye farger i ordensbåndet. Ordener av denne type ordener tildeles en fåtallig krets av kvinnelige medlemmer av den fyrstelige familie, eventuelt også kvinnelige medlemmer av hoffet. Kongelige familieordener for kvinner i form av portrettnåler finnes i det norske kongehus, med Kong Harald Vs portrettnål som den siste i en serie som også omfatter Kong Haakon VIIs portrettnål og Kong Olav Vs portrettnål.[4] I det britiske kongehus finnes en serie familieordener for kvinner som startet med Victoria og Albert-ordenen og der Elisabeth IIs familieorden er den sist innstiftede i rekken.[5]
Noen ganger nevnes også stiftsordener, religiøse velferdsinstitusjoner for adelskvinner, blant dameordenene, da det i disse fantes bærbare medlemstegn utformet på lignende måte som ordenstegn.[1]
Referanser rediger
- ^ a b c Eckart Henning og Dietrich Herfurth: Orden und Ehrenzeichen: Handbuch der Phaleristik, Köln: Böhlau, 2010, s. 110–111. OCLC 718474213
- ^ Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, Buckingham: Burke's Peerage & Gentry, 2006, første bind 807–839 og andre bind s. 2085–2086 for en oversikt over noen av de mest velkjente dameordenene.
- ^ Hermann Dikowitsch: «Die österreichischen Damenorden», i Johann Stolzer og Christian Steeb (red.): Österreichs Orden vom Mittelalter bis zur Gegenwart, Graz: Akademische Druck- u. Verlagsanstalt, 1996, s. 183–189.
- ^ Dag T. Hoelseth: «The Norwegian Royal House Orders», i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, første bind, Buckingham: Burke's Peerage & Gentry, 2006, s. 815.
- ^ James Risk, Henry Pownall, David Stanley, John Tamplin og Stanley Martin: Royal Service. Volume II, Lingfield: Third Millennium Publishing/Victorian Publishing, 2001, s. 19–46.