Wikipedia

Tao

(Omdirigert fra «Dào»)
Dao er også et fylke i provinsen Hunan i Kina.

Tao (Wade-Giles) eller Dào (pinyin; tradisjonell kinesisk og forenklet kinesisk: 道, IFA: [tâu], amerikansk engelsk: /ˌdaʊ, britisk-engelsk: /ˌtaʊ, zh-dào.ogg [Dào] hjelp•info) er et gammelt kinesisk ord som betyr «vei», «sti» eller «rute». Det er også blitt løselig oversatt med «prinsipp», «doktrine» og «holistisk trossystem». Begrepet spiller en sentral rolle i østasiatisk filosofi og østasiatiske religioner.[1]

Dào
kinesisk道 (dào)
wu入 doh
kantonesiskdouh
minnantō
koreansk도 (dog)
japanskどう(dō)
vietnamesiskđạo

Det kinesiske tegnet for Dào
Lastet opp av: Micheletb (28. april 2006)

Dào er den naturlige orden i universet som vår menneskelige intuisjon må oppfatte for å erkjenne potensialet for individuell visdom. Denne intuitive kunnskap om «livet» kan ikke bli fattet som et konsept; det er kjent gjennom den aktuelle levende erfaring av ens hverdagslige vesen.[1]

Som filosofisk begrep betyr det «veien». I Daodejing forklares det at Dào ikke er et «navn» på en «ting», men den underliggende naturlige orden i universet. Dens ultimate essens er vanskelig å avgrense fordi den er ikke-konseptuell. Likevel er den levende tilstede i vårt vesen. I taoismens kontekst er Dào universets usigelige prosess, som verken skal eller lar seg beskrive med ord. Dào er «det evig navnløse» (Daodejing-32) og skal skilles fra de utallige «navngitte» ting som betraktes som dets manifestasjoner. Det er livets virkelighet før dens beskrivelser av den.[1]

Innen konfutsianismen har ordet en lignende, men ikke helt identisk innholdsbestemmelse.[2][3][4]

Lingvistiske betraktninger rediger

Navneformer rediger

Dào er et gammelt kinesisk ord med mange skrivemåter. Den amerikansk engelske navneformen er /ˌdaʊ, og på britisk-engelsk er den /ˌtaʊ.[5]

I Wade-Giles – romaniserings-systemet til Thomas Wade (1818–1895) som ble skapt på midten av 1800-tallet, og som fant sin endelige form i den engelsk-kinesiske ordbok som ble utgitt av Herbert Giles (1845–1935) i 1892 – brukes navneformen Tao.[6] I den første oversettelsen av Daodejing til et vestlig språk (fransk) fra 1842 brukes navneformen Tao,[7] og så sent som i en engelsk oversettelse fra 1998 brukes også benevnelsen Tao. Daodejing, «boken om Dào og dens dyd», ble derfor kalt Tao-Te Ching.[5]

Wade-Giles ble lenge også brukt i Kina. Den 12. februar 1956 ble det første utkastet lagt frem for transkripsjonsformen hanyu pinyin. Den 11. februar 1958 ble den offisielt tatt i bruk av Folkerepublikken Kina, og introdusert i grunnskolene.[8] I 1982 ble pinyin anerkjent av den internasjonale standardiseringsorganisasjonen (ISO) og har dermed blitt tatt i bruk av resten av verden. Pinyin har derfor stort sett erstattet både Wade-Giles og EFEO-transkripsjon av kinesisk. På pinyin brukes navneformen dào.[9]

Wiktionary inneholder følgende tabell over ordet på ulike språk i Kina, såvel som i Korea, Japan og Vietnam (sino-xeniske ordforråd):[9]

Språk Uttale Merknader
Mandarin dào (dao4)
Zhuyin (Jhuyin Fuhao) ㄉㄠˋ Brukes på Taiwan
Gwoyeu Romatzyh daw Skapt i 1926 av kinesiske lingvister under ledelse av Yuen Ren Chao (1892–1982)
Yale-romanisering dàu Utviklet i 1943 av sinologen George Kennedy (1901–1960) ved Yale University
Standard kantonesisk douh, dou6,
dou3, au5 (IFA: [tòu]) 		Brukt i det sørlige Kina
Gan tau5 Brukt i provinsen Jianxi
Hakka tho, to4 / tau4 Brukt av hakkaer i Sør-Kina
Hokkien to7 Brukt av provinsen Fujian og på Taiwan
Jin dau3 Brukt i Shanxi også i deler av Indre Mongolia
Minbei dàu Brukt i provinsen Fujian
Mindong dô̤ Brukt i provinsen Fujian
Minnan tō / tǒ͘ / tǒ / tō͘
dao6 		Brukt i provinsen Fujian
Wu dau (T3) Brukt i regionen Wu
Xiang dau5 / dau4 Utbredt i provinsen Hunan
Gammelkinesisk /*[kə.l]ˁuʔ/, /*l'uːʔ/ Talt i Kina fra omkring 1300-tallet f.Kr frem til 221 f.Kr.
Middelalderkinesisk dáw, /dɑuX/ Talemål i tidsperioden 600-900 e.Kr
Koreansk dog (hangul: 도), do, to Sino-koreansk
Japansk dō (hiragana: どう), tō, michi Sino-japansk
Vietnamesisk đạo, dạo, nhạo Sino-vietnamesisk

Uttale rediger

 
Bronseskrift for dào fra Zhou-dynastiet (1046-246 f.Kr.)
Opplastet av Micheletb (19. april 2008)

I moderne standard kinesisk er uttalen av dao (道) tonalt differensiert mellom 4. fallende tone dào («vei», «sti») og 3. fallende tone dǎo (導) som betyr «guide» eller «lede».

Begge disse navneformer har også den sjeldne uttale dāo (1. nivå) i det regionale uttrykket shénshendāodāo (神神道道), som betyr «merkelig» eller «bissart». Denne reduplikasjonen av shén (神), som betyr «ånd» eller «gud», og dao opptrer i talen i det nordøstlige Kina (Dongbei).

I middelalderkinesisk (600-900 e.Kr) var tonenavn-kategoriene henholdsvis qùshēng (去聲) eller en «avgående tone» for 道 og shǎngshēng (上聲) eller en «stigende tone» for 導. Innenfor historisk lingvistikk er «vei» (道) og «guide» (導) blitt rekonstruert som d'âu- og d'âu: (Bernhard Karlgren),[10] dau og dau,[11] daw' og dawh,[12] dawX og daws (William H. Baxter),[13] og dâuB og dâuC.[14]

I gammelkinesisk (1300-tallet f.Kr frem til 221 f.Kr.) er rekonstruksjoner for «vei» og «guide» henholdsvis *d'ôg (Karlgren), *dəw (Zhou), *dəgwx og *dəgwh,[15] *luʔ,[13] og *lûʔ og *lûh.[14]

Skrifttegn rediger

 
Bambus- og silkeskrift for dào fra staten Chu under de stridende staters tid (400-tallet f.Kr. til 221 f.Kr.)
Opplastet av Justinrleung (4. mai 2017)
 
Dào gjengitt med stor seglskrift i verket liùshūtǒng (六書統) som ble skrevet under Ming-dynastiet.
Opplastet av Erin Silversmith (12. juli 2006)
 
Dào gjengitt med liten seglskrift ordboken Shuōwén jiězì fra 121 e.Kr. (Han-dynastiet)
Opplastet av Erin Silversmith (9. juli 2006)

Dào er skrevet med det kinesiske tegnet 道 i både tradisjonell kinesisk og forenklet kinesisk. Det er eksempel på den mest vanlige typen kinesiske tegn, som består av en kombinasjon av «radikal-fonetiske» og «fono-semantiske» tegn. Disse kombinerer en radikal (som gir semantisk informasjon) med et fonetisk tegn (som antyder gammel uttale).[9]

Tegnet 道 er en kombinasjon av tegnet for chuò (辶 eller 辵) – radikalen «å gå» – med det fonetiske tegnet for shǒu (首) eller «hode». Dào kombinerer også det fonetiske element i dǎo (導) – «veilede», med radikalen 寸, «tommel», «hand» – og dào (檤), som er «navn på et tre» (med radikalen mù (木), «tre»).[9]

Den tradisjonelle fortolkning av tegnet 道, som går tilbake til ordboken Shuōwén jiězì fra 121 e.Kr., var det sjeldne sammensatte ideogrammet huìyì (會意). Kombinasjonen av chuò (辶), «å gå», med shǒu (首), «hode», betyr «et hode som går» eller «å lede veien».[9]

Det grafiske kjennetegnet for dào (道) viser dens eldste nominelle betydning som «vei» og den senere verbale betydningen «å si». Dette står også i kontrast til dǎo (導), «å lede veien», «å veilede». Det forenklede tegnet 导 for dào bruker sì (巳), «den 6. av de 12 jordiske inndelinger» som erstatning for dào (道).[9]

De eldste skrevne former for dào er tegn på bronseskrift og seglskrift fra Zhou-dynastiet (1046–246 f.Kr.). Disse tegnene avbilder shǒu (首), «hode», som et element med hår over et ansikt. Enkelte varianter veksler mellom radikalen chuò (辵), «å gå», «å gjøre fremskritt», og radikalen xíng (行), «å gå», «vei». Den opprinnelige avbilding av «korsvei» er avbildet i bronseskrift og seglskrift som «to» (彳, chì) «fotavtrykk» (亍, chù).[9]

Bronseskrift for dào (道) inkluderer også et element av shǒu (手), «hånd» eller cùn (寸), «tommel»/«hånd». Dette opptrer også i dǎo (導), «å lede».[9] Språkforskeren Peter A. Boodberg (1903–1972) forklarer:[2]

 Dette «tao med håndelementet» er vanligvis identifisert med det moderne tegnet 導, dǎo < d'ôg, «å lede», «å veilede» «oppførsel», og betraktes som et derivat eller verbalt kognat til substantivet tao, «vei», «sti». Beviset som nettopp er oppsummert ville snarere indikere at «tao med hånden» bare er en variant av det grunnleggende tao og at ordet i seg selv kombinerer både de nominelle og verbale aspekter av etymonet. Dette støttes av teksteksempler for bruk av det primære tao i den verbale betydning «å lede» (se Analektene 1.5; 2.8) og underminerer alvorlig den usagte antagelse, som ligger i den vanlige oversettelsen av Tao med «vei», at konseptet essensielt er av nominell art. Tao ville derfor synes å være et mer dynamisk etymologisk konsept enn vi har gjort det under oversettelse. Det ville mer passende bli gjengitt som «å lede veien» og «å lode» («vei», «kurs», «reise», «ledende», «veiledning»; jmf. «lodestein» og «ledestjerne»), istedet for det noe foreldede ikke-verbale substantivet for «å lede». 

[2]

De ovennevnte sitatene fra Analektene av Konfucius (hvor dao betyr «å veilede») er: 

 «Mesteren sa: "Under veiledning (導) av en tilstand med tusen vogner, gå til dine plikter med ærbødighet og vær troverdig i det du sier".» (1.5)[3] 
 «Mesteren sa: "Veiled dem (導) ved edikter, hold dem i tråd med straffer, og vanlige folk vil holde seg unna problemer, og vil ikke ha noen følelse av skam"» (2.8).[4]

Mening rediger

Ordet dao (道) har mange betydninger. Den kinesiske ordboken Hanyu da zidian (漢語大字典) definerer 39 forskjellige meninger av dào (道) «vei»/«sti» og 6 meninger av dǎo (導) «veilede»/«lede».[16]

Den kinesisk-engelske ordboken til John DeFrancis (1911–2009) gir 12 betydninger for dào (道), tre for dǎo (導) og en for dāo (道) i et idiomatisk uttrykk. Merk at klammeparantes tydeliggjør forkortelser og ellipser markerer utelatte utsagn:

2dào 道 N. [substantiv] vei; sti ◆M. [nominelle måleord] ① (for elver/emner/etc.) ② (for et (mat)kurs; en stripe (av lys); etc.) ◆V. [verb] ① si; snakke; uttrykke (introdusere direkte sitat, en ny stil) … ② tenke; anta ◆B.F. [bundet form, bundet morfem] ① kanal ② vei; begrunnelse; prinsipp ③ doktrine ④ Taoisme ⑤ linje ⑥〈hist.〉 [historisk] ⑦ distrikt; kretskanal; passasje; røt ⑧ si (høflige ord) … Se også 4dǎo, 4dāo

4dǎo 导/道[導/- B.F. [bundet form] ① guide; lede … ② overføre; oppførsel … ③ instruere; dirigere …

4dāo 道 in shénshendāodāo … 神神道道 R.F. [reduplisert form] 〈topo.〉[ikke-Mandarin form] merkelig; fantastisk; bisart [17]

Etymologi rediger

Den etymologiske opprinnelsen til ordet dào, avhenger av dens gammelkinesiske uttale, som språkforskere foreløpig har rekonstruert som *d'ôg, *dəgwx, *dəw, *luʔ og *lûʔ.[9]

 
En spådomssirkel med Taijitu i midten. Dào (道) fremstilles i taosismen som som forening av yin og yang.
Foto: Chatsam (13. januar 2010)

Boodberg merket seg at ideogrammet for shǒu (首), «hode», i tegnet dào (道). Han mente at det ikke bare er fonetisk, men «etymonisk», analogt med det engelske to head som betyr «å lede» og «å vende i en bestemt retning», ahead (fremover/foran) og headway (fremskritt):[18]

Paronomastisk [grunnet i et ordspill], er tào likestilt med dets homonym (蹈) tǎo < d'ôg, «å tråkke» eller «å trå», og fra dette synspunkt er det ikke noe annet enn en «tråkkebane», en «hodebunn» eller et «forspor»; det blir også tidvis assosiert med det nære synonymet (og muligens kognatet) 迪 tí < d'iôk, «å følge en vei», «gå langs», «lede», «å dirigere», «å følge den rette veien»; et ord med definitive overtoner og et ideogram med en overmåte interessant fonetikk, 由 yóu < djôg, «å fortsette fra». Gjenopptredenen av C162 [辶] «å gå» i tí med støtten av C157 [辶] «fot» i tào, «å tråkke», «å trå», burde kanskje tjene oss som en advarsel om ikke å legge for mye vekt på hodearbeidet som er implisert i tào, og heller legge vekt på¨funksjonene til de lavere ekstremitetene.[18]

Sinologen Victor H. Mair (f. 1943) har foreslått en urindoeuropeisk etymologi for dào (道), som støttes av tallrike kognater i indoeuropeiske språk, og semantisk lik arabiske og hebraiske ord:

Den arkaiske uttalen av Tao høres omtrentlig ut som drog eller dorg. Dette knytter den til den urindoeuropeiske roten drogh (å løpe med) og indoeuropeisk dhorg (vei, bevegelse). Beslektede ord på noen få moderne indoeuropeiske språk er russisk doroga (vei), polsk droga (vei), tsjekkisk dráha (vei, spor), serbo-kroatisk draga (vei gjennom en dal) og norsk dialekt drog (sti etter dyr; dal). …. De nærmeste kognatene til Tao (drog) på sanskrit (gammelindisk) er dhrajas (kurs, bevegelse) og dhraj (kurs). De mest beslektede engelske ordene er «track» og «trek», mens «trail» og «tract» er avledet av andre kognater i indoeuropeiske røtter. Å følge veien er derfor som å delta i en kosmisk vandring (trek). Endog mer uventet enn de prektige indoeuropeiske røttene for Tao (drog), er den hebraiske roten d-r-g for det samme ordet, og arabisk t-r-q, som gir ord som betyr «vandring, sti, vei, måte å gjøre ting på» og som er viktig i en islamsk filosofisk kontekst.[19]

Axel Schuessler's etymologiske ordbok presenterer to muligheter for den tonale morfologien til dào (道): (1) «vei, sti, metode» < middelkinesisk dâuB < gammelkinesisk *lûʔ, (2) dào (道 eller 導), «å gå langs, å ta med, oppførsel, å forklare, å snakke om» < middelkinesisk dâuC < gammelkinesisk *lûh.[20]

Enten er dào (道), «tingen som blir utført», et Tone B (shǎngshēng (上聲) «stigende tone») «endoaktivt substantiv» derivat fra dào (導) «adferd», eller så er dào (導) er et senere gammelkinesisk (de stridende parters tid) «generell tone C» (qùshēng (去聲) «fallende») derivat av dào (道) «veien».[21]

For en mulig etymologisk forbindelse, merker Schuessler seg at den gamle ordboken Fangyan definerer yu < *lokh (裕) og lu < *lu (猷) som dialektord fra det østlige Qi som betyr dào < *lûʔ (道) «vei».

Låneord rediger

Mange språk har lånt og adoptert det kinesiske ordet dào (道) som et låneord. På kantonesisk blir det uttalt dou6 og på Hokkien blir det uttalt to7. På japansk uttales det dō, tō eller michi, på koreansk do eller to, og på vietnamesisk đạo, dạo eller nhạo (se forøvrig tabellen ovenfor i avsnittet «navneformer»).

I Oxford English Dictionary finner man tre betydninger av ordet tao/dao:

1. a. I Taoismen, en absolutt entitet som er kilden til universet; veien på hvilken denne absolutte entitet fungerer.

1. b. = Taoisme, taoist

2. I konfucianismen og i en utvidet bruk, veien som skal følges, den korrekte adferd; doktrine eller metode.

Den tidligst nedtegnede bruken av ulike navneformer av ordet er Tao (1736), Tau (1747), Taou (1831) og Dao (1971).

Derivativet dàoshì (道士), «Daoistisk prest»), ble brukt av de jesuittiske misjonærene i Kina Matteo Ricci (1552–1610) og Nicolas Trigault (1577–1628) i deres verk De Christiana expeditione apud Sinas. Ordet er gjengitt som Tausu i den originale latinske utgaven fra 1615 (sectarii quidam Tausu vocant).[22][23][24] En tidlig engelsk oversettelse ble publisert av Samuel Purchas i 1625 (i oversettelsen heter det: «... Lauzu ... etterlot seg ingen bøker om sine meninger, og synes heller ikke å ha hatt som intensjon å skape noen ny sekt, men visse sekterikere, kalt Tausa, gjorde han til overhode i deres sekt etter hans død...»).[25]

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b c Zai 2015
  2. ^ a b c Boodberg 1957, s. 599
  3. ^ a b Lau 1979, side 59
  4. ^ a b Lau 1979, side 63
  5. ^ a b Le Guin 1998
  6. ^ Giles 1892
  7. ^ Julien 1842
  8. ^ Straits Times 2008
  9. ^ a b c d e f g h i Wiktionary 2022 道
  10. ^ Karlgren 1957
  11. ^ Zhou 1972
  12. ^ Pulleyblank 1991
  13. ^ a b Baxter 1992
  14. ^ a b Schuessler 2006
  15. ^ Li 1971
  16. ^ Hanyu 1998, side 3864–3866
  17. ^ DeFrancis 1996, side 172, 829
  18. ^ a b Boodberg 1957, s. 162
  19. ^ Mair 1990, side 132
  20. ^ Schuessler 2007, side 207
  21. ^ Schuessler 2007, side 41-48
  22. ^ Ricci1617, bok 1, kapittel 10, side 125
  23. ^ Pasquale 1942
  24. ^ Gallagher 1953, side 102, 615
  25. ^ Purchas 1625, volume XII, side 461.

Kilder rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tao&oldid=24073196»