Ekvatorialstrømmen

(Omdirigert fra «Cromwellstrømmen»)

Ekvatorialstrømmen er et system av havstrømmer i tropiske strøk. Ekvatorialstrømmen kan deles i Den nordlige og sørlige ekvatorialstrømmen, Den ekvatoriale motstrømmen og Den ekvatoriale understrømmen. Den nordlige og sørlige ekvatorialstrømmen krysser Stillehavet og Atlanterhavet fra øst mot vest, mens Indiahavet bare har en sørlig ekvatorialstrøm. Mellom de to strømmene løper den ekvatoriale motstrømmen i motsatt retning på tvers av alle tre verdenshav.

Ekvatorialstrømmene fortsetter langs kontinentenes østkyster som varme strømmer mot høyere breddegrader (Golfstrømmen, Kuroshiostrømmen), og næres av kalde strømmer fra høyere breddegrader langs kontinentenes vestkyster (Perustrømmen, Benguelastrømmen). På denne måten utgjør ekvatorialstrømmene deler av storstilte sirkulasjonsceller av overflatevann i verdenshavene.

Havenes 5 hovedstrømmer

Nordlige og sørlige ekvatorialstrøm

rediger

Den nordlige og sørlige ekvatorialstrømmen er langsomme overflatestrømmer som løper i et bredt belte på begge sider av ekvator. Den nordlige strømmen drives av nordøstpassaten, som sammen med corioliseffektens avbøyning mot høyre på den nordlige halvkula fører vannet rett vestover. Tilsvarende gir kombinasjonen av sørøstpassaten og corioliseffektens venstredreining på den sørlige halvkula den sørlige strømmen samme retning.

På grunn av landmassenes ulike fordeling på den sørlige og nordlige halvkula er både passatvindene og havstrømmene forskjøvet mot nord, slik at den nordlige strømmen befinner seg mellom 10 og 20° N og den sørlige mellom ekvator og 10° S.

Ekvatorialstrømmene er langsomme og grunne strømmer – typisk strømhastighet 0,1 m/s ned til 200 meters dyp – men på grunn av sin store bredde (1000-1500 km) transporterer de store mengder vann. På grunn av den sterke oppvarminga av overflatevannet ligger sprangsjiktet dypt (100-200 m) og motvirker vertikal blanding av vannet. Havområdene er derfor fattig på næringsstoffer og har liten planktonproduksjon, noe som gir vannet en klar, dyp koboltblå farge. Ekvatorialstrømmene er verdenshavenes ørkener, med en biologisk primærproduksjon på under 0,1 g C pr.m² pr. dag.

I deler av ekvatorialstrømregionen får vannet en særlig høy overflatetemperatur og derav følgende høy fordampning, som gir rikelig nedbør over nærliggende landområder og forhold for rike tropiske skoger. Det gjelder mange av øyene i Polynesia, østkysten av Brasil fra Bahia og sørover, østkysten av Madagaskar og nordøstkysten av Australia.

Ekvatorialstrømregionen er videre næringsområdet for tropiske orkaner, som regelmessig hjemsøker de varme vestkystene av verdenshavene. Forutsetningen for at tropiske orkaner skal dannes er at havtemperaturen må være over 26,5°.

Den ekvatoriale motstrømmen

rediger

Den ekvatoriale motstrømmen løper som en overflatestrøm mellom den nordlige og sørlige ekvatorialstrømmen i motsatt retning, altså fra vest mot øst. Best utvikla er den i Stillehavet, der den løper i en bredde på 500 km mellom 3 og 7° N omkring nyttår, med en forflytning på 2° mot nord mot midten av året. Også i Atlanterhavet løper motstrømmen hele året, mens den i Indiahavet bare dannes under sørlig sommer, og da like sør for ekvator.

Den ekvatoriale motstrømmen er ikke direkte vinddreven, men oppstår som et resultat av tyngdekraften og corioliseffekten. Passatvindene fører til en oppstuing av vann i nærheten av ekvator, slik at havoverflata blir noe høyere her enn lengre vekk fra ekvator. Den hellende overflata gir vannmassene en kraftkomponent retta mot polene, som med corioliseffektens avbøyende virkning samt friksjonskrefter gir vannet en østlig retning.

Motstrømmen har betydelig høyere hastighet enn de vestgående strømmene på hver side. Størst fart har den på ca. 100 m dyp, der typisk strømhastighet kan være 0,4 m/s.

Langs den ekvatoriale motstrømmen foregår det videre en viss vertikal blanding av vannmassene som fører mer næringsrikt dypvann opp i lyssonen. I disse områdene kan den biologiske primærproduksjonen komme opp i 0,5 g C pr. m² pr. dag. Vannet er derfor grønnere og mindre klart enn i andre tropiske havområder.

Den ekvatoriale understrømmen

rediger

Den ekvatoriale understrømmen ble første gang beskrevet av T. Cromwell, R.B. Montgomery og E.D. Stroup i 1954, og kalles også ofte for Cromwellstrømmen. Den løper fra vest mot øst på tvers av alle tre verdenshav; i Indiahavet likevel bare i deler av året. Den befinner seg like under overflata ca. 5° nord for den ekvatoriale motstrømmen. Den kan best beskrives som en undersjøisk elv med en vertikal utstrekning på 300 m og en bredde på 200-300 km. Midt i strømmen kan vannet ha en hastighet på over 1 m/s, men strømningshastigheten avtar raskt ut fra sentrum.