Dynamikk (musikk)
Dynamikk refererer innenfor musikk til skildringen av en lyd, eller tones, styrke eller intensitet. Ordet brukes også som referanse til tegn og symboler brukt i musikknotasjon for å indikere intensitet og styrke.
Relativ styrke rediger
Symbolene og uttrykkene brukt for å indikere relativ styrke kalles styrkegrad.
De generelle styrkegradene indikerer ikke en absolutt definerbar lydstyrke, men en relativ styrke i forhold til hverandre, ensembelets størrelse og musikkens kontekst.
De to grunnleggende styrkegradene er:
- piano (p), som betyr «svakt», og
- forte (f), som betyr «sterkt».
Mer subtile styrkegrader er:
- mezzo-piano (mp), som betyr «middels svakt», og
- mezzo-forte (mf), som betyr «middels sterkt».
For å indikere styrkegrader ut over piano og forte har vi også:
- pianissimo (pp), betyr «meget svakt», og
- fortissimo (ff), som betyr «meget sterkt».
- fortepiano (fp), betyr «En del av musikken der musikken skal i utgangspunktet spilles sterkt (forte), deretter umiddelbart svakt (piano).».
Mer ekstreme styrkegrader kan indikeres ved å tilføye en, eller flere, -p-er og -f-er.
- forte-fortissimo (fff), og
- piano-pianissimo (ppp).
Begge er mye brukt i samtidens musikknotasjon, mens styrkegrader ut over dette sjelden benyttes.
Det finnes noe bevis for at denne bruken av et økende antall bokstaver for å indikere en mer ekstrem volumskala stammer fra en konvensjon fra det 17. århundre hvor p stod for piano, pp stod for più piano (direkte oversatt «svakere») og ppp indikerte pianissimo. Antonio Vivaldi ser ut til å ha komponert ut fra denne konvensjonen, men det ble stort sett erstattet av det førstnevnte, og mer kjente, systemet på midten av det 18. århundre.
I tillegg finnes det forskjellige uttrykk for å indikere gradvise forandringer i volum. De to vanligste er crescendo, noen ganger forkortet til cresc, som betyr «gradvis sterkere»; og decrescendo eller diminuendo, noen ganger forkortet til henholdsvis decresc og dim, som betyr «gradvis svakere». Tegn som noen ganger kalles «hårnåler» på engelsk blir ofte brukt istedenfor disse ordene. De består av to linjer som møtes i en ende og gradvis går fra hverandre. Hvis linjene møtes til venstre, indikerer de en crescendo; i motsatt fall indikerer de en diminuendo. Med andre ord indikerer større avstand mellom linjene sterkere lyd. Følgende notasjon indikerer at musikken skal starte middels høyt (mf), og først gradvis bli sterkere og så gradvis svakere.
«Hårnålene» skrives vanligvis under notelinjene, men også noen ganger over. De blir stort sett brukt for dynamiske forandringer over en relativt kort periode, mens cresc og dim generelt brukes for forandringer over lengre tid.
Det finnes også uttrykk for å indikere plutselige forandringer i volum. Det mest vanlige er sforzando («med kraft»), forkortet til sfz, som betyr at den neste noten skal spilles sterkt. Joseph Haydn brukte sforzando på en morsom måte i sin 94. symfoni (Paukeslagsymfonien).
Legg merke til at dynamiske indikasjoner er relative, ikke absolutte. Merket mp indikerer ikke noe eksakt volum; det markerer snarere at passasjen skal spilles noe høyere enn passasjer markert med p og noe lavere enn passasjer markert med mf. Tsjajkovskij indikerte for pppppp i en passasje i hans sjette symfoni, men den ble neppe spilt lavere enn p ble i mange andre stykker. Skrjabin derimot må ha ment det alvorlig, i sørgemarsjen i sonate nr. 1 skriver han i tillegg til pppp spilleanvisningen quasi niente = som ingenting.