Claus Fasting

Claus Fasting (1746–1791) var en norsk skjønnlitterær forfatter, musiker og litterær kritiker. Han skrev seg ofte med tilnavnet Fredriksen for å unngå forveksling med sin fetter, klokkeren Claus Lydersen Fasting.

Claus Fasting
Født		29. okt. 1746 Bergen
Død		25. des. 1791 (45 år) Bergen
Beskjeftigelse		Skribent, journalist, rådmann
Utdannet ved		Københavns Universitet Bergen Katedralskole
Nasjonalitet		Norge
Claus Fasting på Commons

Bakgrunn

Eilif Peterssens «En Aften i Det norske Selskab» malt i 1892 viser sentrale medlemmer i den litterære selskapsklubben for norske studenter i København. Claus Fasting står i grønn justaucorps foran, til venstre for den sittende Johan Herman Wessel med hevet glass.

Claus Fasting var sønn av Gerhardine («Gertke») von Güllich (1716–70) og Fredrik Fasting (1718–69), Nykirkens sogneprest som tilhørte den pietistiske trosretning. Claus Fasting var eneste barn. Han fikk sin første undervisning hos Ludvig Holbergs skolekamerat, rektor Ole Camstrup. Deretter kom han på latinskole, og tok i 1762 eksamen i filosofi i København. Deretter studerte han etter sin fars ønske teologi hjemme i Bergen, før han avla embetseksamen i dette i København i 1766. I 1768 vendte han tilbake til Bergen, men gav opp teologien da faren døde året etter. Fasting hadde arbeidet som hovmester hos en stiftsamtmanns sønn, og lengtet etter større frihet. I 1770 dro han for tredje gang til København, samme år som hans mor døde. Her ble han medlem av Det norske selskab. Nest etter Wessel var han kretsens mest spirituelle mann, med Holberg og Voltaire som forbilder. Få kunne som han formulere treffende epigrammer, eller var tilsvarende orientert om samtidens og eldre litteratur. Wessel skrøt av Fastings evne til å snakke «fransk midt i perialen» (= i fylla). I 1773 leverte han skuespillet Hermione som deltaker i en konkurranse utlyst av Det kongelige teater. Handlingen var så usammenhengende at det ble påstått at Wessel skrev sin Kierlighed uden strømper som en parodi på stykket, men det er neppe riktig. Og Fastings komedie Actierne eller De Rige ble etter hvert oppført på Det kongelige teater, skjønt uten større suksess. Fasting forstod at han egnet seg bedre som kritiker enn som utøver innen faget, og sammen med venner utgav han Kritisk journal i 1773 og Kritisk tilskuer i 1775-76, der de slo ned på alt de fant av middelmådighet. Økonomisk greide han seg ved å oversette for teateret, og som sekretær i lotteriet. En stund arbeidet han også som «volontør» (ulønnet praktikant) i Rentekammeret, i håp om å komme i betraktning for en ansettelse.

Hjemme i Bergen

I 1777, 31 år gammel, reiste Fasting hjem til Bergen, der han ble boende resten av livet. Da hans tidligere lærer, katedralskolens rektor Jens Boalth (1725-80), stiftet forløperen til det nåværende Musikselskabet Harmonien, ble Fasting en viktig støttespiller som den dyktige pianist han var. Han og Boalth hadde også opprettet en tegneskole i Bergen i 1772, Det Harmoniske Akademis Tegneskole.

Han fikk avslag på søknaden om å bli overfiskeveier, men fra 1781 ble han aktor i politiet. Han var en streng mann når stilt overfor brutalitet, og overfor de bedrestilte i samfunnet, men viste stor forståelse for samfunnets ulykkelige og deres situasjon. I 1783 ble han viserådmann, og fra 1787 rådmann. Først da var han økonomisk sikret. I perioder hadde han måttet gi privatundervisning for å klare seg, noe som skal ha ført til hans livs tragedie, da han og hans tretten år gamle elev Alette Sophie Rohde (1764–1842) ble dypt forelsket i hverandre. Alettes mor Henrica Rohde var blitt enke tidlig i 1770-årene, og valgte Fasting som lærer for datteren fordi hun hadde kjent ham i ungdommen. Uheldigvis ble også hun dypt forelsket i Fasting, og dette skal ha pågått i 4-5 år før hun forstod at han foretrakk hennes datter. Rasende av sjalusi og dypt såret flyttet hun fra byen med sine barn, trolig da sønnen Ulrich Rohde i 1782 hadde tatt artium. Som hevn over Fasting satte hun ut rykter om at han var en skamløs forfører; og som hevn over sin datter tvang hun henne i 1786 til å gifte seg med en gammel kjøpmann i Son, der Alette døde som 78 år gammel enke. Fasting selv giftet seg aldri, men forble merket av hendelsen, som man også mente kan ha ført til hans tidlige død.

Utover 1800-tallet finnes omtale av den ulykkelige kjærlighetshistorien mellom Fasting og Alette Rohde hos Conradine Dunker, Lorentz Dietrichson, Aage Gerhard Skavlan, Rasmus Olai Steinsvik, Henrik Jæger og R. Schreiner. Men ingen av Fastings samtidige nevner den, heller ikke Lyder Sagen i sin tekst fra 1837. Av Fastings private brev er bare åtte bevart, brev skrevet til Peter Andreas Heiberg. Her står ikke ett ord om dette påståtte kjærlighetsforholdet.

Bysten av Fasting utenfor Bergen hovedbibliotek.

Første omtale av den angivelige affæren stammer fra 1866, da Lorentz Dietrichsons Omrids af den Norske Poesis Historie: Literærhistoriske Forelæsninger utkom. Dietrichson tok for seg Sagens tekst, men tilføyer at det er noe Sagen tier om som er av privat natur, men så avgjørende for å forstå Fastings person og diktning, at det bør bli kjent. Dietrichson oppgir som sin kilde en «endnu levende Norsk, der har kjent [Alette]» og har tatt vare på erindringer fra Fastings liv. Disse erindringene var skrevet av Conradine Dunker i brevs form til hennes yngre bror Christoffer Hansteen, og utgitt i bokform i 1871 med tittelen Gamle Dage. I årene 1852–55 skrev Dunker ned sine erindringer, og slik Dunker husket det, ble Henrica Rohde tidlig enke og så betatt av sin datters musikklærer Fasting at hun ønsket å gifte seg med ham. Men ifølge Dunker oppdaget Henrica at det var jentungen som eide Fastings kjærlighet, og etter Alettes konfirmasjon måtte han flytte til København; men først skal han og Alette ha gitt hverandre et hemmelig, skriftlig forlovelsesløfte. Dunkers tekster var kjent lenge før utgivelsen, de sirkulerte i bekjentskapskretsen nærmest fra hun tok til å skrive.

Ifølge Conradine Dunker lovet fru Rohde tenåringsdatteren sin bort til en enkemann, kjøpmann Tyrholm fra Son. Hun viste moren det skriftlige løftet hun angivelig hadde avlagt til Fasting, men ble da innesperret på rommet sitt til hun gikk med på å gifte seg med Tyrholm. Ifølge Dunker reiste Alette til Bergen da hun ble enke og besøkte Fastings grav hver dag. Men Dunker var en ivrig leser av Goethe og Rousseau, og hennes beretning om Alette og Fasting minner i mangt om Den unge Werthers lidelser og Rousseaus brevroman. Likevel ble hun tatt som et sannhetsvitne, og i sine litteraturhistoriske forelesninger fra 1866 fortolket Dietrichson Fastings liv ut fra et slikt tragisk kjærlighetsforhold. I Skavlans Historiske Billeder fra nyere Tid fra 1878 skjer det samme, der Skavlan skriver at mens ulykkelig kjærlighet har gjort andre - som Johannes Ewald - til diktere, ble Fastings dikterevne lammet. Henrik Jæger er likevel den som utmaler kjærlighetshistorien mest detaljert, i Illustreret Literaturhistorie fra 1896. I hans versjon ble Fasting og Alette kjæreste før hennes fars død i 1771; i så fall før piken var syv år gammel. Jæger går så langt at han fremstiller Fasting som menneskesky av det han hadde opplevd. I 1894 hadde Jæger for øvrig utgitt en biografi om Fastings venn Peter Andreas Heiberg, med Heibergs ekteskap som hovedtema. Her tolket Jæger fru Heibergs skuffelse over ekteskapet som et resultat av hennes utstrakte romanlesing.

Rasmus Steinsvik var opptatt av hvorfor «verda vart myrk» for Fasting, og i sin bok Martyra fra 1892 - en rekke stubber om glemte hedersmenn - presenteres nok en versjon av historien: Steinsvik mener feilaktig at Alette døde først av dem. Dette utledes kanskje av Fastings sørgedikt:

Ak! Kunde jeg fra Dødens Rige
med disse Taarer vække dig;
een Gang endnu dig høre sige,
kun een Gang, at du elsker mig!

Steinsvik har likevel en positiv vinkling som er motsatt av Skavlans og Jægers: Etter Alettes død kan ingenting hefte Fasting i arbeidet hans, nå vier han seg helt til skribentvirksomheten.

Francis Bulls Norsk Litteraturhistorie fra 1924 er annerledes nøktern. Bull skriver at en ulykkelig forelskelse «gjorde Fasting til en ensom og indesluttet mand; han giftet sig aldrig – og det var dem som mente at hans «onde aand» – fru Rhode - var skyld i hans tidlige død.» I Bulls øyne var det ikke kjærlighetshistorien som fikk så ødeleggende virkning på Fastings liv, men fru Rhodes versjon av saken, at Fasting - ifølge Dunker - ble fremstilt som en farlig forfører.

Redaktør

I årene 1778–81 utga han et tidsskrift kalt Provinzialblade, som ikke var provinsielt, men et opplysningstidsskrift, der han med stort talent skrev essays og artikler om mange forskjellige emner, og fikk sine oversettelser og bearbeidelser på trykk. Den danske redaktøren Knud Lyne Rahbek uttalte seg med stor beundring om tidsskriftet, som han mente «vilde blive hver skjønnende dansk periodisk forfatters mynster [= forbilde] og fortvivlelse». Sensuren var mindre streng i denne perioden, og kong Frederik 5. selv oppfordret i 1755 til publisering av artikler som formidlet kunnskap, ikke minst om økonomi. «Ethvert Skriftmagerie er en art av Gabestokk. Jeg har hængt Skiltet ud, og det forstaaer sig, at jeg vedbliver Haandverket.» Dette skrev Fasting selv, at som utgiver ble han en offentlig person som stod for det han skrev - men han gjorde det bak «skiltet» til den anonyme «Udgiver» han underskrev som.

Mange lesere ergret seg over hans rettskrivning (av og Kristus på en tid da riktig ortografi var af og Christus), og ikke minst over hans frisinn, religiøse toleranse og beundring for Voltaire. I norsk presses historie er vel Vinjes Dølen det som ligger Provinzialblade nærmest, men Fastings eget forbilde var The Spectator og Jens Schielderup Sneedorffs Patriotiske tilskuer. I 1791, etter ti års pause som redaktør, startet han opp et nytt tidsskrift, Provinzialsamlinger, men rakk bare å gi ut ett nummer før sin død. Dessverre tok ikke mange vare på hans skrifter, så hans utgivelser hører i dag til de største litterære sjeldenheter, selv om Lyder Sagen i 1837 etter stort strev klarte å få gjenopptrykt et utvalg.

Siste tid

Fastings Minde, et tidligere lyststed i Møhlenprisbakken på Sydneshaugen i Bergen, oppført av Claus Fasting mot slutten av 1780-tallet.

Julenatten 1791 leste biskop Johan Nordahl Brun en salme for den dødssyke Fasting, som sa «Evig takk» og deretter døde stille i sin egen seng. Han ble gravlagt på domkirkegården med stort følge. Sin samling på 590 bøker donerte han til Betlehem, (skolehus for Nykirkens fattigskole), på Klosteret på Nordnes, der bøkene kunne lånes ut mot betaling, en skilling i uken. For renter av legatmidlene skulle fattigskolens forstander kjøpe inn nye bøker til samlingen. Pengene ble imidlertid liggende ubrukt, og i 1826 ble det ved kongelig resolusjon bestemt at boksamlingen skulle overføres til Bergen katedralskole, der blant andre Lyder Sagen fikk stor glede av den. I 1854 overtok Bergen Museum samlingen, og i dag er den oppbevart ved Universitetsbiblioteket i Bergen og teller ca. 1 300 bind. Blant annet eide Fasting 20 bind av Carl von Linnés bøker, som kom til nytte da han, inspirert av Hyde Park i London, beplantet sin eiendom på Sydneshaugen, av Lyder Sagen omtalt som «hiint øde og barske Sted», forvandlet til «vakker liden Gaard» med åker og eng, busker og alléer. Tomten var en del av hans oldefar Jørgen Thormøhlens vidstrakte Møhlenpris, som nå utgjør en hel bydel i Bergen. Den neste eieren kalte eiendommen Fastings Minde, av respekt for mannen som hadde vært en av de fremste i samtidens norske åndsliv. Fra sist på 1800-tallet til litt utpå 1900-tallet ble huset brukt som mentalsykehus. Siden 1968 tilhører det Universitetet i Bergen. En byste av Fasting, lagd av Ambrosia Tønnesen i 1924, står utenfor Bergens hovedbibliotek.

På domkirkegården finnes en delvis uleselig marmorplate med innskrift på latin, forfattet av rektor Søren Monrad til hans minne, på et rundt opphøyd bed sør for kirkebygget: «D.M./CL.FASTINGIUS FR.FIL. / SENATOR BERGENS / VIR DELICIIS AMICORUM NATUS / NATURA ET ARTE VATES / TRAGOEDIAM ATTIGIT AMABILITER DOLENS / IN SATYRA & EPIGRAMMATE REGNAVIT / SCRIPTORUM NÆVOS MULTO SALE DEFRICUIT / AD CACHINNUM LECTORIS LEPIDUS / IDEM / BONI CUJUSQVE VEL ÆMULI / CANDIDUS JUDEX / SCRIPTIS EMENDATUS, URBANUS / SERMONE FACETUS / MORIBUS ORNATUS / VIXIT CÆLEBS, ABSTINENS, PAUPER, / OBIIT PIUS. / AMICITIÆ MEMOR / P. / S. MONRADUS.» («Herr magister (?) Claus Frederiksen Fasting, rådmann i Bergen, en mann som ble født til glede for sine venner, av natur og i sin kunst en dikter, som skapte tragedie med bitter sødme, suveren som dikter av satirer og epigrammer, en uhyre vittig litteraturkritiker, som på sin elegante måte fikk leseren til å le høyt, og som også bedømte enhver god mann rettferdig, til og med en konkurrent; ulastelig og kultivert i sine skrifter, morsom i sin tale, utmerket ved dyder; som levde ugift, i avholdenhet og nøysomhet, og som døde i fromhet. I erindring om hans vennskap forfattet av S. Monrad.» (Oversatt av Hallvard Magerøy.)

Eksterne lenker

• Digitaliserte bøker av Fasting hos Nasjonalbiblioteket.
• Utkast til komedien Julie