Cille Gad

norsk poet
Cille Gad
Født1675[1]Rediger på Wikidata
BergenRediger på Wikidata
Død1711[1]Rediger på Wikidata
KøbenhavnRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Lyriker, skribentRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
SpråkNorsk

Cille Knudsdatter Gad (også Zille, født ca. 1675 i Bergen, død 1711 i København) var dikterinne og poet – i sin samtid kjent som lærd.

KilderRediger

Holberg lar «Zille Hansdatter» føre ordet i Qvindernes Emancipation, tilegnet «agtbare og velfornemme ven, seigneur Hans Mikkelsen». Albert Thura nevner henne i sitt verk om danske forfatterinner, utgitt i Altona i 1732. Tormod Torfæus og salmedikterinnen Anna Reimer i Stavanger omtaler henne, likeså Schønaus samling Lærde Fruentimmere. Schønau hentet sine opplysninger fra Otto Sperlings verk om lærde kvinner.

BakgrunnRediger

 
Moteriktig ung dame fra Cille Gads tid, malt av Rembrandt.

Cille Gad var oppkalt etter sin farmor Sille Hansdatter. Farfaren var dansk og het Mogens Gad; han tjente i den danske hær og ble deretter fenrik i slottskompaniet på Akershus. Deretter ble han vaktmester og fenrik på Bergenhus festning, før han deltok i krigen mot Sverige som løytnant. Etter fredsslutningen kom han til Stavanger og ble forfremmet til kaptein av kongen selv i 1648. Bare ett år senere døde han og etterlot enken med 8 barn. Det er bevart en søknad fra henne fra 1652, om å få etterbetalt mannens gasje for 1649, det året han døde, og det fikk hun. Hun flyttet til Bergen eller omegnen. Mens vi ikke vet hvordan det gikk med 7 av barna hennes, ble det sørget for huslærer til sønnen Knud. I 1667 ble han immatrikulert ved Københavns universitet som Canutus Gaddimus Norvagus. Knud studerte jus en stund, men droppet å ta eksamen og gikk i stedet inn i militæret og det Bergenhuusiske Regiment som auditør.[2]

I 7 år var Knud Gad garnisonsskriver ved Bergenhus festning. Bergensbrannen 19. mai 1702 tok fra ham alt, og av skattemanntallet fremkommer at han skyldte skatt for flere år. Han betegnes til slutt som «forarmet», men hadde venner blant byens bedrestilte. Faddere for hans barn var bispefruen Dorothea Wangel, jomfru Magtel Thormøhlen, major Tuchsen, sogneprest i Bergen domkirke Søren Glud[3] m.fl. Knud Gad var gift to ganger, først med Anne Abrahamsdatter, datter av sognepresten på Tysnes, Abraham Jørgensen. Med Anne - som var kusine av salmedikteren Dorothe Engelbretsdatter[4] - fikk han to barn, Cille og Magnus. Men Anne Abrahamsdatter døde tidlig, og Cille var mye hos sin mormor presteenken på gården To i Opdal sogn på Tysnes.[5]

Faren ble tidlig oppmerksom på datterens evner, og underviste henne i klassiske språk som latin og gresk – muligens også i hebraisk.[6] I 1704 var kong Frederik 4. i Bergen, og Knud søkte da om stilling som oversetter, «til autores at fordanske». Her nevner han at han begynte på en oversettelse fra gresk (Cibitis, den Thebanernes Tavle) «som hans ti år gamle datter hadde fullført». Cille skrev også vers på latin, og fikk etter hvert utgitt flere bøker med oversettelser, blant annet Den gudselskende sjels skatt som hun hadde oversatt til gresk og latin. Særlig innbringende var oversetteryrket ikke, men det som kastet Cille ut i virkelig fattigdom, var bybrannen i 1702 da både oversettelsen og flere av hennes andre arbeider gikk tapt, og faren hennes ble ruinert. Han hadde også giftet seg igjen og fått flere barn. Nå bodde han i Gravdal som den gangen lå utenfor Bergen. Der arbeidet han som kontorist for verkseieren. Cille stod uten noen sjanse til noen gang å reise til København, sine lengslers mål.[7]

Arrestasjon og dødsdomRediger

 
Cille Gad fødte barnet sitt i hemmelighet på Tysnes.

I 1704, da Cille var eller nærmet seg 30 år, søkte en hollandsk flåte vinterhavn i Bergen. Ostindiafareren «Suchermøllen» var av dansk-norsk opprinnelse. Om bord var en mann ved navn Henry Puteau, kanskje en forvanskning av Butaud. I så fall kan han ha vært en slektning av den franske konsul i Bergen, kjøpmannen Jacob Butaud. Puteau oppgis å ha vært botteler, dvs. flaskeskyller, men ordet kunne også bety proviantskriver. Han møtte Cille og inngikk snart forlovelse med henne. Dessverre kunne han ikke gifte seg med henne i Bergen, men lovet å komme tilbake og hente henne til Nederland. I stedet oppdaget hun at hun var blitt gravid, og ba en kone, Boild Sivertsdatter, gå med bud til kjæresten at han måtte møte henne. Men Puteau uteble, og seilte snart fra Bergen for godt. Cille satt alene tilbake med sin fortvilelse. Hun orket ikke å si noe til sin far, men Boild Sivertsdatter påtok seg å gjøre det og dro ut til Gravdal, der hun likevel mistet motet fordi Knud Gad var i så dårlig humør den dagen.[8]

I slutten av september reiste Cille til sin mormor på Tysnes og ble der om vinteren. Ingen merket noe spesielt ved henne, men i midten av mars fortalte hun mormoren at hun ventet et barn tolv uker senere. Mormoren dro på besøk i Skånevik, og i hennes fravær fødte Cille et barn hun hevdet var dødfødt. Hun var alene, og visste ikke annet enn å legge det i et skrin i stabburet. Etter noen dager brøt tjenestejentene opp skrinet og fant det døde barnet. Hun ble nå siktet for fødsel i dølgsmål - ikke for barnedrap, men straffen var den samme: Man skulle «miste sin hals, og hodet settes på stake». Retten ble satt på fogdens gård Hope i Opdal sogn 15. april 1705. Det ble ført en del vitner som forklarte seg motstridende. Kari Hansdatter var den som var opptatt av å sverte Cille, og sendte også bud på lensmannen uten å rådspørre fogden først. Lensmannen dro med seg Cille 16 dager etter fødselen til almuens fangehus. Fogden Oluf Lauritzen var uenig i den hardhendte behandlingen og ba stiftsbefalingsmannen Niels Knag[9] om bevilgning til en ekstra vakt over henne. I fangehuset ville han ikke ha henne, så svak som hun var, av frykt for at hun skulle fryse i hjel. Knag bevilget dette, og Cille kom seg såpass at hun møtte i retten og forklarte at hun etter fødselen var så fortumlet av smerter at hun hun ikke kunne tenke klart, og at barnet var dødfødt. To troverdige kvinner hadde undersøkt den nyfødte, og erklærte under ed at de ikke fant noe tegn til at barnet hadde vært utsatt for vold. Cille ble dermed frikjent, hun måtte bare utstå kirkens disiplin, dvs. skrifte offentlig. Men nå skulle lagmannen Niels Knag se på saken, og han dømte henne til døden 3. juni for fødsel i dølgsmål. Cille var så syk at hennes far møtte i retten i hennes sted og anket saken til overhoffretten, som imidlertid opprettholdt dødsdommen.[10]

Cille ble nå satt i fengsel på Niels Knags gård Hop på Askøy utenfor Bergen. Faren kjempet videre for løslatelse, og salmedikteren Anna Reimers skrev til historikeren Otto Sperling d.y.[11] og ba ham om å gå i forbønn for henne.[12] Mens Cille satt fengslet, fikk hun vite at hun var innlemmet i Sperlings stort anlagte samling av lærde kvinner De foeminis doctis. Etter en breveksling på latin de to imellom, gikk han i forbønn for henne hos kongen. Sperling anførte at Cille først var blitt frikjent av sorenskriveren som kjente saken best, og at «dette Menneske haver lagt sig efter boglige Kunster, og i hennes græske og latinske Sprog over alle Maader vel er forfremmet, saa det skulde være den største Ynck og Skade, at det Menneske saa ynckelig skulde slutte hendes Dage». Samtidig sendte Knud Gad inn sin søknad om benådning av datteren. 6. april 1708 ble det sendt et kongelig brev til stiftamtmannen om at kongen 2. september 1707 hadde pardonnert Cille Gad.

Imidlertid skulle hun gjennomgå kirketukt (offentlig skrifte), betale leiermålsbot og sitte i fengsel et halvt år lenger som et avskrekkende eksempel for andre. Deretter ble hun utvist fra Bergen og skulle forlate byen 6-8 uker etter løslatelsen.[13]

Omgang med de lærdeRediger

I 1708 reiste hun til København sammen med faren, og omgikkes der med professorer og studenter ved universitetet.

Cille skrev latinske æresvers, trykt i Thom. Jacobæus' Dissertatio de oculis insectorum, København 1708. Det Kongelige Bibliotek har også bevart dikt om Cilles fangenskap, skrevet på latin til Otto Sperling.

Hun har formentlig inspirert Ludvig Holberg til skjemtediktet Zille Hans Dotters Gynaicologia eller Forsvars Skrift for Qvinde-Kiønnet fra 1722.[4] I Bergen har hun fått Cille Gads Plass oppkalt etter seg.[14]

Både hun og faren døde i 1711 av byllepesten som utslettet en tredjedel av Københavns befolkning, men aldri kom til Bergen. En tenåringsgutt fra Helsingør brakte smitten til København [15] etter at den hadde krysset Øresund fra Sverige,[16] hvor den hadde svekket flåtens kampkraft betydelig.[17]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Store norske leksikon, Cille Gad, Cille_Gad
  2. ^ «Cille Gad, en kvinneskjebne fra det gamle Bergen», damebladet Urd nr 1 1941
  3. ^ [1] Rasmus Nyerup: Almindeligt Litteraturlexicon for Danmark, Norge og Island, bind 1
  4. ^ a b Cille Gad, Norsk biografisk leksikon
  5. ^ «Cille Gad, en kvinneskjebne fra det gamle Bergen», damebladet Urd nr 1 1941
  6. ^ Aasen, Elisabeth: «Holberg og kvinnene», Bergens Tidende, 2. desember 2004. Besøkt 5. mai 2013
  7. ^ «Cille Gad, en kvinneskjebne fra det gamle Bergen», damebladet Urd nr 1 1941
  8. ^ «Cille Gad, en kvinneskjebne fra det gamle Bergen», damebladet Urd nr 1 1941
  9. ^ https://www.allkunne.no/framside/biografiar/niels-tygesen-knag/1898/78945/
  10. ^ «Cille Gad, en kvinneskjebne fra det gamle Bergen», damebladet Urd nr 1 1941
  11. ^ https://tidsskrift.dk/fundogforskning/article/view/41274
  12. ^ Alenius, Marianne: Musernes honningsøde lækkerier, nordicwomensliterature.net. Besøkt 23. mars 2020
  13. ^ «Cille Gad, en kvinneskjebne fra det gamle Bergen», damebladet Urd nr 1 1941
  14. ^ Cille Gads Plass, dingate.no. Besøkt 5. mai 2013 Arkivert 2. april 2012 hos Wayback Machine.
  15. ^ https://www.dr.dk/historie/danmarkshistorien/vidste-du-en-tredjedel-af-koebenhavns-befolkning-blev-udslettet-i-1711#_=_
  16. ^ http://www.blekingesf.se/wp-content/uploads/pesten_katalog.pdf
  17. ^ http://bth.diva-portal.org/smash/record.jsf?pid=diva2%3A836310&dswid=402