Christiania Haandværkerforening

Christiania Haandværkerforening var en interesseorganisasjon for håndverkere i den norske hovedstaden. Den var en forløper til nåværende Oslo Håndverks- og Industriforening og blei stifta 8. november 1838.

Bakgrunn

Bakgrunnen for foreninga var et ønske om å sikre håndverkernes interesser i ei tid da det var økende politisk interesse for næringsfrihet, noe som ville svekke laugenes innflytelse. Håndverksloven som blei vedtatt året etter, fastsatte da også at laugene gradvis skulle avvikles, noe som samsvarte med Grunnlovens § 101 om at «nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheden ikke bør tilstedes nogen for Fremtiden».

Håndverksloven av 1839 var den første norske loven som behandla håndverksfaga samla og ikke laugsvis. Den kunne derfor ses på som et generelt angrep på håndverkernes laugsprivilegier, og dette gjorde det nødvendig med samordning av interessekampen. Initiativet til ei forening med dette som formål blei tatt av garver Nils Jensen Ytteborg, som også blei foreningas første formann.

Kamp mot liberalisering

Det var fortsatt ei relativt separatistisk innstilling blant laugshåndverkerne, ei oppfatning om at hvert håndverk hadde sine særinteresser og at disse til dels var i motstrid til andre håndverk. Håndverkerforeninga blei derfor i første omgang mest en aksjonskomite mot loven. Dette arbeidet fortsatte også etter at loven var vedtatt. Blant annet var det stor motstand mot at loven legitimerte praksisen med at det gjennom fattigvesenet og straffeanstaltene blei utført arbeid i konkurranse med håndverkerne. I august 1841 drog en deputasjon fra foreninga derfor til Stockholm for å legge sitt syn fram for kong Karl Johan. Kongen satte ned en kommisjon til å se på saken. Denne avgav delt innstilling, der de to håndverkerrepresentantene utgjorde mindretallet (Ytteborg og skreddermester Erichsen). Kongen vedtok likevel at anstaltene ikke skulle ha lov til å ta imot bestillinger fra private. Foreninga beslutta derfor i 1845 igjen å søke foretrede for kongen (nå Oscar I), denne gang for å takke for vedtaket.

Sosial virksomhet

Det var fortsatt vanskelig å få særlig oppslutning om foreningas faste arbeid. Opprettelsen av et medlemsbibliotek bidrog en del. En viss sosial virksomhet fikk imidlertid oppslutning. Ved kongeparets besøk i Norge i 1845 var håndverkerforeninga primus motor i et hylningstog. Og i desember samme år blei Haandværkernes Sangforening stifta. I 1847 tok foreninga initiativ til å etablere årlige 17. mai-komiteer, som kunne sørge for offentlig feiring av grunnlovsdagen – noe som var blitt mulig etter Karl Johans bortgang. En bestemmelse i foreningas lover om at servering ikke var tillatt i dens lokaler, blei etter hvert fjerna.

Videre arbeid mot liberalisering

I 1850 tok foreninga initiativ til et nasjonalt håndverkermøte, og 24. juni 1850 samla det seg representanter fra Bergen, Trondhjem, Stavanger, Arendal, Moss, Skien, Drammen, Fredriksstad og Holmestrand, samt naturligvis Christiania. Delegatene blei enige om å sende regjeringa et forslag om å skjerpe vilkåra for å oppnå håndverksborgerskap. Forslaget førte ikke fram, da det var åpenbart at det fortsatt var et stort flertall på Stortinget for næringsfrihet, dette til tross for at antallet stortingsrepresentanter med håndverksbakgrunn i 1851 økte fra 2–3 til 18 (deriblant Ytteborg).

Den styrka representasjonen på Stortinget skyldtes en kraftanstrengelse, der håndverkerne gikk sammen. Også foran seinere valg hadde en møter for å enes om standens kandidater, men uten den samme gjennomføringsevnen. I det heile gikk lufta ut av ballongen, og motstanden av ytterligere liberalisering av håndverkslovgivninga på midten av 1860-tallet var beskjeden.

Andre saker

Av saker som opptok Håndverkerforeninga på denne tida, bør nevnes:

• Bygging av jernbane fra Christiania mot Mjøs-området. Foreninga var aktiv i arbeidet med å tegne aksjer til dette formålet.
• Anskaffelse av foreningslokaler med mulighet til utstilling av håndverksprodukter (bazar). Det blei tegna aksjer til dette formålet, som imidlertid ikke lot seg gjennomføre da.
• Etablering av et understøttelsesfond for gamle og trengende håndverkere og deres etterlatte.
• Etablering av egen bank, Haandværkernes Sparekasse, i januar 1864.
• Deltakelse på diverse utstillinger, blant annet Verdensutstillinga i Paris i 1867.

Fusjon

I mai 1847 var Den tekniske Forening blitt stifta. Denne hadde til dels samme formål som Håndverkerforeninga, og også en del overlapp i medlemsstokk. Fra 1850 leide Håndverkerforeninga også lokaler i Den tekniskes hus i Rådhusgata. Det framkom etter hvert et ønske om å slå sammen de to foreningene. I første omgang endte dette med diverse samarbeidsavtaler. I 1871 blei de to endelig fusjonert under navnet Den norske Haandværks- og Industriforening i Kristiania.

Kilder

• August Schou: Håndverk og industri i Oslo 1838-1938, Oslo 1938
• Olaf Munthe: Den norske haandværks- og industriforening 1871–1896, Grøndahl 1896