Christa Schroeder
Christa Schroeder (født 19. mars 1908 i Hannoversch Münden i Det tyske keiserrike, død 28. juni 1984 i München) var mellom 1933 og 1945 en av Adolf Hitlers privatsekretærer. Sammen med Johanna Wolf, Traudl Junge og Gerda Christian utgjorde hun de såkalte Führer-sekretærene.
| Christa Schroeder | |||
|---|---|---|---|
| Født | Emilie Christine Schroeder 19. mars 1908[1][2]  Hann. Münden | ||
| Død | 28. juni 1984[3][1][2] (76 år) München | ||
| Beskjeftigelse | Sekretær | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Ostfriedhof | ||
| Utmerkelser | NSDAPs partimerke i gull | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Christa Schroeder var født i småbyen Hannoversch Münden og flyttet til Nagold i Württemberg etter foreldrenes død. Der arbeidet hun som advokat fra 1929 til mars 1930.[4]
Arbeid for Hitler rediger
I begynnelsen av 1930-årene var Schroeder stenograf ved Sturmabteilungs (SA) lederstab. Hun lærte Adolf Hitler å kjenne kort etter at han var blitt utnevnt til Tysklands rikskansler den 30. januar 1933. Senere samme år fikk hun ansettelse hos Hitler.
I 1938 forlovet hun seg med den jugoslaviske diplomaten Lav Alkonic fra Beograd. Tre år etter ble forlovelsen hevet; Hitler hadde blitt oppmerksom på den, og tolererte den ikke.
Schroeder bodde i Hitlers høykvarter Wolfsschanze fra 1941 til 1944. I andre verdenskrigs sluttfase var hun i Adolf Hitlers bunker i Berlin fra når han flyttet dit i januar 1945.[5][6] Frem til sent i april 1945 pleide Hitler som regel å spise sin lunch med Schroeder og med en annen av sekretærene, Johanna Wolf.[7] Hun ble fløyet ut fra Berlin den 22. april 1945.
Etterkrigstiden rediger
Hun ble tatt til fange av de allierte in Hintersee i nærheten av Berchtesgaden og satt internert til mai 1948. Forhørsprotokoller fra denne tiden, og intervjuer etter løslatelsen, ligger til grunn for Albert Zollers Hitler privat: Erlebnisbericht seiner Geheimsekretärin, som utkom i 1949[8].
Hun levde til slutt tilbaketrukket i München, og arbeidet som sekretær i et byggefirma. Hun døde der den 28. juni 1984 i en alder av 76 år.[4].
I 1985, etter hennes død, utkom hennes memoarer Er war mein Chef (= Han var min sjef). Den er utskrevet fra hennes stenografisk etterlatte manuskript.
Utmerkelser rediger
- NSDAPs partitegn i gull: 30. januar 1938.[9]
Referanser rediger
- ^ a b Babelio, Babelio forfatter-ID 82060, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6xq0zj6, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 15038205p[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Joachimsthaler 1999, s. 281.
- ^ Kershaw 2008, s. 894.
- ^ Joachimsthaler 1999, s. 78.
- ^ Kershaw 2008, s. 923.
- ^ Der Spiegel: Ohne Maske, ohne Mythos, privat, nr 28/1949, s 9-10
- ^ Klaus D. Patzwall: Das Goldene Parteiabzeichen und seine Verleihungen ehrenhalber 1934–1944 (= Studien zur Geschichte der Auszeichnungen. Bd. 4). Verlag Klaus D. Patzwall, Norderstedt 2004, ISBN 3-931533-50-6, s. 13.
Litteratur rediger
- Anton Joachimsthaler (utg.): Er war mein Chef. Aus dem Nachlaß der Sekretärin von Adolf Hitler. Langen-Müller, München u. a. 1985, ISBN 3-7844-2059-1 (5., überarbeitete Auflage. ebenda 1992).
- Joachimsthaler, Anton (2000): The Last Days of Hitler: Legend, Evidence and Truth. London: Cassell. ISBN 978-1-4072-2133-5
- Kershaw, Ian (2008). Hitler: A Biography. New York: W. W. Norton & Company. ISBN 978-0-393-06757-6.
- Albert Zoller: Hitler privat: Erlebnisbericht seiner Geheimsekretärin. Droste-Verlag, Düsseldorf 1949.