Charlie og hans orkester
Charlie og hans Orkester (også referert til som "Templin band" og "Bruno og Hans Svingende Tigre") var et nazi-sponset tysk propaganda-swingorkester. Jazzmusikk ble sett på av de nazistiske myndigheter som opprørsk, men ironisk nok var det propaganda-minister Joseph Goebbels som unnfanget ideen ved hjelp av stilen i kortbølgesendingene rettet mot USA og spesielt Storbritannia.
| Charlie og hans orkester | |||
|---|---|---|---|
| Opphav | Tyskland (1940) | ||
| Sjanger | Jazz | ||
Britiske lyttere hørte orkesteret hver onsdag og lørdag kl. ni på kvelden. Betydningen av orkesteret i propaganda-krigen ble understreket av en BBC-undersøkelse utgitt etter andre verdenskrig som anga at 26,5 prosent av alle engelske lyttere på et eller annet tidspunkt hadde hørt sendingene fra Tyskland.[1] Det tyske Propaganda-ministerium distribuerte også musikken på 78-plater til fangeleirer og til okkuperte land.
Historie rediger
i løpet av 1930-tallet var det stor etterspørsel i Tyskland etter jazz og swing. Likevel ble slik afrikansk og amerikansk innflytelse sett på som et bevis på den tyske rasemessige renhet. I 1935 ble musikken forbudt, og nazistene kalte den «negermusikk». En undergrunns-jazz-bevegelse eksisterte i Berlin med Lutz Templin som leder og Fritz Brocksieper som trommeslager. De samlet sammen nøkkelpersoner innen swing og jazz på slutten av 1930-tallet, inkludert sangeren Karl Schwedler ("Charlie"), klarinettisten Kurt Abraham og trombonisten Willy Berking. De kamuflerte sin virksomhet ved å lime pro-tyske tekster på notebladene.[1]
Goebbels anerkjente, og så på all kunst som et propaganda-middel og var godt klar over populariteten av swing og storband musikk i de allierte landene. Han ga tillatelse til å benytte Berlins beste jazzmusikere i musikk-propaganda-programmet fra Germany Calling, og i 1940 ble Charlie og hans Orkester dannet.
Som et offisiell Reichsministerium-band gjorde gruppen over 90 innspillinger mellom mars 1941 og februar 1943, arrangert av Templin, Willy Berking og Franz Mück med tekster skrevet av Propagandaministeriet. Schwedler fikk tillatelse til å reise til nøytrale og okkuperte land for å samle inn jazz og dansemusikk som hjalp bandet og propaganda-ministeriet til å produsere flere innspillinger. Utenfor deres "offisielle" plikter, spedde mange medlemmer av bandet på sine inntekter ved å spille i underjordisk arenaer.
De alliertes Bombing ødela mye av tysk kringkastings infrastruktur. Studio, medarbeidere og musikere ble flyttet til Sør-Tyskland for å sende på Reichssender Stuttgart. Selv enda da byen ble bombet, spilte bandet jazz live på internasjonale kortbølgeradio, mens de tyske innenlandske stasjoner sendte "cuckoo" (flyalarm).[1] Cornelius Ryan's faglitterære bok om D-Dagen, The Longest Day, inkluderer et utdrag av teksten fra Schwedler er dekke av Louis Armstrong's 1930-hit "I double dare you":
- I double dare you to venture a raid.
- I double dare you to try and invade.
- And if your loud propaganda means half of what it says,
- I double dare you to come over here.
I henhold til en anekdote skal den britiske Statsminister Winston Churchill ha likt sendingene.
Mange av medlemmene i Charlie og hans orkester fikk vellykkede karrièrer i musikk etter krigen, og Charlie skal ha emigrert til USA.
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ a b c Wir haben damals dø beste Musik gemacht, Von Steinbiß, F. und Eisermann, D., Der Spiegel, 18. april 1988.
Eksterne lenker rediger
- (en) Charlie og hans orkester på Discogs
- (en) Charlie og hans orkester på Discogs
- (en) Charlie og hans orkester på MusicBrainz
