Charles Mangin
Charles Marine Emmanuel Mangin (født 6. juli 1866 i Sarrebourg i Lorraine i Frankrike, død 12. mars 1925 i Paris) var en fransk general i første verdenskrig. Mangin tjente som offiser i de franske kolonitroppene i Vest-Afrika, Indokina og Marokko der han utmerket seg som en dyktig feltkommandant og var selve forbildet på den franske soldaten i de franske koloniene verden rundt.
| Charles Mangin | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. juli 1866[1][2][3][4] Sarrebourg[5] | ||
| Død | 12. mai 1925[1][2][3][4] (58 år) Paris[6] | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell | ||
| Utdannet ved | École spéciale militaire de Saint-Cyr Lycée Hoche | ||
| Søsken | Georges Mangin | ||
| Barn | Stanislas Mangin Henri Mangin Louis-Eugène Mangin | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | caveau des gouverneurs | ||
| Medlem av | Académie des sciences d'outre-mer | ||
| Utmerkelser | 13 oppføringer
Storkors av Æreslegionen
Croix de guerre 1914–1918 Parrain de promotion de l'École spéciale militaire de Saint-Cyr Croix de guerre 1914–1918 Médaille coloniale Médaille Interalliée 1914–1918 Médaille militaire Médaille commémorative de la guerre 1914-1918 Storoffiser av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden Følgesvenn av Order of the Bath Army Distinguished Service Medal Montyon Prizes Grand prix de littérature de l'Académie française | ||
| Signatur | |||
.png) | |||
Liv og virke rediger
Som en av de meste kompetente offiserer i den franske hæren ved krigsutbruddet i 1914, hadde han først vært divisjonskommandant, og etter fire år var han blitt den berømte kommandanten for den tiende franske arméen under det andre slaget ved Marne i 1918.[trenger referanse] Men hans natur som en voldsom, krigersk og aggressiv mann med dødsforakt, gjorde ham til en av de mest kontroversielle skikkelser på vestfronten.[trenger referanse]
Franskmennene på vestfronten gav ham økenavnet Slakteren pga. hans tankeløse dristighet og hensynsløshet ovenfor styrkene, som gang på gang ble sløst bort under tilsynelatende hensiktløse angrep.[trenger referanse] Hans vinnende karakter og en sterk personlighet samt den aggressive og fryktløse innstillingen som gjorde ham mer utsatt for fare enn normalt, var ofte kraften bak den offensive pågangsviljen hos soldatene.[trenger referanse] Han ble kastet ut i unåde flere ganger, men vendte tilbake og ble den rette personen for de allierte i sommeren 1918 for det endelige oppgjøret med tyskerne.
Mangin ble kastet ut i unåde etter Nivelle-offensiven i 1917, som en av de meste trofaste støttepartnere for Robert Nivelle, men den nye statsministeren Clemenceau utsendte ordre om å kalle ham tilbake til tjeneste. Den nye øverstkommandanten for de allierte styrkene, Ferdinand Foch, vil ha en aggressiv pusher for de allierte styrkene, og gav Mangin kommando over et korps.[trenger referanse] Etter at Mangin hadde bevist seg som en dyktig angriper, ble han deretter utnevnt til kommandant for den tiende franske arméen, som var ansvarlig for den viktige motoffensiven ved Marne som ble et avgjørende vendepunkt i krigens siste år. Mangin var i resten av krigen med sin armé en del av general Castelnaus Armégruppe Øst, som avanserte mot Metz.
Etter krigen ble den tiende franske armée sendt over den fransk-tyske grensen for å okkupere Rhinland. Den franske okkupasjonen av Rhinland, der en voksende lokal motstand mot det franske nærværet oppsto, var omstridt fram til tilbaketrekningen på 1920-tallet. Mangin var hardhendt mot den tyske sivilbefolkningen, som følte seg ydmyket over den store andelen av fargede i okkupasjonsstyrkene.[trenger referanse] Mangins rolle under den franske okkupasjonen ble derfor like kontroversiell som hans karriere i den første verdenskrig.[trenger referanse]
Hjemme i Paris ble han alvorlig syk med store smerter den 9. mars 1925, som følge av appendisitt og hjerneslag, som etterlot ham dels lammet. Tre dager senere, 12. mars 1925, døde han. Han ble deretter begravet i 1932 i Invalidekirken.
En statue ble reist til hans ære, men Hitler, som i 1940 besøkte Napoleons grav, fikk statuen ødelagt med dynamitt som hevn for Mangins handlinger i Rhinland og Ruhr.[trenger referanse] I 1957 ble en ny statue reist på Avenue de Breteuil til minne om Mangin.
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Roglo, Roglo person ID p=charles;n=mangin;oc=1[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID mangin[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- Martin Marix Evans: Battles of World War I. Select Editions, Devizes 2004, ISBN 1-84193-226-4.
]